Sofia Tjelta om utenforskapet sosiale medier skaper

Denne våren er Sofia Tjelta Sydness aktuell med sin første hovedrolle i serien Delete Me. ELLE tok en prat med henne om jaget etter bekreftelse og viktigheten av å sette grenser både på og av sosiale medier.

I første sesong av serien Delete Me følger vi karakteren Marit, spilt av Amalia Holm, gjennom hennes siste år på videregående, hvor hun opplever at hele hennes verden pulveriseres når en sexvideo av henne spres på nett. I andre sesong, som har fått navnet Watch Me, får vi et gjensyn med Sanna (Tjelta Sydness), som i seriens første sesong hadde hele verden (les: videregående) i sin hule hånd, men som, når vi møter henne et par år senere, mister både seg selv og jerngrepet hun en gang hadde i sitt jag etter bekreftelse, suksess og et ønske om å bli sett.

Les også: Sex, sjalusi og vennskap – Amalia Holm er en av hovedrolle i vårens nye ungdomsdrama

Sofia Tjelta Sydness hadde sin debut som skuespiller i første sesong av Delete Me og gjorde sterkt inntrykk på  serieskaper Marie Kristiansen, som skrev rollen «Sanna» med henne i tankene. Rollen som Sanna er også Tjeltas Sydness første hovedrolle – når vi får et gjensyn med denne karakteren et par år etter at hun er ferdig på videregående. 

Sannas drøm om å slå igjennom som makeup-influenser ser ikke ut til å gå i oppfyllelse med det første, og hun har ingen kontakt med jentene hun en gang regjerte over på videregående, eller med foreldrene sine, for den saks skyld. Sannas strategi blir å «fake it till you make it». For dersom hun skal få suksess, må hun fremstå som om hun allerede har det. Det er «the name of the social media game». Og hva gjør du når servitørjobben din er lysår unna å dekke en jevn strøm av luksusvesker, designer-bøttehatter og pannekaketårn? Du skaffer deg OnlyFans.

– Sanna er på hevntokt gjennom hele sesongen. Hun blir utsatt for et overgrep, og serien utforsker hva som egentlig definerer et overgrep. Første sesong utforsket et digitalt overgrep, mens i andre sesong handler det mer om grenser; hvor går grensen, og hva skjer når noen tråkker over den, enten at man tråkker over den selv eller at andre gjør det, forteller Tjelta Sydness om serien.

Hun fisker opp mobilen fra veska.

– Serien tar også for seg ensomheten til Sanna; utenforskapet hun føler på, og hvordan det driver henne til å gå langt i sine relasjoner til andre, på godt og vondt. Hun er drevet av hevn over noe utålelig, både det å ikke lenger være en del av en gruppe og at summen av det hun blir utsatt for eller eksponeres for gjør at hun handler irrasjonelt og bærer på et stort sinne. Det ligger noe sårt til grunn for at hun eksponerer seg slik hun gjør.

Hun leser dette fra et lengre notat på mobilen, og jeg må spørre om hva som er «greia» med notatet. Vi sitter på kanten av fontenen i Birkelunden på Grünerløkka. Det er årets andre dag med sol, og jeg møter Sofia i pausen hun har mellom nynorsk og språklære på Teaterhøgskolen, hvor hun er student på første året.

– Jeg skriver for å få overblikk. Jeg bruker det som en form for forberedelse for å forstå karakteren og arbeidet mitt bedre. Det er det samme med manus; for hver enkelt scene gjør jeg notater på hvor karakteren befinner seg i starten av scenen, hvor den skal og alt som skjer der imellom.

– Hvordan har du forberedt deg til denne rollen?

– Jeg leste en bok som heter Du skal vite hvem jeg er (journ.anm. av Chanel Miller), som handler om en kvinne som blir voldtatt, hvorpå saken blir henlagt. Deretter bruker hun ti år av livet sitt på å lete etter de andre kvinnene denne personen også har utnyttet og forgrepet seg på, for å få han dømt. Det handler mye om hvordan du møter deg selv når du ikke blir trodd.

– Jeg så også serien I May Destroy You (journ.anm. serie på HBO Max), hvor hovedpersonen tror at hun har sett noen bli voldtatt, og så viser det seg at det var henne selv. Og jeg lasta ned OnlyFans ... Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, og hadde derfor et behov for å forstå. Jeg måtte også gå noen runder med meg selv og mitt eget forhold til sosiale medier. «Hva er sosiale medier, egentlig? Hva er det jeg poster? Hvorfor poster jeg? Hva er viktig for meg med sosiale medier?» og statusjaget som følger med. Ikke minst måtte jeg reflektere over all informasjonen man får gjennom disse kanalene og hvor lett påvirkelig man er. Jeg snakket også med en som jobber i barnevernet om mindreårige jenter som har valgt å prostituere seg, eller som har vært utsatt for overgrep. Alle disse historiene har hjulpet meg til å forstå omfanget og kompleksiteten i tematikken serien formidler.

