Frihet og kjærlighet
Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen om hvorfor det er spesielt viktig å markere og feire Pride i år.
Uten alle de modige pionerene for skeives rettigheter hadde Norge aldri vært Norge, og jeg kunne aldri ha vært meg. I år er det 50 år siden straffelovens paragraf som forbød seksuell omgang mellom menn, ble opphevet, og tidligere i år beklaget regjeringa hvordan offentlige myndigheter har behandla skeive.
Jeg ble født 10 år etter avkriminaliseringa, men bare noen få år etter at homofili ikke lenger var en diagnose. Selv vi som er yngre, har levd med og kjent uretten og diskrimineringa på kroppen. Fordi straffelovens § 213 forbød homofil kjærlighet, formet den også normer og påvirket dermed synet hele samfunnet hadde på skeive. I et historisk perspektiv er ikke 50 år lang tid – mindre enn to generasjoner – men for så kort tid siden ble altså skeive utsatt for bred fordømmelse, omfattende diskriminering, bakvaskelser og utpressing. Å elske et annet menneske av samme kjønn var en sykdom, og det var for eksempel grunn nok til å dimittere i Forsvaret. Som samfunn og nasjon ga vi rett og slett uttrykk for at vi ikke aksepterte skeiv kjærlighet, vi gjorde friske folk syke, og det var det regjeringa beklaget i april.
50 år senere har hele Norge sittet sammen og grått, rørt av scenene mellom Even og Isak i TV-serien Skam. Takket være modige pionerer har vi kommet langt. Vi gjennomfører Skeivt kulturår, og vi jubler i pride-paraden, men vi gjør det ikke først og fremst for å feire, men for å markere. Det er spesielt viktig i et år som dette. Vi skal minnes og hedre alle de som gikk foran, tok motet til seg og sto opp mot uretten, mot myndighetene, mot folks fordommer og fordømmelse, og som tok kampen mot straffelov og diagnose. De som gjorde at vi fikk samme rett til partnerskap og etter hvert ekteskap som alle andre.
«Det viktigste vi kan gjøre for å hedre de som gikk foran, er å ta kampen videre.»
Men det viktigste vi kan gjøre for å hedre de som gikk foran, er å ta kampen videre. Fordi vi vet at skeive fortsatt har dårligere livskvalitet enn resten av befolkninga. Psykisk uhelse, høyere selvmordstall, rusproblemer – det er bare noen av de utfordringene som mange skeive sliter med. Derfor skal regjeringa få på plass et forbud mot konverteringsterapi og legge fram en ny handlingsplan for lhbtiq-personer. Vi skal fortsette kampen for skeives rettigheter og for bedre livsvilkår. Det skal vi gjøre både i by og bygd, og også utenfor rikets grenser. Homopolitikk og skeives menneskerettigheter er også internasjonal solidaritet.
Les også: Fem grunner til at vi trenger Pride.
Likestilling og lhbtiq-politikk har vært en kampsak for meg og Arbeiderpartiet lenge, men det må aldri bli et hvileskjær. Hvis det er en ting vi vet, så er det at likestilling ikke kommer av seg sjøl. Vi har en rekke store oppgaver foran oss. Nå i juni feirer vi kjærligheten og roper høyt. Vi feirer og roper for dem som kom før oss og tok kampen, og vi feirer og roper for at de som kommer etter oss, skal få være den de er, og elske hvem de vil. Ingen er fri før alle er fri.
Pride feires 18.–27. juni. Les om programmet her.
