Kultur

31. juli, 2019

Å gråte på fly er faktisk en greie!

Flyturer fremprovoserer faktisk uventede følelser i deg! Les Anna Skavlans månedlige spalte...

Gråte på fly: Tenk deg at du sitter i et fly som farer gjennom natten. Alene i setet ditt, mellom to sovende mennesker — og to kontinenter. Lysene i kabinen er dempet og det er kun seteryggskjermenes blå lys som forteller hvem som er våkne og hvem som sover.

Flere spalter fra Anna Skavlan: Bord for én, takk!

Du er våken og på vei fra noe og noen til noe annet og noen andre. Du sitter i et altfor lite sete, luften er tørr og du er omfavnet av den evige bakgrunnsstøyen fra jetmotorenes susing. Telefonen din har ingen dekning, så du kan ikke sjekke mail eller sende en melding.

Å gråte på fly

Du er i et midtsete, så ikke kan du strekke på bena heller. Det er bare deg, der du henger i luften og i tiden. Side om side med ukjente mennesker som sitter med ansiktet fremover, begrenset til sin egen lille plass. Det er minst tre timer til lysene kommer på og kabinen forberedes til landing. Ditt eneste selskap blir en dårlig romantisk komedie eller familiedrama du finner på fjerde side av SAS sitt filmutvalg. Det er en film du aldri ville sett nede på jorden, men 30.000 fot oppe i luften, i en lenestol som farer i 700 kilometer i timen gjennom natten, fortoner komedien seg som en klassiker, og du overgir deg totalt til filmen og karakterene. Du pakker jakken din litt tettere rundt deg, og merker at øynene blir fuktige. Filmen, som egentlig er ganske teit, er det vakreste eller tristeste du noen gang har sett. Og du begynner å gråte. Masse. Men det er bare tårer, man hulker ikke på fly, men gråter lydløst.

Like mye som jeg har flydd i mitt liv, har jeg grått av semi-teite filmer på 30.000 fot. Senest på vei fra Los Angeles til London, da jeg så en helt ordinær komedie om en amerikansk familie som adopterte noen barn. Det ble en tåre-bonanza av dimensjoner. Andre filmer jeg har grått av på fly inkluderer The Greatest Showman, Aquaman, Shrek 2 og Mission Impossible: Ghost Protocol. Filmer jeg gråter av nede på bakken er helt uaktuelle å se på fly. Der får jeg nesten sammenbrudd bare av å se Call Me By Your Name på in-flight innholdslisten.

Jeg snakker mye om film med min far, og vi har en egen kategori filmer vi omtaler som «typen vi kunne grått av på et fly». Han sendte meg faktisk en melding mens jeg jobbet med denne spalten, om at han sippet seg fra New York til Oslo med dokumentaren om den første kvinnen i amerikansk høyesterett, Ruth Bader Ginsburg. Han har også innrømmet å ha måttet tørke noen tårer av Rambo 4.

STUDIER VISER

Far og jeg er langt ifra de første til å lure på hvorfor det er så mye lettere å gråte på fly. Flyselskapet Virgin gjorde i 2011 en undersøkelse som viste at 55% av passasjerer ble mer emosjonelle på fly, og at 41% av menn erkjente at de «gjemte seg i tepper for å skjule tårene sine fra andre passasjerer». Derfor har Virgin satt gråte-advarsler foran flere filmer, som blant annet Toy Story 3, Eat Pray Love og The Notebook.

Noen av forklaringene internetts psykologer, fysikere og leger har til gråte-fenomenet, er at fly er små, ukomfortable steder hvor du får i deg for lite oksygen og dårlig mat. Det er nok til å presse frem en liten tåre i seg selv. Den viktigste grunnen til at vi gråter lettere på fly er dog at vi ikke har noen til å distrahere oss. Det er sjeldent man gråter under klimakset av en vond opplevelse, tårene kommer etterpå. Det holder med en tung dag på jobben. Adrenalinet som fyller kroppen når man er utsatt for stress er som oftest nok til å holde tårene tilbake til du kommer hjem på kvelden. For spesielt interesserte handler dette om at tårer er det utvendige uttrykket for et brått hormonskifte inne i kroppen vår. Det sympatiske nervesystemet, som fyller kroppen med adrenalin, overgir kontrollen til det parasympatiske nervesystemet som sørger for at kroppen slapper av — slipper alt løs. Det er da, når du sitter alene uten distraksjoner eller forpliktelser, at tårene kommer. Og er det ett sted vi verken er distrahert eller forpliktet, er det på et fly.

På 30.000 fot

Da jeg gråt av filmen om de to foreldrene som valgte å adoptere noen barn, gråt jeg ikke bare av filmen. Jeg gråt også av hvor fint det hadde vært å være sammen mine foreldre i ti dager, og hvor lite lyst jeg hadde til å dra hjem til et tomt hus i London. Da jeg i påsken gråt på flyet fra Oslo til London, var det ikke bare den gamle nedlastingen av Prinsesse På Prøve jeg fant på Mac-en som var årsaken. Det var også det faktum at jeg sliter med å opprettholde livet og vennene mine i Oslo, samtidig som jeg prøver å bygge et nytt liv, med nye venner i London – og kanskje også for hvor lite forberedt jeg var for eksamen jeg skulle ha to dager senere. Men så fort flyet landet var det over.

Når flyet ditt står på bakken igjen er ikke kabinen lenger et sentimentalt limbo der voksne og babyer får gråte fritt. Du legger tårene dine igjen i en Kleenex i setelommen foran deg. Men sammen med den legger du også igjen litt av stresset av simpelthen å være. Å føle gråten så tett under overflaten er en påminnelse om at man er et menneske som føler, elsker og lengter. Herregud, det er deilig å gråte noen ganger – og det som skjer på 30.000 fot, blir på 30.000 fot.

Du skrur på telefonen som ønsker deg velkommen til virkeligheten, der tårer svelges og Sex & The City 2 ikke er mer enn en semi-teit film – helt til du ser den igjen på neste flytur.

Relatert