A plate for hire

Jeg har sett alle sesongens seks episoder i forkant av intervjuet, og kontrasten er stor mellom den overfladiske, hevngjerrige og desperate Sanna, som jeg nylig har «tilbragt noen dager med», og den sprudlende, fleipete og entusiastiske Sofia.

– I de vanskeligste scenene måtte jeg distansere meg fra historien. Disse scenene er jo Sannas traumer i Sannas historie. Det som var mest krevende, var scenen der Sanna fungerer som et levende sushi-brett, for der blir hun så veldig objektivisert – en «plate for hire», liksom. Det viser jo «den andre siden» av en av scenene fra serien Exit (journ.anm. der de fire mannlige hovedkarakterene spiser sushi fra en naken kvinnes kropp) – hvem er hun dama som ligger der, liksom? Hva er hennes historie?

– Tidligere har jeg tenkt at begreper som «sugar dating», «catfishing» og OnlyFans er noe som bare gjelder en liten gruppe mennesker, men det gjelder alle. Eller Exit-gutta, for eksempel, det er basert på ekte mennesker. Dette skjer.

– Nikoline (journ.anm. Devik), for eksempel, som jeg spiller med i serien, driver en OnlyFans-konto i virkeligheten også – det bidrar til å male et bilde av hvem disse jentene er. De har jo et driv, og drømmer som er langt større enn OnlyFans. For dem er dette et springbrett til noe som er viktigere.

Mest «it»

– Hvorfor tror du at OnlyFans blir «løsningen» for mange, da? 

– Jeg tror det er veldig avhengighetsskapende å få så mye penger på så kort tid, og at jaget etter å tjene mer penger driver deg til å lete etter andre muligheter. At det kanskje starter med OnlyFans, og så får man en forespørsel om «sugar dating» og sånn fortsetter det. Sanna går helt naivt inn i et slags spindelvev som til slutt fanger henne. Alt handler jo om å opprettholde en strøm av dyre vesker og klær for å holde seg relevant. Konkurransen er så stor, og Sanna har jo et driv, hun vil et sted – men hun betaler også en pris som på langt nær er verdt det.

– Jeg tror at det kan være problematisk for alle som velger å leve av «seg selv» at det kan viskes ut en grense, mellom hva som er ekte og hva som ikke er det. Jeg tror også at Sannas ensomhet er en viktig faktor for at veien til OnlyFans blir så kort, fordi hun ikke har noe å falle tilbake på. Hun har ingen trygghet, hun har ikke kontakt med familien sin, ingen gode venner ... Ja, det står dårlig til, rett og slett.

– Det handler kanskje også om et behov for spenning, for at noe skal skje. Du må legge ut noe for at du skal få en boost. Man blir så avhengig av at det hele tiden må være noe nytt.

– Men det er også vanskelig å uttale seg om OnlyFans fordi det er ikke en sort/hvitt-debatt, det er ikke noe riktig eller galt svar, samtidig som denne serien hundre prosent viser konsekvensene av å tråkke over sine egne grenser, det å bli utnyttet og hvor sårbar man blir i den posisjonen.

– Men det er vel lov å si at det er en ustabil inntektskilde ...

Hun gjør til stemmen og ler, og tar liksom brodden av alvoret vi plutselig befinner oss i.

– Hva er ditt forhold til OnlyFans, da, annet enn rollen som Sanna?

– Jeg husker at jeg snakket med venninner om det da OnlyFans kom, og holdningen var litt sånn «jaja, men jeg kan bare sende bilder av titsa mine, det gjør meg ingenting», og det er jo lett å tenke at det er digg med 70 000 kroner i måneden for å gå på en date med en «sugar daddy».

– Det er lett at det utvikler seg et hig, gjennom sosiale medier, etter å gjøre det kuleste, ha de riktige tingene, være der alle er. Det er et ekstremt utenforskap i det også, fordi du er så bevisst på hva alle andre gjør. De stedene du ikke er, hva du ikke blir invitert til. Det bidrar jo til en selvbevissthet som fort blir destruktiv. Det er lett å føle på at alle har hytte på Hemsedal og Dyson AirWrap, liksom.

– Jeg har sett 11 år gamle jenter på TikTok som deler sminkevdeoer. Det gjør meg stressa. Alle snakker likt, presenterer produktene likt – det er en «it-girl»-konkurranse om å være mest «it». 

– Hva tenker du om det? 

– Jeg tror man er i en ekstremt sårbar posisjon for å bli utnytta og påvirka, og i en videreføring av det – også påvirke og utnytte seg selv. Man tror og hører på det man ser.

Fluenes herre

– Jeg husker at på ungdomsskolen ble det sendt rundt nakenbilder og videoer av jenter jeg kjente, og da jeg så det så lo jeg av det. Og det å tenke tilbake på det nå, at det var den holdningen jeg hadde, at det blir så ufarliggjort og normalisert at det blir noe man kan le av ... Men det var jo et kraftig overtramp, det skjønner jeg jo nå

– Eller på videregående da det var audition for å være med i ulike revygrupper, ikke for å bli skuespiller i revyen eller noe, det var for å være med i en slags faddergruppe.

