Ada Hegerberg: – Det er ting jeg har gjort som har gagnet sporten mer enn de har gagnet meg selv

Natt til tirsdag 23. juni satt «hele» Norge oppe for å se herrelandslaget slå Senegal i VM i USA. Det skrives et lite stykke fotballhistorie denne dagen. Bare noen timer senere setter jeg kursen mot MUNCH for å møte en kvinne som allerede har skrevet noen av de viktigste kapitlene i norsk fotballhistorie.

Ada Hegerberg: Eksklusivt intervju om fotball og kvinnehelse

Det er noe nesten poetisk med måten Ada Hegerberg kommer gående over broen mot museet på. Hun får øye på meg på avstand og løfter hele armen til et stort vink. Instinktivt snur jeg meg for å se om det er noen andre bak meg. Vi har aldri møttes før. Likevel føles det ikke sånn.

Sekunder senere blir jeg møtt med en varm klem.

– Så j…. kult at vi får ta bilder her!

Det er nærmest umulig å ikke la seg rive med av entusiasmen hennes.

MUNCH er ikke akkurat et sted du bare rusler inn og ut av. Dører skal låses opp, heiser krever adgangskort, og vakter dukker opp omtrent hver gang vi skal videre til et nytt rom. Ada hilser på alle. Med et smil, et «hei» og gjerne en kommentar på veien. I restauranten i tolvte etasje slår hun av en prat – på flytende fransk – med kokken.

MUNCH føles som et passende sted å møte henne. Ikke fordi Ada Hegerberg nødvendigvis skal sammenlignes med Edvard Munch (jeg har en mistanke om at small-talken med Edvard var hakket mer krevende), men fordi begge har satt spor langt utover det de opprinnelig ble kjent for. Munch malte ikke bare bilder. Han satte varige spor i kunsthistorien.

Ada scorer ikke bare mål …

Lidenskap

Det er snart tolv år siden Ada Hegerberg pakket kofferten og flyttet til Lyon for å spille for storklubben OL Lyonnais. Siden den gang har hun etablert seg som en av verdens mest meritterte fotballspillere. Hun har vunnet Champions League seks ganger, blitt den første kvinnen som mottok Ballon d'Or – fotballens mest prestisjefylte individuelle utmerkelse, ofte omtalt som sportens svar på Oscar-utdelingen – og gjort seg bemerket som en av de tydeligste stemmene i utviklingen av internasjonal kvinnefotball.

Hun vet hva hun har oppnådd. Samtidig snakker hun om livet sitt med en jordnærhet som gjør at det nesten høres enkelt ut.

Les også: Leah Behn: – Folk kommer til å dømme deg uansett hva du gjør, så du kan like så godt gjøre noe du elsker

– Jeg har egentlig ikke så mye å klage på. Jeg får drive med det jeg elsker hver eneste dag. Og så vet jeg at jeg har fortjent å være i den posisjonen jeg er i, fordi jeg har jobbet veldig hardt og stått i mange tøffe situasjoner. Ikke alle kan spille på det høyeste nivået. Derfor må det også være litt tøft. Men det fotballen har gitt meg i livet, har vært en berikelse. Jeg klarer ikke å sette ord på det. Det er språk, det er kultur. Det er alle folka og mulighetene jeg har fått, bare ved å sparke en ball.

Fra utsiden kan livet hennes virke fjernt fra det de fleste av oss kjenner. Store stadioner. Landskamper. Finaler. Mange finaler. Men når hun selv beskriver hverdagen, er det noe annet som kommer frem. De har mye fri, men ikke så mye frihet. En vanlig arbeidsdag begynner klokken ni på klubben, med trening, lunsj og møter, og er over ved fire-tiden. Resten av kvelden handler om å ta vare på kroppen – restituere, spise godt, lade opp. Når sesongen er i gang, er det kamp hver helg og mye reising.

– Vi lever et fremmed liv, sier hun.

