Kultur

11. januar, 2019

Førstedamen

Det har vært høye forventninger til boka Min historie, og i forbindelse med lanseringen snakket MICHELLE OBAMA ærlig med Oprah Winfrey om sine kamper med Barack, trusselen mot hennes barns liv og sitt løfte om å alltid kjempe for det gode.

Intervjuet er gjort av Oprah Winfrey og ligger publisert Oprahmag.com og på flere ELLE-sider. Blant annet ELLE.com (der du også kan lese et eksklusivt utdrag av boken Becoming). Her kan du lese intervjuet i sin helet, oversatt til norsk. Intervjuet er også i denne månedens utgave av ELLE Norge som er i butikk nå. 

OPRAH WINFREY: Først og fremst må jeg bare si: Det er ingenting som gjør meg lykkeligere enn å kunne sette meg ned med en god bok. Din bok er øm, og den er overbevisende, kraftfull og rå. Det er så mange åpenbaringer i boka … Var det skummelt å skrive om privatlivet ditt?

MICHELLE OBAMA: Nei, faktisk ikke – for jeg har forstått én ting: Folk spør meg alltid «Hvordan kan det ha seg at du at du er så ekte?», «Hva er det med deg som folk blir så tiltrukket av?». Og jeg tror at det er fordi jeg i bunn og grunn liker meg selv. Jeg liker historien min, med alle dens skrammer og blåmerker. Det er den som har gjort meg til den jeg er. Og jeg har alltid vært åpen i forhold til mine ansatte, til unge mennesker og vennene mine. For øvrig, Oprah, så vet jeg at Barack og jeg – enten vi liker det eller ei – er rolle- modeller.

Absolutt.

– Noe av det verste jeg vet er når folk som er offentlige personer, eller ønsker å være det, skygger unna og sier «Jeg er ingen rollemodell. Jeg ønsker ikke å ha det ansvaret.» For sent å si det nå …
Du ER det! Unge mennesker ser deg, og jeg ønsker ikke at ungdommer skal tenke på meg som en som aldri har hatt det tøft; en som aldri har hatt utfordringer eller vært redd.

Det er noe vi iallfall ikke tenker etter å ha lest denne boka. Millioner av mennesker har lurt på hvordan det går med deg; hvordan overgangen har vært, og jeg tenker et godt eksempel på det er toast- historien. Vil du dele den med ELLEs lesere?

– Vel, dette hendte en av de første ukene etter at vi hadde flyttet inn i det nye huset vårt i Washington. Det er det første huset jeg har bodd i på åtte år som har en vanlig ytterdør og dørklokke. Toast-historien inntraff en av de første kveldene jeg var hjemme alene der. Sasha var ute med venner, Mali var i New York og Barack på reise. Som førstedame er du ikke mye alene; det er alltid mennesker i huset, og det er vakthold overalt. Huset er fullt av sikkerhetsfolk, og du kan ikke åpne et vindu eller ta deg en tur utenfor uten å forårsake kaos.

JEG LIKER HISTORIEN MIN.
MED ALLE DENS SKRAMMER OG BLÅMERKER

Du kan ikke engang åpne et vindu?

– Nei, det går ikke. Sasha prøvde faktisk å gjøre det en gang, men da ringte telefonen umiddelbart, og vi fikk klar beskjed om å stenge det vinduet.

[Ler]

– Så er jeg der da, i det nye huset, kun sammen med hundene våre Bo og Sunny, og jeg foretar meg en helt enkel ting. Jeg går ned i første etasje og åpner et av skapene på mitt eget kjøkken – noe du absolutt ikke kan gjøre i Det hvite hus, for da vil det sporenstreks stå en person der og spørre «Trenger du hjelp? Hva vil du ha? Trenger du noe?» – og jeg laget meg en toast. Med ost på. Jeg tok med meg toasten og gikk ut i hagen bak huset. Jeg satt helt stille og spiste mens jeg hørte noen hunder bjeffe i det fjerne, og jeg kom til å tenke på at Bo og Sunny aldri før hadde hørt lyden av nabohunder. Og de så virkelig forundret ut da de hørte det, og jeg tenkte «jepp, vi er i den virkelige verden nå, kompiser». Det var en fredfull stund, et lite øyeblikk der jeg falt på plass i det nye livet mitt. Og nå når jeg har tid til å tenke over de åtte årene i Det hvite hus, innser jeg at det var absolutt ingen tid til slike små refleksjoner der. Det var et halsbrekkende tempo fra den dagen vi gikk inn den døra til den dagen vi gikk ut igjen. Fordi Barack og jeg virkelig følte at vi var forpliktet til å få gjort en hel del, var det full fart hver eneste dag. Ja, vi hadde det travelt … Det var så hektisk at fra den ene dagen til den neste kunne jeg helt glemme hva jeg hadde gjort dagen før. Jeg kunne glemme land jeg hadde besøkt – hele land, altså. I en samtale med personalsjefen min kunne jeg si «jeg har virkelig lyst til å reise til Praha en gang». Og Melissa svarte: «Du har vært der.» Jeg påstod hardnakket at jeg aldri hadde vært i Praha, og til slutt, for å hjelpe på hukommelsen min, måtte hun vise meg et bilde av meg selv i Praha. Så den stunden i hagen med toasten ble starten på å tenke over den reisen disse åtte årene har vært.