– Ikke i regi av skolen, da, med andre ord?

– Nei, ikke akkurat. Når man går på den auditionen, setter man seg selv i en sårbar posisjon for å bli utnyttet, og de som holder audition benytter jo sin «maktposisjon» til å utnytte andre.

– Hva skjedde der, da?

– Man kunne for eksempel få beskjed om å slikke krem fra magen til en tredjeklassing, for så å «suge» en banan, spise bananen ut av munnen på denne personen og deretter kline med dem. Jeg husker at jeg sa nei til mye av det, og at jeg reagerte veldig på det da jeg gikk derfra og følte at jeg hadde vært med på noe som ikke var greit. Da jeg snakket med venninnene mine om det i ettertid, sa de at «men alle gjør det, og tenk at når vi er tredjeklassinger, så kan vi gjøre det mot førstisene». Det er liksom de sterkeste, peneste og rikeste som overlever. Eller de som er mest hjemme alene og kan ha fest. Og det blir så tomt til slutt, for hva har du igjen ... Det blir så destruktivt. I Sannas tilfelle tror jeg også hun tar dårlige valg fordi hun står så alene om det, samtidig som hun får alle disse inntrykkene fra sosiale medier. Det er jo litt Fluenes herre (journ.anm. film fra 1990 basert på boka av William Golding fra 1954), hvor den som roper høyest bestemmer. 

– Jeg tror et godt råd for min generasjon kan være at ... Noen ganger må man lene seg litt tilbake for å ta et skritt fram. Vi lener oss fram fordi vi har et ønske om å bli sett og hørt, og helst av så mange som mulig. Det er lett å jage de endorfinene som «likes» på sosiale medier kan gi, og hige etter andres bekreftelse, ofte i mangel på bekreftelse fra seg selv.

Man kan undre seg på om det er selve bekreftelsesbehovet i mennesket som har vokst, eller bare mulighetene for å tilfredsstille det ...

FOMO

– Nå vet vi jo også hva alle andre gjør hele tiden, så du blir desto mer klar over hva du ikke er en del av, noe som igjen kan skape en trang til å bevise at man fortjener en plass i «den kule gjengen». Jeg tenker at det kan oppleves ganske vondt og avvisende å se hva andre gjør hele tiden, og at det kan gjøre at du går fra å egentlig tenke at det var deilig å slappe av hjemme en fredagskveld og at det var ditt eget valg, til å føle at du egentlig bare sitter der fordi du ikke er invitert noe sted.

– Det finnes ingen «quick fix» 

– Hva har denne rollen betydd for deg? 

– Den har betydd alt. Når man er med på noe som dette, er det jo det viktigste i hele livet ditt, selv om det produseres serier hele tiden, så føler man jo selv at «dette er så stort». Og selv om tematikken er dyster, har jeg hatt det veldig gøy på jobb. Det har også vært skummelt, fordi man setter spørsmålstegn ved om man er flink nok. Flink nok til å være med på å bære denne historien sammen med de andre skuespillerne, regissør, foto og alt. Men jeg har valgt å sette fokus på historien, som jeg også mener at er en viktig historie å fortelle, og som kanskje kan åpne øynene til folk og bidra til å spre mer bevissthet rundt OnlyFans, «sugar dating», «catfishing», statusjag, sosiale medier og konsekvenser av det.

Les også: Pia Tjelta og datteren Sofia har et helt spesielt forhold

– Hva håper du at de som ser serien sitter igjen med?

– Jeg håper at ... At alle som har opplevd lignende overtramp og som ikke har vært i en posisjon som Sanna, som klarer å ta igjen, at dette kanskje kan hjelpe dem til å finne mot til å si ifra eller til å sette grenser, også etter at de har tråkket over sine egne grenser, eller noen andre har tråkket over dem. Det å bygge det puslespillet på nytt, og finne ut av hvor dine grenser går og ta det oppgjøret med seg selv. Det å klare tilgi seg selv og finne mot til å sette grenser.

– Jeg tenker jo også det som skuespiller; at ved å sette grenser kan man tillate seg å være grenseløs innenfor arbeidets rammer. Det er jo sant både for sosiale medier, skuespilleryrket, men også livet selv ...

– Kanskje serien kan bidra til at man ikke skal føle seg så alene i det man føler og gjør. Jeg tror det ofte er sånn at når man kjenner på vonde eller sterke følelser, så blir man så alene i det – men det er helt menneskelig. Det er også helt menneskelig å være destruktiv, men at man kanskje kan evne å se igjennom det destruktive og se konsekvensene av det man utsetter seg for. Det finnes ikke noe sånt som en «quick fix» – alt har sin pris. Og det er lov å sette grenser på nytt. Det er først når man kjenner sine egne grenser at man egentlig kan være helt fri.

Dette intervjuet ble først publisert i ELLEs juni-utgave.

Foto: Isabel Watson
Styling: Petra Middelthon
Hår og makeup: Malin Wallin

Takk til Chat D'Or for location