For Ada handler karrieren først og fremst om lidenskap – og om menneskene hun har møtt på veien.

– Jeg mener det er viktig å finne en lidenskap og gjøre noe som gjør deg glad. Jeg har drevet med fotball fordi det har vært den største lidenskapen i livet mitt. Jeg kunne aldri jobbet så hardt hvis jeg ikke syntes det var artig.

Lidenskap alene er likevel ikke nok.

– Det krever disiplin. Og at du er villig til å gå ganske langt ut av komfortsonen for å lykkes. Jeg tror man må være veldig bevisst konsekvensene av å sette seg store mål.

For Ada handler suksess også om langt mer enn medfødte evner. Hun snakker om løpeturene i skogen hjemme på Sunndalsøra, timene med egentrening og ønsket om hele tiden å bli litt bedre enn dagen før. Det var ikke før hun var rundt ti–elleve år at hun virkelig begynte å kartlegge med faren sin hva slags egentrening som krevdes – og ble for alvor bitt av basillen.

– Jeg tror det er viktig at folk vet hvor mye trening som ligger bak. Utallige timer, mange av dem på egen hånd. Springing i skog, teknisk trening med ball, testing av egne grenser.

Til tross for alle timene alene, er det laget og fellesskapet hun snakker varmest om.

– Folk ser Ballon d'Or og de individuelle titlene. Men det artigste med fotball er fortsatt at det er en lagidrett. Å sette seg et mål sammen med laget sitt og nå det sammen – det er de største minnene jeg har. Alt fra å spille på løkka til Champions League-nivå.

Les også: Eksklusivt intervju: Isabel Haugseng Johansen om VM-eventyret som samlet Norge

Når hun snakker om veien til toppen, vender tankene tilbake til det hun selv manglet da hun vokste opp.

– Jeg hadde jo aldri kunnet drømme om det jeg har fått til i dag. Ikke fordi jeg ikke drømte stort, men fordi det ikke fantes noen foregangsfigur som viste at det var mulig.

I dag er situasjonen en annen. Små jenter vokser opp med kvinnelige fotballspillere som verdensstjerner. Det gleder henne. Men hun håper de lar seg inspirere av mer enn resultatene.

– Det er kjempeinspirerende at de kan se at det er mulig. Men det er du selv som må ha den driven inni deg, og du er nødt til å legge ned jobben selv.

Stemmen

Ada Hegerberg kunne valgt å la prestasjonene tale for seg. I stedet har hun brukt plattformen sin til å utfordre hvordan kvinnefotballen blir prioritert, utviklet og omtalt. Mest kjent er beslutningen om å trekke seg fra landslaget i en prinsipiell konflikt om rammevilkårene for kvinnefotballen – en beslutning som kostet henne fem år utenfor troppen, utløste en omfattende offentlig debatt, og ga henne både støtte og sterk kritikk. Mange mener debattene hun var med på å starte, bidro til å flytte norsk kvinnefotball videre.

– Min verden har vært fotballen og det å prøve å bli så god som mulig. Men jeg tror det er veldig vanskelig å komme utenom det å bruke stemmen sin til å endre sporten vår. Det er umulig å være en kvinnelig fotballspiller og ikke snakke om det.

Hun er tydelig på at rollen hun har tatt, bygger på arbeidet til dem som kom før henne.

– Det har vært veldig mange pionerer før meg i mitt felt. Mange av dem har ikke fått den respekten de fortjente. Nå er det på en måte vår rolle å bryte enda mer stigma, bryte enda flere grenser, slik at sporten fortsetter å gå i riktig retning. Og det kunne jeg ikke gjort hvis jeg ikke hadde jobbet hardt for å vinne alle de trofeene og skapt meg den plattformen.

Ada legger ikke skjul på at det har kostet, men tid og energi som kunne gått til selve ytelsen, har også gått til å drive sporten videre.