 

Michelle Obama
Poplinskjorte, plisseskjørt, skinnkorsett, alt fra Dior. Sølvøreringer, Jennifer Fisher. Foto Miller Mobley

Da jeg leste boka, fikk det meg til å tenke på hvordan hver eneste ting du har gjort og opplevd i livet har forberedt deg på framtiden. Sånt tror jeg på …

– Ja, om du ser sånn på det. Om du betrakter deg selv som en seriøs person som virkelig vil noe i livet, er enhver beslutning du tar med på å bygge opp den du skal bli.

Ja, seriøs var du allerede i første klasse på skolen. Du var en som ga alt, og som fikk toppkarakterer …

– Ja, mamma sier at jeg var litt sånn ekstra …

Det betød virkelig mye for deg å få disse små gullstjernene, disse myntstore stjernene som læreren ga dere, og som dere festet på brys- tet som et bevis på at dere hadde vært ekstra flinke.

– Jepp! Når jeg tenker tilbake på det, ser jeg at det var noe ved meg som skjønte dette med kontekst; at prestasjon og belønning henger sammen. Og foreldrene mine lot broren min og meg få frihet til å ha egne tanker og foreta våre egne valg tidlig.

Så de lot stort sett deg og Craig finne ut av ting på egen hånd?

– Det gjorde de. Og jeg forstod at det var viktig å ha mål og å nå dem, og at det som barn er viktig å finne veien tidlig. Om du ikke allerede som barn viser at du har evner, spesielt som et svart barn fra en arbeiderfamilie, er folk straks klare for å stemple deg som ressurssvak. Jeg ønsket ikke at noen skulle tro at jeg ikke jobbet hardt – jeg ville for all del ikke bli parkert i den båsen, sammen med de ungene, de «slemme» ungene. Det finnes ingen slemme barn, det er kun dårlige omstendigheter.

I boka sier du en ting som jeg liker veldig godt, så godt at jeg syns det skulle ha vært trykket på en T-skjorte eller noe. Du sier: «Nederlag er en følelse lenge før det blir en realitet. Det er en sårbarhet som herjer med selvtilliten, og som ofte bevisst forsterkes av frykt.» En følelse, altså, lenge før realiteten. Når var første gangen du tenkte dette?

– Det var nok i første klasse. Jeg så at nabolaget mitt forandret seg rundt meg. Vi flyttet til bydelen South Shore i Chicago i 1970-årene, og vi bodde i en veldig liten leilighet i andre etasje i et hus grandtanten min eide. Hun var pianolærer, og grandonkelen min var Pullman Porter (betegnelse for afroamerikanske menn som jobbet som tjenere om bord i tog). Siden de begge hadde gode stillinger, kunne de kjøpe en bolig i det som den gang hovedsakelig var et hvitt boligstrøk. Leiligheten vår var s åliten at vi måtte dele stua opp i tre rom. Min bror og jeg hadde ett hver, og det var kun en provisorisk skillevegg bygget av billig treplank mellom oss, ingen ordentlig vegg, så vi kunne ligge i hver vår seng og snakke sammen. Jeg husker vi hadde det moro med å kaste baller av vrengte sokker over «veggen» til hverandre.

Du skriver så fint om hvordan dere fire, du, Craig og foreldrene deres, hver og en av dere, befant dere i et hjørne i en liten boks. Denne boksen var familien.

