Øya-aktuelle Lily Allen: – Jeg føler jeg har kontrollen

Da Lily Allen returnerte med West End Girl, sitt femte studioalbum, kunne ikke verden snakke om noe annet. Nå, i kjølevannet av sin mest suksessfulle utgivelse så langt, har hun invitert ELLE på te for å snakke om hvordan dette har forandret henne til det bedre. 

Lily Allen har tidsånden i en skrustikke. Hun leser rommet. Hun grep øyeblikket, hun tappet det på en flaske, ristet den hardt og åpnet korken – og nå spruter det hun skapte ut i en stor, brusende kaskade av raseri og kaos – fordi West End Girl er mye moro og akkurat det vi trengte. Vi slurper det i oss. Disse sangene! Denne stemningen! Den mannen! Skjenk oss et glass til av det, hell det rett inn i årene våre – vi er her for å fråtse, og det grenseløst!

Artist Lily Allen åpner opp om bruddet «alle» snakket om

Hvis jeg høres litt hektisk og andpusten ut, er det ikke noe du skal bekymre deg for: Jeg roer meg helt ned før jeg møter Allen i leiligheten hennes i London. Jeg har en sterk følelse av at hun allerede er blitt hyllet med store mengder overstrømmende ros allerede, og jeg tenker at hun er for kompleks eller kynisk eller britisk til å håndtere min svulmende kjærlighet til hennes nyeste album, påklistret et stramt smil og uten den takksigelsen som ville falt naturlig for en annen type kjendis. Jeg tror at jeg kjenner henne, og det – som hun forklarer senere i samtalen vår – er et kjent problem.

Jeg tok ikke feil om komplimentene (hun synes de er kleine). Men å betrakte folks kjærlighet til arbeidet hennes på avstand? Kom med det! Hun brukte to uker av livet sitt på å bla igjennom TikTok-fans som gråt, skrek og kastet opp mens de hørte på albumet i sanntid da det kom ut i fjor. Hun var fascinert. «Jeg vet ikke om dette er bra for sjelen, men det er bra for egoet,» sier hun, og plukker fram en enkelt sigarett fra pakken med Parliaments-sigaretter som hun oppbevarer i et glitrende akryletui. Hun røyker sakte og nyter hvert drag. Hun har ingen planer om å slutte.

Det mørke håret hennes er satt opp i en rufsete hestehale, luggen er kort og hakkete, akkurat som på det allerede ikoniske albumcoveret. Hun har fått fikset på både det ene og det andre, det er ingen hemmelighet; hun skriver om å bestille en ansiktsløftning i låten Just Enough, og har snakket om motivasjonene sine for en brystforstørrelse tidligere. Uansett, hvem bryr seg … Hun ser bra ut, nesten litt Bambi-aktig ut med de store brune øynene. Hun er egentlig ganske vakker, der hun stråler i baggy jeans, en falmet T-skjorte og grå kardigan.

Vi befinner oss på kjøkkenet. Bak henne er veggen dekket av innrammede bilder av de to døtrene hennes (Ethel Mary, 14, og Marnie Rose, 13). Rommet er lite, stille og stilig. Hva er den kvinnelige ekvivalenten til en ungkarsbolig? Et hjem for en enslig kvinne, barna hennes og en familie som er fylt med myke kanter, god belysning og duftlys. Det er koselig og trygt – med andre ord det stikk motsatte av det dystre newyorkske mursteinshuset hun delte med eksmannen David Harbour, som er udødeliggjort i tittelsporet på albumet, har blitt delt i Architectural Digest og som siden har gått viralt på grunn av de åpenbare spenningene i parets dynamikk.

– Det er en veldig sint plate

Nå er hun på et godt sted på alle måter: «Jeg føler jeg har kontrollen,» sier hun og stumper sigaretten i et askebeger. Det som er annerledes med denne platen, er at hun har en distribusjonsavtale, og ikke en kontrakt der hun må produsere tre andrealbum som dette like etterpå.

