Marie Ulven: Det burde være like naturlig å fortelle vennene sine at man er forelska i Lise som at man er forelska i Lars
Marie Ulven, kjent under artistnavnet "Girl in Red", synes vi skal slutte å bry oss så mye om legning.
– Musikken og alt som har med det å gjøre er det livet mitt dreier seg rundt nå. Det er det eneste jeg tenker på og det jeg bruker nesten all tiden min på. Jeg hadde lyst til å bli lærer i mange år, men så begynte jeg å spille gitar og musikken ble stadig viktigere, men jeg tenkte lenge at jeg måtte ha en backup-plan. Men i fjor skjønte jeg at dette med musikken kunne bli en fulltidsgreie, og da skjønte jeg at jeg måtte satse. Jeg var veldig heldig med timingen og rakk akkurat å bli ferdig med videregående. Det er så mange som har lyst til å drive med musikk, men som ikke får muligheten, så jeg føler meg veldig heldig.
Hvordan har overgangen fra skolebenken til et travelt liv som artist vært?
– Jeg har tenkt en del på det i det siste. Ofte lever man litt sånn fra dag til dag, og ting bare skjer av seg selv. Men det siste året kjenner jeg at jeg har blitt mer stressa og føler på en del angst, og når jeg ser tilbake og prøver å finne ut av hvorfor disse følelsene har kommet nå, så skjønner jeg at det er jo fordi livet mitt er så totalt annerledes i år enn i fjor. Jeg gikk fra å dra på skolen hver dag til å ha fire turneer på ett år. Det har vært en veldig stor endring, og jeg vet ikke hvordan jeg har håndtert det helt ennå, men jeg tror jeg har takla det midt på treet bra. Jeg kan ikke leve i fortiden og jeg kan ikke leve i framtiden. Jeg kan bare være her og nå, og det er ikke alltid like lett.
Hvordan føles det å plutselig være et forbilde for så mange unge mennesker rundt om i verden?
– Jeg lager bare ting jeg selv synes er fett. Det høres kanskje litt «enkelt» ut når jeg sier det, men for meg er det viktig å lage musikk som er tro mot meg og mine tanker og ideer. Jeg håper at det kan være nok å bare være en åpen person, at jeg kan inspirere noen med hvordan jeg snakker om ting som er viktig for meg. Jeg er veldig uredd og sier alltid det jeg mener, så jeg tror mange opplever at «nå sa hun akkurat det jeg har tenk, ingen andre har sagt det før». De som liker musikken min liker også meg, så jeg føler ikke på noe press på å måtte lage en bestemt type musikk eller oppføre meg på en spesiell måte.
– Jeg tror kanskje jeg hadde turt å tenke andre tanker tidligere om jeg selv hadde noen som var lik meg selv å se opp til da jeg var yngre. I åttende klasse tenkte jeg at «jeg tror jeg liker jenter», men jeg dytta de tankene under teppet og gjemte dem godt der. Jeg husker det var en jente på ungdomsskolen som hadde stått fram som gay, og at jeg syntes det var så kult at hun var åpen om det på skolen. Jeg tror jeg hadde anerkjent de følelsene og den siden av meg selv tidligere om det hadde vært flere forbilder som var like meg. Da jeg en stund senere så en musikkvideo med to jenter som kyssa, så kjente jeg med en gang at det traff noe i meg, at det ble varmt i hjertet. Etter det var det mye enklere for meg å tenke at jeg faktisk liker jenter og at det er meg. Jeg har aldri følt noe skam rundt det – det som var vanskelig, og sikkert er vanskelig for mange, er å erkjenne det fordi det ikke er noe man ser masse av på tv eller hører om i sanger. Hvis det å være skeiv blir snakket om og vist fram på en like naturlig måte som å ikke være det, blir det enklere for alle å tidligere finne ut av hvem man er.
Hva mener du det må snakkes mer og høyere om når det kommer til dette?