– Ja, sånn var det. Vi levde et enkelt liv, men det var fullt av liv. Vi ba ikke om mye, vet du. Og om du gjorde det bra, så var det fordi du ønsket det selv. Når Craig og jeg fikk karakterkortene våre på skolen, var belønningen for gode resultater gjerne en pizzakveld eller iskrem. Nabolaget var, som nevnt, hovedsakelig hvitt da vi flyttet inn, men da jeg begynte på high school var det flest svarte som bodde der. Du kunne merke hvordan dette begynte å prege det lille samfunnet og skolen. Det var en oppfatning der om at barn ikke merker at det ikke blir satset på dem. Men jeg fanget det opp, tidlig.

DONALD TRUMP, MED SINE HØYLYTTE OG HENSYNSLØSE INSINASJONER,
SATTE MIN FAMILIES SIKKERHET I FARE.
OG DETTE TILGIR JEG HAM ALDRI FOR

Men du sier i boka at dine foreldre investerte i deg. De eide ikke sitt eget hjem, og de dro aldri på ferie.

– De investerte alt de hadde i oss. Mamma gikk aldri til frisøren, og hun kjøpte aldri nye klær. Pappa jobbet skift, og jeg så hvordan foreldrene mine ofret ting for oss.

Etter high school studerte du først ved Princeton og deretter Harvard Law School. Og så begynte du å jobbe i dette prestisjefylte advokatfirmaet i Chicago. Men du skriver at du hatet å være advokat.

– Å, Gud, ja … Beklager, alle advokater!

«Jeg ønsket meg bare et liv. Jeg ønsket å føle meg hel.» Da jeg leste det fikk jeg lyst til å klatre opp på en fjelltopp og rope det ut. Jeg vet at så mange mennesker kommer til å lese dette, mennesker som er i jobber de hater, men som de føler at de må bli værende i. Hva fikk deg til å tenke dette?

– Det skulle mye til å endelig greie å si dette til meg selv. I boka tar jeg leserne med på en reise som forteller om denne lille hardtarbeidende gullstjerne-samleren og veien hennes videre. Veien kan illustreres som et skjema med planlagte mål, som hakes av etter hvert som de nås. Få gode karakterer – kan hakes av. Få studieplass på Princeton – kan hakes av. Finn et fordypningsemne du kan gjøre det så godt i at du kommer inn på jusstudiet – kan hakes av. Ta juridikum – kan hakes av. Jeg fulgte planen min til punkt og prikke, jeg tok ingen impulsive beslutninger eller noen sjanser; jeg påla meg selv en mengde begrensninger for å kunne bli den jeg ønsket å bli. Jeg var aldri i tvil. Og så befant jeg meg til slutt der, da; i 47. etasje i en kontorbygning og gikk igjennom saker og tok notater.

Det som er så bra, er at du formidler til hver eneste leser at det er mulig å ombestemme seg. Var du redd?

– Jeg var livredd. Mamma kommenterte aldri valgene våre. Hennes oppfatning var at alle skulle leve ut drømmene sine. En gang da hun hentet meg på flyplassen etter at jeg hadde vært på jobb i Washington, sa jeg til henne: «Jeg kan ikke fortsette med dette resten av livet; jeg kan ikke sitte i et rom og lese dokumenter. Det gjør meg ikke lykkelig – jeg kjenner ingen entusiasme …» Og mamma, som aldri har lagt seg opp i noe, sa: «Sørg bare for å tjene de pengene nå, og så kan du tenke på å bli lykkelig på et senere tidspunkt.» Ååå … Ok. Jeg kjente på hvordan det jeg hadde sagt måtte ha hørtes ut for henne, og det fikk meg til å tenke på hvor jeg kom fra og hvor jeg var nå – i en god jobb og med mulighet til å kjøpe alt jeg ønsket meg, og så satt jeg der og klaget over min manglende entusiasme … Selv begynte hun ikke å jobbe igjen eller å tenke på seg selv før hun hadde fått oss barna inn på high school. Og så møtte jeg denne karen, Barack Obama. Han var helt annerledes, og hadde absolutt aldri sittet og haket av på skjemaer, han var impulsiv og hadde ingen selvpålagte begrensninger.

Du skriver om da du møtte ham: «Selv hadde jeg bygget opp min eksistens omhyggelig; jeg hadde brettet og stukket inn hver løs og uordentlige bit av det, som når man lager en tettpakket figur i origami. Han var som en vind som truet med å rote til alt.» Det likte du ikke.

