Denne boken bør du lese
Boken «Birøkteren fra Aleppo» er vakker og vond på samme tid - vi kunne rett og slett ikke legge den fra oss.
Annonse i samarbeid med Gyldendal.
«Birøkteren fra Aleppo» er en Sunday Times bestselger, og en av vårens vakreste bøker. Den er solgt til over 20 land og har solgt mer enn 40 000 eksemplarer i England. Fortellingen ble til da forfatteren, Christy Lefteri, jobbet som frivillig på et UNICEF-støttet flyktningmottak i Athen.
Chrity Lefteri: – Jeg kunne ikke slippe tanken av hvor trygg jeg følte meg der, men at like ved rådet ødeleggelse og død.
Christy Lefteri har selv vokst opp i London og er datter av kypriotiske flyktninger. Selv om foreldrene har ønsket å skjerme henne for disse opplevelsene, har det likevel vært noe i henne som har villet forstå og være tilstede.
– Begge mine foreldre flyttet til London som et resultat av den Tyrkiske invasjonen av Kypros i 1974. De snakket sjelden om krigen, og jeg tror det handlet om at de ville beskytte meg mot smerten de selv har opplevd. Våren 2016 dro jeg for å besøke min far, som bor på den østlige delen av Kypros, den som ligger nærmest Syria. En av dagene i løpet av dette besøket satt jeg på en vakker strand, og så utover vannet. Jeg kunne ikke slippe tanken av hvor trygg jeg følte meg der, men at like ved rådet ødeleggelse og død. Jeg så for meg hvor redde de måtte være, og fordi mine egne foreldre hadde opplevd krig, føltes det hele så nært. Jeg følte at jeg bare måtte hjelpe til, på en eller annen måte, og siden jeg ikke kunne dra til Syria valgte jeg å reise til Athen.
Historier som vekker empati
Christy har i lang tid tatt en aktiv del i flyktningkrisen som Europa har opplevd de siste årene. Selv har hun hjulpet til i flyktningleiere opptil flere ganger, og det var på en av disse reisene at ideen til Birøkteren fra Aleppo oppsto.
– I 2016 og 2017 tilbrakte jeg sommeren i Athen, der jeg jobbet som frivillig på et flyktningmottak. På Victoria-plassen midt i byen møtte jeg flyktninger fra hele verden og lyttet til historiene deres, forteller Lefteri. Jeg skulle ønske at flere kunne prøve å forestille seg selv i en flyktningsituasjon. Det er deres historier jeg har ønsket å formidle, både den fysiske og psykiske delen av det. Å gi liv til alt jeg har lært og opplevd; følelsen av tap og frykt, men også av kjærlighet.
Lefteri tror på viktigheten av historier som vekker empati.
– Jeg tror det er viktig med historier som vekker empati. Alt vi ser på nyhetene handler om krisemaksimering. Det blir mye statistikk og diffus informasjon, som faktisk distanserer oss enda mer fra det som faktisk skjer. Men når du hører individuelle historier derimot, eller historien om en spesifikk familie, først da kan vi knytte oss til dem, plassere oss i deres sko og føle empati. Det har også vært viktig for meg å formidle den styrken disse menneskene har. «Birøkteren fra Aleppo» handler om sårbarhet, men også om håp. Det er noe av det som henger med meg etter opplevelsene i Athen, at disse menneskene har så tydelige ambisjoner om å finne trygghet, og gjenforenes med venner og familie, men samtidig lære seg nye ting slik at de kunne overleve og skape seg et nytt liv.
En opplevelse som forandret alt
Til vanlig jobber Lefteri som professor i London, et liv som står i stor kontrast til opplevelsene i Athen.