Albumet kom ut fiks ferdig 24. oktober i fjor – uten så mye som en pirrende singel eller en PR-kampanje. Som 40-åring er ikke Allen interessert i å følge bransjens «regler» eller å gi ut West End Girl i noe av det samme tempoet eller med det presset som plateselskapene forventet av henne før. Hun forklarer at det måtte konsumeres i sin helhet og i riktig rekkefølge – for at hele historien om skilsmissen hennes skulle kunne lande. Dette er også grunnen til at hun vil framføre kun dette albumet på turné, så her kan vi ikke forvente et artig ekstranummer med Smile – det kommer ikke til å skje.

Liveopptredenene, som startet i Glasgow i mars, vil «føles mer som et Broadway-aktig enkvinneshow, med veldig interessant scenografi. Det blir ikke noe band og ingen dansere», forteller hun meg. West End Girl ble spilt inn over 10 dager i LA, da hun «prøvde å finne ut hva faen som foregikk». Å være borte fra hjemmet, i solskinnet med venner, ga henne rom til å forstå forholdet sitt. Jeg spør hva hun lærte om seg selv mens hun skapte det, og det ærlige svaret er «ingenting, egentlig».

«Jeg bearbeidet ting som skjedde i en ganske traumatisk periode. Jeg tror ikke at dette er en spesielt selvbevisst plate. Det er en veldig sint plate. Og den handler mye mer om sinne rettet mot andre mennesker, og ikke på noen måte om selvrefleksjon.» Hun mener at det kanskje er nettopp derfor det er blitt et så bra album: «Det prøver ikke å løse noen problemer.» Hun innrømmer at det er én sang på platen – det siste sporet – Fruityloop … «Der er det et snev av ansvarlighet, og det var alt jeg var villig til å by på denne gangen.»

Får meldinger fra kvinner som opplever utroskap

West End Girl er Allens femte albumutgivelse. At det ble en kjempehit, med mer enn 150 millioner strømminger og en turné i Storbritannia og USA som ble utsolgt umiddelbart, kom som en overraskelse, ikke minst for musikkprodusenten som, forteller hun meg, var bekymret for at temaene polyamori og åpne forhold ikke var «universelle nok». Ha!

Den første anmeldelsen hun leste var i Financial Times, som ga det to stjerner; hjertet hennes sank. Femten minutter senere strømmet kjærligheten fra fansen og kritikerrosen inn, og hun kunne endelig puste ut. «Da jeg skrev dette albumet, brukte jeg omtrent åtte måneder på å være livredd for hva jeg ville få i retur,» sier hun.

Så stopper folk henne på gata for å dele historiene sine om åpne forhold som har gått galt?

«Ja. Det er helt vanvittig. I Instagram-DM-en min er det massevis av kvinner som tar kontakt og forteller meg skikkelig sjuke ting. Sånn som: «Mannen min sender tekstmeldinger til andre kvinner mens han knuller meg i rumpa.» Det får meg til å føle meg så jævlig.

Hun skulle ønske at hun kunne svare alle – hjulpet folk med alle problemene deres og reddet ekteskapene for dem … «Men realiteten er at jeg ikke kan gjøre det. Alt jeg kan bidra med er å skrive musikk som de forhåpentlig kan identifisere seg med, og som får dem til å føle seg mindre alene.»

Polyamori og åpne forhold

West End Girl kom ut på et tidspunkt der polyamori og åpne forhold blir stadig mer utforsket av den gjennomsnittlige heteroseksuelle. Utgivelsen av boka til Miranda July, All Fours, i 2024 banet vei for en ny tilnærming til delte foreldreroller og monogami blant gifte kvinner som i førtiårene innså at de kanskje aldri aktivt valgte dette livet. Allen er halvveis i å lese All Fours selv – den var en av bøkene hun fikk i hendene av velmenende venner da hun begynte å snakke med dem om den nye formen på ekteskapet sitt.

«Det er virkelig jævlig utbredt, og for noen er det veldig ålreit og spennende, og for andre er det ikke det,» sier hun om åpne forhold, og legger til: «Jeg har mange skeive venner, og da forholdet mitt begynte å forandre seg, sa de homofile vennene mine i New York: «Å! Vi visste ikke at heterofile gjorde dette!» Og jeg tenkte: «Det gjorde ikke jeg heller!».»