– Det er ting jeg har gjort som har gagnet sporten mer enn de har gagnet meg selv. Kanskje mer sporten enn min egen fred. Men når jeg har fått den plattformen jeg har fått, synes jeg det er viktig å bruke den til noe som er større enn meg selv.

Hun tror det er avgjørende å vite hvem man er lenge før de vanskelige valgene melder seg.

– Jeg har veldig respekt for mennesker som tør å snakke om det de tror på. Det er enklere å gjøre det når du er veldig klar på hvilke verdier du har, og hva du vil med livet ditt. Da står du mye stødigere når utfordringene kommer. Og ungdom får utrolig mye feedback fra alle kanter i dag – da må du være god til å filtrere. Hva passer for meg? Hva skal jeg ta med meg videre? Hva skal jeg la ligge?

Det er råd hun ikke bare gir videre – det er råd hun selv har levd etter.

De siste årene har hun også måttet håndtere lange skadeperioder. Utad har hun ofte fremstått rolig, men hun er tydelig på at det ikke betyr at periodene har vært enkle.

– Skader er en stor del av sporten vår. Vi pusher kroppene våre for å få til enorme resultater. De resultatene har jeg jo fått, men jeg vet også at det har kostet.

Enten motgangen har kommet på banen eller utenfor den, har hun forsøkt å møte den på samme måte.

– Når du har, som pappa sier, «dritten opp til haka», så henger man ikke med hodet. Da må man prøve å finne løsninger.

Ada er gift med tidligere fotballspiller Thomas Rogne, og kommer fra en fotballfamilie der også søsteren Andrine Hegerberg har satt sitt preg på sporten. Hun trekker frem familien, vennene og menneskene rundt seg som avgjørende støttespillere – både på og utenfor banen.

– Pappa pleier å si at det er viktig å sitte stille i båten når det stormer. Det har vært en veldig fin innstilling.

Kvinnen

Selv om fotball preger store deler av hverdagen hennes, har Ada Hegerberg også andre interesser.

– Mutter'n har alltid vært veldig kreativ. Hun og pappa kjøpte en gård ikke langt fra der jeg vokste opp for noen år siden. Går du inn der, ser du malerier og plakater overalt. Jeg tror nok jeg har ganske mye fra henne. Nå har jeg skaffet meg et bilde av Ingebjørg Støyva, og hun er jo helt fantastisk.

Hun smiler når hun blir spurt om hun er opptatt av kunst.

– Jeg vil ikke si at jeg er noen kunstfanatiker, men jeg liker damer som lykkes. Jeg blir veldig inspirert av kvinner som lykkes, uansett hvilket felt det er.

Samtalen finner raskt veien tilbake til fotballen. For også der handler mye om kvinnene som går foran – og dem som kommer etter. Med årene har perspektivet endret seg.

– Det er noe med å bli eldre og ha vært gjennom en del. Du skjønner at vi alle går gjennom de samme fasene i livet og mange av de samme utfordringene ved å være kvinne i samfunnet. Det finner jeg mye styrke i.

Når hun blir spurt hvor tryggheten kommer fra, går tankene tilbake til oppveksten.

– Mamma og pappa har alltid vært veldig flinke til å gi oss fritt rom. Til å tenke selv, tro på oss selv og bruke vår egen stemme. Og så er det reisen med å dra ut tidlig. Jeg kom inn i en mannsdominert sport og har blitt testet hele veien. Det har formet meg veldig som menneske.

Det er også derfor utviklingen av sporten betyr så mye for henne. Ikke bare på toppnivå, men helt fra de første årene.

– Vi snakker om helt grunnleggende ting. Gode treningstider. Kvalifiserte trenere. Hvis du lærer en jente å slå en riktig pasning når hun er åtte år i stedet for femten, sier det seg selv at kvaliteten blir mye høyere. Der er vi nødt til å utdanne gode ledere med pedagogikk og forståelse for hvordan de skal utvikle mennesker.

