Kultur

25. mars, 2021

Tobias Santelmann: – Personlig liker jeg ofte de skurkene som er litt mer menneskelige

Kanskje den mørkeste og mest blodtørstige versjonen av Santelmann vi har sett til nå!

Tobias Santelmann spiller skurken i årets påskekrim fra Viaplay. Etter en liten sniktitt kan vi love både drama, spenning og en god dose skremsel. Det er bare å glede seg til premieren søndag 28.mars (om du tør).

Krimserien «Den som dreper – Mørket» er andre sesong i en av Viaplays mest populære og kritikerroste serier. Om vi ikke allerede elsket dansk krim, så vet vi nesten ikke hvor vi skal gjøre av oss nå. Dansk krim pluss Santelmann – det kan jo ikke bli noe annet enn en braksuksess.

«Den som dreper» er en uhyggelig og mørk serie som følger den rå og kompromissløse kriminaleksperten Louis, spilt av Natalie Madueño, i jakten på en seriemorder. Vi vil ikke røpe for mye, men dette er kanskje den mest blodtørstige og skurkete versjonen av Santelmann vi har sett til nå – og vi har vært så heldige å få ta en prat med han.

Tobias Santelmann – «Den som dreper – Mørket»

Foto: Henrik Ohsten / Viaplay

De siste årene har vi sett han i suksesser som Oscarnominerte «Kon-Tiki», den norske serien «Kampen om tungtvannet», den amerikanske filmen «Hercules» og den norske filmen «Mordene i Kongo» – for ikke å glemme månedens, om ikke årets, snakkis her hjemme, «Exit».

Han har blitt et kjent fjes gjennom en rekke ulike roller, men dette må være den første gangen vi ser han i en rå, ekte og mørk dansk krim, noe han selv virker å være ganske fornøyd med.

– Først om fremst synes jeg det er veldig gøy å få lov til å jobbe i Danmark. Det danskene gjorde da de lagde «Forbrytelsen» back in the days, medførte at en hel verden så på Skandinavia som det stedet hvor de lager best krim. Det var noe med «Forbrytelsen» som var helt nytt, og så klarte de å følge det opp med serier som «Borgen» og «Broen».

Verden så til Skandinavia med nye øyne, noe vi i Norge kanskje ikke hadde gjort oss fortjent til å være med på, helt ennå. Mange av oss filmarbeidere fikk plutselig sjansen til å jobbe i utlandet, og vi kom inn i rom vi ellers ikke ville kommet inn i bare fordi vi fikk lov til å ri den bølgen som danskene, og for så vidt også svenskene, startet.

Det å få lov til å jobbe nettopp med krim i Danmark var noe helt spesielt. Han forteller det ikke er stor forskjell mellom kulturen på set i Danmark og i Norge. De er, ifølge Tobias, like dyktige og hyggelige der borte. Likevel hadde dette prosjektet et ekstra lag.

–  Her hjemme er miljøet såpass lite at jeg bestandig kjenner en produsent, en fotograf, en regissør, en medskuespiller eller en lydmann – jeg kjenner alltid noen. På innspillingen av «Den som dreper» kjente jeg ingen da vi startet. Derfor husker jeg at jeg tenkte at jeg skulle gjøre dette til et slags prosjekt for meg selv, bare fordi jeg ønsket å se hvordan jeg taklet det når jeg ikke hadde noen trygghet. Mest med tanke på rent personlige ting som hvordan jeg jobber, hva jeg er opptatt av, hvordan jeg diskuterer og blander meg eller hvordan jeg vil være med på å forme ting slik som jeg ofte gjør her hjemme. Derfor forsøkte jeg å ta med meg alt jeg har lært gjennom de siste ti årene inn i dette prosjektet. Jeg ville se om jeg turte å gjøre det samme ute eller om jeg ble passiv – bare nikket og gjorde det jeg fikk beskjed om.

Det ble riktignok ikke noe problem for Santelmann.

The bad guy

Den første og andre sesongen av «Den som dreper» står helt for seg selv, men i likhet med den første, får vi i oppfølgeren følge kriminalekspert Luis i hans arbeid. I denne sesongen, med Santelmann i én av hovedrollene, får vi derimot også følge gjerningsmannen tett. Dette synes han gjorde prosjektet spesielt spennende.

–  Rent egoistisk sett, som skuespiller, får jeg lov til å spille ut en type karakter man ofte kun får spille bruddstykker av. Man får være med i begynnelsen, og i noen få episoder, også får man lov til å være med på slutten og bli tatt. Her får man se skurken, min karakter Peter, som en familiefar, en fyr som prøver å gjøre en god jobb og en fyr som prøver å holde ekteskapet sitt i live. Man ser det dagligdagse dramaet, den vanlige kampen vi alle egentlig går rundt og har. På denne måten synes jeg han blir mer menneskelig, dette var spennende å gå inn i.