Michelle Obama
Stretchkjole, Cushnie. Øredobber, Jenny Bird. Ring med sten, Dinosaur Designs. Foto Miller Mobley

 

– Nei. Absolutt ikke.

Noe annet jeg festet meg ved i boka, var da du sa: «Jeg våknet en natt og så at han lå og stirret opp i taket. Profilen hans glødet i lyset fra gatelyktene utenfor vinduet. Ha så urolig ut, som om han var veldig be- kymret. Var det noe med forholdet vårt? Var det at han hadde mistet faren sin? «Hei, hva tenker du på?» hvisket jeg. Han snudde seg rundt og så på meg med et litt tamt smil. «Å, jeg ligger bare og tenker på dette med ulik lønn for likt arbeid.»

– Det er gutten sin, det.

[Ler]

– Jeg mener, her var denne fine mannen … På den tiden var jeg et ungt fagmenneske. Jeg hadde en jobb som ga meg mer i lønn enn det foreldrene mine noensinne hadde tjent, og neste steg var å gifte seg og få et vakkert hjem osv. Ja, selvfølgelig var de store problemene i verden viktige, men der og da var den videre karrieren viktigst. Jeg forteller også om hvordan det var da Barack møtte noen av vennene mine, og at det ikke var spesielt vellykket.

[Ler]

– Antagelig fordi han er så seriøst opptatt av dette med lønnsforskjeller, og vennene mine er …

Du slipper virkelig oss leserne inn i forholdet, og du deler med oss hvordan frieriet var. Og du skriver om enkelte virkelig store forskjeller mellom dere i ekteskapet. Du sier: «Jeg skjønte at det kun handlet om gode intensjoner når han sa «jeg er på vei» eller «straks hjemme». Og en stund trodde jeg på det. Jeg badet jentene om kvelden, men utsatte leggingen så de kunne sitte oppe og vente på å gi pappaen sin en god natt-klem.» Og så beskriver du denne scenen da du satt oppe og ventet på ham: «Han sa: «Jeg er på vei, jeg er på vei.» Men han kom ikke. Og så slår du av lysene, jeg formelig hørte hvordan det klikket i lysbryterne mens jeg leste. Disse klikkene … Og så gikk du og la deg. Du var sint.

– Jeg var sint, ja. Når du gifter deg og får barn, blir den store planen din nok en gang rokket ved, og spesielt om du gifter deg med en som har en altoppslukende karriere som politiker. Barack Obama lærte meg hvordan jeg skulle senke skuldrene. Men å slappe av, vet du, flyte litt med bølgen … Nå hadde jeg to barn, og jeg forsøkte å opprettholde stabiliteten mens han reiste fram og tilbake fra Washington eller Springfield. Han hadde denne «vidunderlige» optimismen i forhold til tid [ler]. Han trodde det fantes så mye mer av den enn det gjorde. Og han fylte den opp bestandig. Så det var ting å ta tak i forholdet, og vi gikk i parterapi for å få hjelp til å jobbe oss gjennom det.

Fortell om parterapien.

– Jo, du går jo dit fordi du tenker at terapeuten skal hjelpe deg og din sak mot den andre personen.

[Ler]

– Men den gang ei; det var ikke sånn rådgivningen foregikk. Fokuset endte opp på hvordan jeg skulle forske på min lykkefølelse, og jeg innså at jeg trengte støtte til dette – fra ham. Og jeg var nødt til å finne ut hvordan livet mitt skulle være for å fungere for meg.

Og her sier du også noe som er veldig viktig; at vi lever etter de paradigmene vi kjenner til. Da Barack var liten, forsvant faren hans – og moren var til og fra. Og du vokste opp i denne lille boksen med tette bånd til familien din.

– Moren hans var i Indonesia, og han vokste opp hos besteforeldrene. Han kjente ikke faren sin. Til tross for denne konteksten, har han bestandig vært en solid kar. Du innser at det er så mange ulike måter å leve livet på.

Michelle Obama
Hårstylist: Yene Damtew. Makeupartist: Carl Ray. Set designer: Theresa Rivera @ MHS Artists. Produsent: Nathalie Akiya@t Kranky Produktions. Foto Miller Mobley

Du skriver også at du følte deg sårbar når han var borte. Jeg syntes det var så fint å lese at en moderne kvinne – en førstedame – innrømmer det.