– Opplevelsene i Athen har virkelig forandret meg. Der var jeg omringet av traumer og ødeleggelsene som flyktningene gjennomgikk da de ankom Hellas. Det å være der for mennesker, midt i de mest grusomme hendelsene i deres liv, åpnet øynene mine. Der og da fantes ikke tid til å tenke, vi var alle i overlevelsesmodus. Mange hadde ikke spist på dagevis, barna var desperate og traumatiserte. Jeg vil aldri glemme uttrykket i ansiktene deres. Men det som virkelig har satt seg hos meg, selv etter jeg returnerte til mitt vanlige liv i London, er hvordan kjærlighet er veien ut av det mørke. Jeg husker en mor som var så traumatisert at hun ikke kunne produsere melk til sitt nyfødte barn. Det eneste vi kunne gjøre var å prøve å få i henne næring, passe på den lille når hun ikke klarte mer, og sakte, men sikkert ble hun bedre. I slike situasjoner så utvikler man en enorm kjærlighet for dem man hjelper, og man blir desperat etter å gjøre ting bedre for dem. Og samtidig som et liv begynner å få håp, fortsetter det å strømme på nye flyktninger, med det samme desperate utgangspunktet, hver eneste dag. Jeg husker også hvordan barna forandret seg fra dag til dag, og hvordan de begynte å leke igjen, da de innså at de var trygge. Det er noe helt spesielt med å se barn i slike situasjoner. Hvordan de først klamrer seg til deg av redsel, og deretter av tillit og kjærlighet.
Og tre små, men store ord, vil hun bære med seg for alltid.
En opplevelse som virkelig gjorde inntrykk var en liten jente som sa “jeg elsker deg” til meg på Gresk. Hun hadde lært seg akkurat disse ordene på Gresk, fordi hun ville si det til meg på et språk jeg forstår. Det er noe jeg vil bære med meg for alltid, forteller Lefteri. Da jeg dro tilbake til London kunne jeg se innslag på TV eller lese om flyktningleirene i avisen, men ingenting gjorde samme inntrykk på meg som de tre ordene fra den lille jenta. Kjærlighet blir veien ut av mørke - et mørke de aldri ba om. Det føltes helt absurd at jeg kunne bruke passet mitt til å forlate Athen, og reise hjem igjen til London, men at disse barna ville bo i flyktningleirer på ubestemt tid. Alle disse følelsene bearbeidet jeg gjennom å skrive. Jeg ville skape en historie, og det ble historien om et ektepar som må finne ut hvordan de skal takle sorgen over alt de har mistet.
Kjærlighetens kraft
I romanen «Birøkteren fra Aleppo» møter vi birøkteren Nuri og kona hans, kunstneren Afra, som har levd et lykkelig liv i den syriske byen Aleppo. Men så endrer alt seg. Bombene treffer, vennene forlater landet, og de ser byen de elsker over alt falle i ruiner. Snart skjer det utenkelige, en tragedie så voldsom at Afra mister synet. De ser ingen annen mulighet enn å flykte.
– Hva betyr det å virkelig se? Ønsket jeg i det hele tatt å se? Det var spørsmålet jeg grublet på. Og slik kom Afra til live. En kvinne som har sett sønnen sin dø, og som er blitt blind av eksplosjonen som drepte ham, forteller Lefteri.
Og hva med mannen hennes, Nuri? Hvordan oppsto han?
– Jeg møtte en mann som tidligere hadde vært birøkter i Damaskus. Han hadde funnet en måte å lage bikuber på her i England, og han underviste andre flyktninger i birøkt. Jeg ble inspirert av historien og den personlige styrken hans. Det slo meg at biene var et symbol på sårbarhet og liv og håp, sier Lefteri.
For romanen er først og fremst en fortelling om håp, og å finne veien videre etter at livet slik du kjente det er blitt ødelagt.
– I siste instans ønsket jeg å skrive en historie om mennesker som desperat forsøker å finne en vei ut av mørket som verden har skapt, slik jeg har sett så mange prøve å gjøre både i Athen og i Storbritannia. Det er en historie om flyktningenes erfaringer, om indre og ytre reiser, men også om ukuelighet og om kjærlighetens kraft, avslutter Lefteri.
Dette er utvilsomt en historie som har gjort inntrykk på oss – både selve boken, men også forfatterens personlige fortelling. Dersom du også ønsker å lese denne boken, kan du klikke den hjem her.
