Ingen vei tilbake-krisen
– Mang en gang satt jeg med hodet i hendene og angstet over hva jeg hadde gjort.
Beina mine ristet av frykt, halsen var ørkentørr, synet var uklart rundt kantene.
Da jeg gikk på scenen foran 200 investorer og med-tech-gründere i en startup i San Francisco, var jeg så langt utenfor komfortsonen min at jeg nesten var utenfor kroppen min.
Men jeg gjennomførte den 3 minutter korte pitchen min for å få investorer til min nye virksomhet, og jeg har overlevd slik at jeg har kunnet fortelle historien min igjen og igjen.
Ingen vei tilbake-krisen
Å være tech-gründer var ikke noe jeg hadde trodd at jeg kom til å bli. Jeg hadde bestemt meg for at ord skulle være mitt livsverk før jeg engang hadde begynt på skolen. Journalistikk tok meg gjennom tiår etter tiår: Jeg var den første kvinnelige redaktøren i skoleavisen, så rock- og popkritiker, så redaktør for et tenåringsblad, før jeg gikk inn i verdenen av motemagasiner, inkludert det du leser nå. Å være en ansatt var alltid en del av planen min. Jeg hoppet helhjertet på hver eneste nye kontrakt, stadig ubekymret for at den kreative siden av journalistikken blir kompromittert jo mer senior rollen du påtar deg er. Ansatt, lønnet, ivaretatt og deretter jaget etter mer penger. Det ble min vei. Tanken på at jeg kanskje en dag måtte forlate den trygge kokongen med unormalt høye lønninger, eget kontor, ansatte til å lage kaffen min, administrere kalenderen min og ta seg av mine tekniske problemer, streifet meg sjelden.Et stort sprang
Da den dagen kom, var det traumatisk. Jeg ble oppsagt i den overflødige rollen som redaktør, ble etterlatt med en ussel sluttpakke, null selvtillit og troen på at radikale endringer var nødvendige. Hvis internett spiste lunsj fra min elskede journalistikk, kunne jeg da, en 57-åring uten en eneste hettegenser i garderoben, hoppe om bord?
Ikke uten å komme meg opp i sadelen igjen, det var helt sikkert. Jeg hadde brukt mange år på å motsette meg alt som hadde med tech å gjøre. Jeg brukte lang tid på å skaffe meg smart-telefon, shoppet for det meste i fysiske butikker, kjempet mot sosiale medier og deres påvirkningskraft, men dette var i ferd med å endre seg. Midt på natten, mens vi diskuterte hvor jeg kunne finne en innbringende jobb, hadde mannen min et eureka-øyeblikk: «Husker du den gangen du lette etter en terapeut, og ikke klarte å bestemme hvilken som var riktig for deg? Hva med match.com for terapi?»
Han hadde rett, det var en god idé og det er det fortsatt. Men å gå fra å være en utvaska redaktør til trendy startup-gründer, er et stort sprang. Mang en gang satt jeg med hodet i hendene og angstet over hva jeg hadde gjort. Og bare ikke tro at du kan komme unna med at det bare er bedragersyndromet. Jeg var en bedrager. Hva visste vel jeg egentlig om a: terapi, eller b: teknologi?
Svaret er, selvfølgelig, du lærer, du vokser, du forbedrer deg. Du vil føle deg som en dust til tider, men det er forståelig. Jeg fant små kohorter av likesinnede kvinner på min alder gjennom Google. Gründere på over 50, som førte meg til et to ukers kurs i Palo Alto. Trebarnsmor i slutten av 50-årene, den eneste britiske representanten på et internasjonalt kurs sammen med 19 Mark Zuckerberg-look-alikes. Det var skremmende. Som arrangøren av kurset sa til meg: «De fleste startups har hackeren, hustleren og hipsteren. Og du er egentlig ingen av dem, Louise.»