–  Jeg følte meg sårbar stadig vekk, og jeg måtte lære meg å gi uttrykk for det til mannen min; å snakke om savnet og den tristheten det førte med seg, slik at han kunne forstå det. Han hadde et annet forhold til savn og avstand – du vet, han vokste opp stort sett uten å ha moren sin der, men han visste allikevel at moren elsket ham. Jeg hadde alltid tenkt at kjærlighet var noe som foregikk på nært hold, at kjærligheten er tilstedeværelse og konsistens. Så jeg måtte snakke om sårbarheten min og også lære å elske annerledes. Dette var en viktig del av min personlige reise; å lære å være OSS.

Noe som føltes viktig for meg – og det tror jeg det vil være for alle andre som leser boka – er at ingenting egentlig forandret seg. Du bare en- dret din oppfatning om det som skjedde. Og det gjorde deg lykkeligere.

– Ja! Og jeg deler dette fordi jeg vet at folk ser på Barack og meg som et idealpar. Jeg vet at det finnes en #RelationshipGoals der ute. Men, altså, kjære alle sammen: Å leve i et ekteskap er hardt arbeid!

Du sier til og med at dere krangler forskjellig.

– Ja, absolutt! Jeg er som en lyskaster som blir tent i stummende mørke – POFF! Og han rasjonaliserer alt. Så han måtte lære seg å gi meg noen minutter – eller en time – før han kunne snakke til meg etter at han hadde gjort meg sint. Og han er nødt til å skjønne at han ikke kan snakke meg ut av raseriet mitt, at han ikke ved hjelp av logikk kan få meg til å føle annerledes.

Så hvordan forløp den samtalen der du sa ja til at han skulle stille som presidentkandidat? Du nevner i boka at om noen snakket med ham om dette, så svarte han: «Det er en familieavgjørelse.» Noe som var en kode for «om Michelle sier at jeg kan gjøre det, så kan jeg det».

– Se for deg den byrden, da. Kunne han, burde han, ville han? Det skjedde da han ønsket å stille til valg for senatet i Illinois, så kongressen og deretter det amerikanske senatet. Jeg visste at Barack var en anstendig og veldig smart mann. Men politikken er brutal og stygg. Jeg var usikker på om temperamentet hans ville matche det. Og jeg ønsket ikke å se ham i det miljøet. Men på den annen side, så ser man utfordringene verden står overfor. Jo lenger du lever og leser avisene, dess mer forstår du at problemene er store og kompliserte. Jeg tenkte: Hvilken annen person vet jeg om som har de samme talentene som denne mannen? Hans anstendighet og empatiske evner – i tillegg til den store intellektuelle kapasiteten? Denne mannen leser og husker alt, vet du … Er velartikulert, hadde jobbet for samfunnet og følte av hele sitt hjerte at dette var hans ansvar. Hvordan kan du si nei til noe sånt? Så jeg måtte helt enkelt ta av meg kone-hatten og iføre meg borger-hatten.

VI KJENTE PÅ PRESSET FRA FØRSTE SEKUND

Kjente dere på presset ved å være den første svarte familien?

– Gjett om! [Ler]

Det tror jeg på! Fordi vi er blitt oppdratt med at vi må jobbe dobbelt så hardt for å nå halvparten så langt. Men du og din person i denne rollen har vært helt riktig.

– Vi kjente på presset fra første sekund. Først og fremst måtte vi overbevise våre egne om at en svart mann kunne vinne. Det dreide seg ikke om å vinne i Iowa, først måtte vi vinne de svarte. Fordi svarte mennesker som mine besteforeldre aldri har forestilt seg at dette kunne skje. De ønsket at vi skulle få det til, men livene deres og magefølelsen sa «nei, det skjer ikke». Hillary var et tryggere valg for dem, siden hun var så kjent. Å åpne hjertet sitt for håpet om at Amerika ville sette rasismen til siden for en svart mann – jeg tror folk tenkte at det bare ville bli smertefullt. Det var ikke før Barack vant Iowa at folk tenkte «ok, det er mulig».

Så når da vekten av verden ligger på hans skuldre, og det er din skulder han lener seg til, hvor dan var det for deg? Hvordan er det for deg?