Da eksmannen hennes først lanserte ideen om å treffe andre mennesker, gjorde hun en innsats for å prøve å forstå hvordan det kunne fungere, og møtte til og med Molly Roden Winter, forfatteren av More: A Memoir of Open Marriage, for å få råd. Hun lærte om det psykologiske konseptet limerens – en ufrivillig tilstand av en ubesvart intens besettelse av en annen person. Men ønsket hun faktisk et åpent forhold? Hvis det ikke var tydelig nok på albumet hennes, nei – og «det er ikke noe jeg tror jeg nødvendigvis ville ha utforsket igjen.» Hun forvrengte sine egne behov og ønsker for å tilpasse seg mannens idé om lykke – noe hun antyder for meg har vært et tilbakevendende tema.

Måtte be om hjelp

Imidlertid skjedde det noe i etterkant av det destruktive ekteskapet, noe som forandret alt og som har ført til at hun i dag sitter rett overfor meg og føler seg bedre enn noensinne.

«Jeg var på en retreat,» begynner hun, og setter seg godt til rette for å gjøre det hun er best på – å fortelle historier. «Under en spesielt tankeutvidende meditasjon ble jeg hyperfokusert på å ville ha en kopp te i omtrent seks timer, og jeg klarte ikke å be om å få den. Det var ekstremt fascinerende. Jeg ville ha denne koppen med te, og det var kun jeg og denne fyren i rommet, og jeg fikk bare ikke til å be om den. Jeg var ikke i stand til å be om den!»

Til slutt greide hun det, og selvfølgelig svarte han: «Ja da, hvilken type vil du ha?» Allen svarte: «Du aner ikke hvor vondt det var for meg å be deg om denne koppen med te.» «Dette var åpenbart en metafor for å ikke få behovene mine møtt. Men det var også utrolig dyptgående, for etter denne hendelsen begynte jeg å øve på å be folk om ting, og det har fullstendig endret livet mitt.»

Jeg ber om et eksempel, og hun forteller meg om hvordan hun ringte venninnen sin for å få hjelp til å ta døtrene sine og seks av bestevenninnene deres med til Winter Wonderland. «Det ville ha vært et «helvete» alene,» sier hun. Tidligere ville hun kanskje ha tenkt: «Du bestemte deg for å få barn, og det er datteren din sin bursdag. Det er ditt ansvar å ta med barna til Winter Wonderland alene.» Men nå var det mye enklere for henne å be om hjelp. «Det høres sikker bare dumt ut,» sier hun, mens hun ler og rister på hodet. Hun er kanskje fortsatt ikke helt komfortabel med å få respons på behovene sine …

Les også: Sophie Elise: – Jeg ville ikke gå glipp av denne muligheten

– Faktisk er undertrykt raseri uten tvil mer skadelig

Det høres ikke dumt ut; det er relaterbart for så mange av oss, og det er grunnen til at West End Girl har resonnert med folk som har hatt alle slags livserfaringer. Temaene om å slå seg til ro, å gjenta dårlige valg, å ikke føle at man fortjener et lykkelig og rolig liv er dessverre universelle. «Det føltes sannferdig», sier Allen samtykkende. «Jeg tror at hvis jeg har lært noe om meg selv av dette, er det at raseri er noe kraftig og nødvendig, og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting å gi uttrykk for. Faktisk er undertrykt raseri uten tvil mer skadelig.»

I ekteskapet følte Allen seg isolert i New York, langt fra sine nærmeste venner og familie, som hun – noe som ofte er tilfelle når et giftig forhold fortærer deg – utilsiktet dyttet bort. Men de ventet på henne, og da hun kom tilbake før albumutgivelsen, slo de ring rundt henne og «distraherte» henne fra hjertesorgen. Er hun en god venn nå? «Jeg vet ikke om jeg er spesielt flink til å være til stede – for øyeblikket koker telefonen min. Jeg tror vennene mine blir litt irriterte når det tar meg fem dager å ringe tilbake – mens jeg for et par måneder siden ville ha svart i løpet av to minutter.»