Foto: Viaplay

Santelmann forteller det er en sterk dualitet i karakteren, og at han forsøkte å gjøre Peter til en så likanes kar som mulig. Allikevel lurer vi litt på hvordan han setter seg inn inn i en karakter, som i det ene øyeblikket er en tilsynelatende uskyldig familiefar, men som forvandles til en kynisk drapsmann når mørket senker seg.

– De aller, aller fleste scenene spiller jeg som rent drama. Ta for eksempel der Peter er i scener med sin sønn. Sønnen har noe dritt på skolen, og Peter må forsøke å orde opp. Samtidig rakner privatlivet og relasjonen med kona. Her prøver han bare å gjøre det en god far skal gjøre, da er han ikke en stjernpsykopat. Det noen byggeklosser mellom familiefar-fyren og han fyren som kler seg opp i svart «killing kit» og går ut på natta for å ta livet av andre. Det er et lite spenn mellom de to selv, om det tross alt er samme fyr – jeg anser de nesten som to forskjellige og ganske adskilte deler av han.

Etter å ha sittet klistret til skjermen gjennom seriens åtte episoder, er kanskje noe av det skumleste vi sitter igjen med, følelsen av å egentlig synes litt synd på seriemorderen, Peter. Vi har sett Santelmann som kjeltring før, men ikke som drapsmann på denne måten.

–  Jeg har aldri gjort det psykologiske aspektet ved en seriemorder før, med en slik stor kontrast mellom det tilsynelatende «vanlige» dagliglivet og et dypt mørke. Personlig liker jeg ofte de skurkene som er menneskelige, det blir umiddelbart mye skumlere. Det å ha en bad guy som bare er bad, der du ser fra første til siste scene at han er slem – det er verdens kjedeligste bad guy spør du meg. Dersom man som seer kan sympatisere eller ikke bare ville the bad guy vondt, da synes jeg det er en interessant bad guy å se på.

Både drama og thriller

«Den som dreper – Mørket» kan nesten beskrives som en drama på dagen og en thriller om natten, men utover i episodene begynner det å «surre seg til» for Santelmanns karakter. Selv tenker han det kanskje er greit at han ikke kan kjenne seg igjen i Peters (u)vaner. Allikevel er det noen aspekter ved karakteren han kan relatere til:

– Peter har tross alt en hverdag de fleste av oss egentlig forholder oss til. En jobb vi vil lykkes med, en relasjon med ektefelle og barn som man ønsker at skal ha en trygg og god oppvekst. Dette er jo helt vanlige menneskelige ting vi alle går rundt og surrer med.

Foto: Viaplay

Uten å spoile for mye må vi vel kunne si at Peter havner på et relativt dårlig spor. I en slik psykologisk krim er det interessant å tenkte på hvorfor gjerningsmannen gjør som han gjør. Og, er det slik at man faktisk er født morder, eller kan hvem som helst forvandles til en drapsmann om det går ordentlig galt?

– Jeg er hverken utdannet psykolog eller psykiater, så jeg vet vel egentlig ikke om jeg har noe som helst grunnlag for å mene noe sikkert om det her. Men, som skuespiller så tenker jeg at alle jeg spiller kan gjøre alt. Det blir min jobb å finne hvorfor karakteren gjør som han gjør. I skuespillerfaget handler det om at alle kan være drapsmenn, så lenge omstendighetene er spisset nok. Noen går dit før andre, noen gjør det av sjalusi, mens andre gjør det i rent selvforsvar eller for å beskytte noen de er glad i. Man kan nesten feste alle karakterer opp mot å kunne gjør noe slikt, men det er derimot sjeldent så mørkt og psykotisk som i «Den som dreper». Peter føler vel at verden går han i mot, og i stedet for å la det gå utover de han er mest glad i, går han ut og tar noen andre som han mener fortjener det.

Etter å ha spilt ut en slik kald, kynisk og psykotisk rolle kan vi se for oss at gruffen blir sittende litt i kroppen, men Santelmann forteller at når han tar av seg kostymet og reiser for å hente i barnehagen, er følelsen av å være drapsmann glemt for lengst.

– Jeg har aldri hatt problemer med legge fra meg en rolle, og det er få jeg kjenner av kollegaer som tar med seg negative følelser videre. Det å ta livet av noen på TV er heldigvis veldig teknisk, og det er ikke slik at man går rundt resten av dagen å føler på at man har drept noen – heldigvis. Det er nok nettopp det at det vi spiller ut ikke er ekte, det er ren fiksjon. Det er på lat det vi holder på med, og det er jeg veldig klar over.

«Den som dreper – Mørket» kommer på Viaplay, søndag 28. mars.

Relatert