– Jeg prøver å være en klippe for ham når stormen hyler rundt hushjørnene. Stelle i stand til rolige familiemiddager. Dette var noe jeg tok med meg til Det hvite hus. Det var en ufravikelig regel at vi skulle samles: Ok, greit! Du er president, men nå skal du se og pelle deg ut av det ovale kontor og sette deg ned ved middagsbordet og snakke med ungene dine. Barn gir fred i sjelen. De får deg til å flytte fokus fra dagens problemer til hvordan vi skal redde tigrene. Dette var en av Malias kjepphester; hun foreslo at han, i lys hans presidentskap, skulle sørge for å redde tigrene. Og han skulle få ta del i hva som hadde skjedd med venninnene deres på skolen den dagen. Dykke ned i barna og familiens virkelighet og varme. Pluss at i Østfløyen i Det hvite hus, der vi bodde, var mot- toet at alt det vi gjør, gjør vi på aller beste måte. OM vi gjør noe, da – for førstedamen MÅ ikke gjøre noe som helst.

[Ler]

– Vi var helt klare på at det vi skulle gjøre måtte være positivt og gagne mange. Det var så mye annet som foregikk i Vestfløyen; vi ønsket å være den glade delen av huset. Og det var vi.

Du skriver om at Donald Trump spredde falsk informasjon om at mannen din ikke var født i landet. Du skriver: «Donald Trump, men sine høylytte og hensynsløse insinuasjoner, satte min families sikkerhet i fare. Og dette tilgir jeg ham aldri for.» Hvorfor er det viktig for deg å si dette nå?

– Fordi jeg ikke tror at han visste hva han gjorde. For ham var det bare et spill. Men truslene du mottar som øverstkommanderende er virkelige, og barnas sikkerhet er i fare. Barna skulle leve et normalt liv, til tross for at de var omgitt av sikkerhetsfolk, men de var der ute og var eksponert for andre farer enn vi var. En eller annen galning kunne ha fått det for seg at mannen min var en trussel mot nasjonens sikkerhet, og når jeg vet at mine barn – hver eneste dag – må på skolen, de er på fotballkamper, fester og reiser … Å tenke seg at denne personen ikke ville skjønt at dette var et spill. Det er dette jeg vil at folk skal forstå. Jeg vil at landet skal ta det innover seg. Jeg sa ikke noe da, men jeg sier det nå. Det var en uforsvarlig handling, og det satte familien min i fare – og det var heller ikke sant. Og han visste at det ikke var sant.

Ja …

– Det ble avfyrt et skudd mot det ovale kontor under vår tid i Det hvite hus. En gærning skjøt fra Constitution Avenue, og kula traff øverst i venstre hjørne på et vindu, vinduet på Truman balkongen, der familien pleide å sitte. Dette var det eneste stedet der vi kunne oppholde oss utendørs. Heldigvis var det ingen der akkurat da, og han som skjøt ble tatt. Men det hullet i hjørnet ble en påminnelse om hva vi måtte leve med hver eneste dag.

Michelle Obama
Satengskjorte og bukse, Sally LaPointe. Body i tyll, Ann Demeulemeester. Diamantøredobber, Djula. Sølvarmbånd, Jennifer Fisher. Diamantring, Kallati. Sandaler, Gianvito Rossi. Foto Miller Mobley

Du avslutter boka med å snakke om hva som vil vare. Du sier «Jeg fortsetter også å stå i forbindelse med en kraft som er større og mektigere enn noe valg, noen leder eller nyhetssak, og det er optimismen. For meg er dette en form for tro, en motgift mot frykten.» Føler du denne optimismen overfor hvem vi er i ferd med å bli, som en nasjon?

– Ja! Vi er nødt til å føle den optimismen. For barna våre. Vi reder grunnen for dem, og den bør være god. Vi må gi dem håp. Progresjon blir ikke til gjennom frykt. Og det er dette vi opplever akkurat nå. Å spre frykt er den feiges måte å lede på. Barna er imidlertid født inn i denne verden med en følelse av håp og optimisme – uansett hvor de kommer fra, eller hvor tøff oppveksten deres er. De tror at de kan bli absolutt alt de ønsker – fordi vi forteller dem at de kan det. Så det er vårt ansvar å framstå som og være optimistiske.

Er du optimistisk med tanke på landets framtid?

– Det er vi nødt til å være, avslutter Michelle Obama med tårer i øynene.

* * *

Intervjuet ble først publisert på Oprahmag.com og i ELLE US desemberutgave.
Oversettelse: Ingunn Nærø

* * *

Les et eksklusivt utdrag fra boken Becoming på ELLE.com

Micehelle Obama

Michelle Obama på coveret av ELLE US desember 2018.

Foto: Miller Mobley 
Styling: Meredith Koop

Relatert