Hun prøver å bli bedre på å håndtere tiden. «Jeg har ADHD, så det er veldig vanskelig når det skjer mye på én gang og jeg blir overbelastet med informasjon. Jeg er en veldig lojal og ansvarlig venn, og jeg ønsker aller mest å kunne gi alle menneskene i livet mitt alt det de fortjener. Men jeg blir lett distrahert, og hjernen min skrur seg av – så da er det dessverre fort gjort å glemme å svare folk.»

Hun gjenopptok sitt langvarige vennskap med Miquita Oliver, og sammen laget de den enormt populære podkasten Miss Me. I fjor forlot hun podkasten for å fokusere på albumet. Selv om hun elsket samtalene og å komme i kontakt med fans om temaer som kjendisbrylluper, mote- og livsstiltrenden indie sleaze og orgasmer, elsket hun absolutt ikke avisoverskriftene som tok parets nyanserte diskusjoner ut av kontekst, eller dødstruslene hun mottok som et resultat av dem.

Les også: Gisèle Pelicot: – Jeg har bestemt meg for å være lykkelig

Fokus på familien

Allen er ikke ukjent med å være i offentlighetens søkelys. Hennes personlige liv, som har omfattet det tragiske tapet av en baby, skilsmisse, avhengighet og spiseforstyrrelser, samt en enormt suksessfull karriere som popstjerne og teaterskuespiller, har blitt omtalt på sidene i Daily Mail siden hun først gjorde seg bemerket som sanger på Myspace tidlig på 2000-tallet.

Til tross for det ulykkelige ekteskapet med David Harbour, nøt hun tiden borte fra rampelyset i USA, hvor hun kunne gå mer under radaren. Hun benyttet denne roligere perioden da hun ikke spilte eller ga ut musikk til å fokusere på å være en veldig tilstedeværende forelder og være hjemme når barna kom tilbake fra skolen, lage middag til dem og hjelpe dem med leksene. «Jeg ville at ting skulle føles relativt normale. Jeg var lykkelig i den forstand at jeg gjorde det jeg ønsket å gjøre for barna mine. Om jeg følte meg kreativt tilfredsstilt eller ikke, er en helt annen ting. Jeg klarte ikke å finne balansen.»

Hun er glad for at hun ga barna sine de seks årene med konsistens og stabilitet. «Jeg tror det har lønt seg. Jeg har et veldig godt forhold til dem. Begge to stoler på meg; de kommer til meg med problemene sine, og vi løser dem sammen.»

– Jeg vet at ingenting varer evig

Jeg kan ikke la være å spørre hvordan responsen på West End Girl var fra de andre foreldrene på barnas skole. «De var der da jeg var i en veldig tøff situasjon – de så hvor sliten jeg var og hvordan jeg trakk meg tilbake. De så hvor tynn jeg ble og hvor trist jeg var. Når de kom og hentet barna sine hjemme hos oss, kom jeg ikke ned. Jeg lå på soverommet mitt og gråt. Så etter at dette albumet kom ut, er de alle glade på mine vegne.»

Du tenker muligens at Allen ville ha vært skeptisk til å returnere til rampelyset, men denne gangen er det annerledes: Hun kontrollerer narrativet. «Jeg er veldig fornøyd,» sier hun og ler lavt. «Jeg elsker at det handler om musikken min, og jeg liker at folk snakker om meg igjen fordi jeg har gjort noe som de synes er veldig bra. Jeg er supertakknemlig for at jeg har vært her før, og ikke minst at denne gangen er jeg edru. Jeg vet at ingenting varer evig, og at alt kan endre seg.»

Alkohol, narkotika, sex, mat, shopping og konflikter

Hun innrømmet at det også er noe litt trist ved det hele. «Jeg skulle ønske at jeg i starten hadde hatt den livserfaringen jeg har i dag. Da ville jeg klart å håndtere det bedre. Men så var ikke det universets plan for meg. Jeg var tjue år gammel, og jeg ante ikke hvem jeg var. Du prøver å finne ut hvem du er, og så er det noen veldig høye stemmer som sier: «Nei, det er sånn du er. Du er denne personen, og vi skal fortelle alle at dette er hvem du er.» Disse stemmene var så mye kraftigere en min egen, og det føltes ganske kvelende.» Nå er det en hel haug med unge aspirerende popstjerner som tar kontakt og ber om råd.