Samtidig understreker hun at kvinnefotball fortsatt er avhengig av mennesker som tør å satse langsiktig. I Lyon har hun vært usedvanlig heldig, som hun sier. Klubben har hatt to presidenter som begge valgte å satse på et kvinnelag i en tid da det langt ifra var en selvfølge.

– Vi har hatt mennesker som har vært villige til å satse på kvinnefotball over lang tid. Du er nødt til å investere i noe langsiktig og ha en god plan rundt det.

Men utviklingen stopper ikke ved treningsfeltet. Selv på toppen av internasjonal fotball opplevde Ada at den viktigste kunnskapen om egen kropp var vanskelig å finne. Det fikk henne til å stille spørsmål ved hvordan kvinnelige utøvere følges opp – og det ble et vendepunkt.

– Kvinnekroppen er helt annerledes enn herrekroppen. Likevel er vi satt inn i et system som i stor grad er bygget på forskning gjort på menn. Der har vi fortsatt en lang vei å gå.

Skadeperiodene tvang henne til å lete etter svar.

– Jeg var heldig til slutt. Jeg fant de riktige folkene. Men jeg måtte grave ganske dypt for å komme dit. Den enkleste løsningen har ofte vært operasjon. Men hadde vi forstått kvinnekroppen bedre, hadde vi kanskje funnet andre løsninger tidligere.

For Ada handler kvinnehelse ikke bare om prestasjon. Det handler om å gi kvinnelige utøvere de samme forutsetningene som menn – og muligheten til lengre og mer bærekraftige karrierer.

– Hvis vi klarer å bruke den forskningen som allerede finnes og sette den bedre i system, kan vi kanskje unngå noen av de alvorligste skadeperiodene. Det ville løftet sporten enormt.

Arven

Ada Hegerberg har fortsatt ambisjoner. En ny sesong venter, med nye muligheter til å vinne titler. Denne våren var Lyon igjen i finalen i Champions League. Den endte med tap, men allerede nå rettes blikket mot en ny sesong og en ny mulighet til revansje.

Les også: Helene Spilling Ødegaard og sønnen hyllet Martin Ødegaard med en søt detalj

I dag bærer hun også kapteinsbindet for Norge. Det gir historien en egen dimensjon. Spilleren som en gang valgte å trekke seg fra landslaget, leder nå det samme laget ut på gressmatta.

Ada selv er mer opptatt av morgendagens håpefulle arvtagere.

– Jeg håper virkelig at de vokser opp med en mentalitet hvor de føler seg sterke nok til å ta de utfordringene de kommer til å møte. Jeg håper de blir satset på, at de blir sett og pushet, slik at sporten bare blir bedre. Men jeg håper også det kommer en flokk med jenter som virkelig er villige til å legge ned jobben som kreves for å bli gode, og som tør å ta plass.

Når hun blir spurt om hva hun håper står igjen den dagen karrieren en gang er over, handler svaret ikke om Ballon d'Or, Champions League-titler eller målrekorder.

– Jeg håper de så en som sto opp for sporten sin, og som var seg selv hele veien. Jeg håper erfaringene mine har vært med på å drive ting i riktig retning innenfor mitt felt. Hvis det har vært litt inspirerende for noen, så er det nok for meg.

It's a wrap. Fotoshooten på MUNCH er over. Kameraene pakkes ned, lysene slukkes og vi gjør oss klare til å gå hvert til vårt.

– Vent litt! Vi må ta en gruppeklem, sier Ada.

Det er en liten gest. Men den er umulig å overse.

Dagen på MUNCH begynte med et møte mellom kunst og fotball. Den ender med en påminnelse om at de største avtrykkene ikke nødvendigvis er de som kan telles.

Cover: 

Talent: Ada Hegerberg
Antrekk: Prada
Foto: Cathrine Wessel
Styling: Marte Dahlgren
Makeup: Linda Wickmann/LW Agency
Hår: Andrés Valle-Kløvstad/Style Management/Gevir

Ja, takk! Meld meg på nyhetsbrevet