Det er egentlig ikke så rart at Allen, som noen av de yngre stjernene hun hjelper i dag, utviklet usunne tilknytninger. Jeg spør hvordan avhengighet føles for henne. «Det er et behov for å unnslippe meg selv. Og å finne noe som kan hjelpe meg med det.»

Jeg spør henne om hvorfor hun trenger å flykte fra seg selv. «Fordi meg selv er uutholdelig. Skikkelig uutholdelig. Og alkohol og narkotika gjør deg nummen og demper følelsene. Det samme gjør sex, mat, shopping og konflikter.»

 – Jeg føler meg også litt pirret av tanken på å gå tom for penger

Nå har hun hatt det bedre i en årrekke, noe som har lært henne å ta en dag om gangen og å bruke energi på å hjelpe andre. Hun forteller at hennes sterkeste avhengighet nå handler om materielle ting. «Jeg tenker at jeg ikke fortjener de tingene jeg har eller pengene jeg tjener, så en del av meg prøver å bli kvitt dem. Og å kjøpe designer-varer er en veldig god måte å gjøre det på. Jeg føler meg også litt pirret av tanken på å gå tom for penger. Det driver meg.»

Nylig kjøpte hun en Porche 911 Carrera («Jeg føler meg litt dum, men jeg har alltid ønsket meg en sånn bil»), et maleri og en smaragd-ring fra Brent Neale. «Jeg liker ikke å være for komfortabel,» sier hun.

Blir du lykkeligere av å leve litt på kanten? «Ja, men det er jo ikke så sunt. Hadde jeg følt meg som en komplett, hel, fullverdig person, ville jeg ha tenkt at jeg fortjener å ha et fint hus, å betale ned på boliglånet mitt og stå for de ukentlige innkjøpene.»

Hun forteller meg at hun «liker veldig vakre ting», og har et omfattende arkiv med moteplagg som hun har samlet de siste tjuefem årene, og som barna henne vil få full tilgang til «når de er i den rette alderen». Nylig hadde hun sin runway-debut på 16Arlington x Antony Price-visningen. «Lily er en venn og en person jeg beundrer på så mange nivåer. Hun har levd, hun har utviklet seg og hun bærer den erfaringen med intelligens og humor,» fortalte 16Arlington-grunnleggeren Marco Capaldo etterpå. «Det fantastiske med henne er at hun alltid er helt seg selv. Rolig, selvsikker og veldig morsom. Lily jager ikke relevans, og det er det som gjør henne så spennende. Hun representerer en kvinne som har vokst i offentligheten, som har lært av det og blitt mer selvbevisst og friere kreativt.»

– For en gave det er å være i den alderen jeg er i

Sola har gått ned bak høyblokken som Allens leilighet ser utover. Vi nærmer oss slutten på våre nitti minutter sammen, og jeg lurer på om jeg kan be om en kopp te til – uten at det blir for mye … Hun må forberede seg til Saturday Night Live-opptredenen sin uka etter intervjuet, og når hun forsvinner ned i etasjen under for å finne et par sokker, føler jeg at murene hennes igjen er oppe. Hun trenger ikke flere venner. Og jeg har heller ikke noe ønske om at favorittpopstjerna min skal være overdrevent «hyggelig». Jeg vil at hun skal være smart og morsom og ikke kjedelig. Og jeg vil at hun skal fortsette med å skrive knallgode sanger. Jeg trenger egentlig hverken en avskjedsklem eller nok en kopp te.

«Lily», spør jeg til slutt, «føler du deg fri?»

«Ja, det gjør jeg. Jeg føler meg fri,» sier hun. «Det er en veldig fin følelse. Jeg er genuint gira og spent på de neste par årene. Og jeg prøver å ikke tenke for mye på detaljene. Men for en gave det er å være i den alderen jeg er i, og at folk kan relatere til mitt kreative arbeid på denne måten, og at jeg kan ta det med på veien, og for at barna mine kan se meg gjøre det. Og for at jeg får betalt for det. Så ja ... Det er faen så bra.»

Les også: Sienna Spiro – den nye soulstjernen

Ja, takk! Meld meg på nyhetsbrevet