Låtskriver og artist, Lillian Halima Anderssen (22), også kjent som Lil Halima, setter ord på livet akkurat nå - og det som snart skal komme: hun skal bli mor for første gang i mars.
Det er rart hvordan man kan se for seg framtiden som noe, og en måned senere ser den ganske annerledes ut. Kanskje det er sånn det er å være ung?
Framtiden er spennende, men også skummel. Som å sette på en film med øynene lukket. Du vet liksom ikke hvilken sjanger det blir, eller om den vil ha en lykkelig slutt. Du kan bare tenke deg til det. Noen dager blir det en romantisk komedie, andre dager en dyster tragedie. Du vet aldri.
Min framtid så helt annerledes ut for et år siden. Da hadde jeg akkurat avsluttet en travel festivalsommer og skulle på en liten Europa-turné. Jeg var i en ny by hver dag, ja, ofte et nytt land hver dag. Jeg var i Los Angeles på afterparties med store artister. Jeg spilte, laget, pustet og levde musikk, og var en del av hele den svære pakka som fulgte med det.
Framtiden min nå? Jeg lærte fort at det beste er å ta ting ett skritt av gangen. Jeg skal bli mamma. Jeg må sitte og se litt på den setningen der, kjenner jeg. Jeg skal bli mamma, og Nahom skal bli pappa.
Ja, det er sant. Det vokser fram en liten jente inni meg. Hun er med meg overalt, og en gang i mars skal hun trekke pusten for første gang. Så nå, når jeg tenker på framtiden, er det det og dem jeg ser.
Lil Halima: Love always wins. Foto: Trine Hisdal
Når det kommer til musikken, så er jeg for aller første gang helt uavhengig. Jeg har jobbet med Universal i noen år, noe jeg er veldig takknemlig for. Men jeg tok et valg om at jeg ville prøve meg på egen hånd. Mye fordi jeg føler jeg er ment for mer enn bare musikk. Litt fordi jeg ikke forstår meg på musikkbransjen, og kanskje ikke liker alle delene ved den heller? Kanskje jeg bare er litt sær, men det er helt ok for meg. Jeg har det bra.
Jeg vet jo hvordan livet mitt høres ut sett utenfra akkurat nå. Hun droppet verdens største plateselskap, er gravid og bor midlertidig hjemme i Nord-Norge hos familien sin. Det høres kanskje ut som noen som har mistet det litt? Jeg har langt ifra mistet noe, jeg har derimot funnet alt. Det føles litt tabu, og jeg synes det er synd at jeg kvier meg for å kalle meg spirituell, men jeg har faktisk funnet en mening som er større enn før.
Jeg vet ikke alltid hva som er neste steg, men nå føles det som at jeg er på rett vei. Noen tenker sikkert at «der mistet vi henne som artist». Men jeg har ikke tenkt å slutte med musikk. Det var en tid før alt dette, og da lagde jeg også musikk. Det ville vært helt unaturlig for meg å slutte. Det renner i blodet mitt og er en del av meg. Men jeg vil gjøre det på en annen måte, og kanskje i et annet tempo.
Dessuten, hva er greia med at når en kvinne skal føde et barn, så har hun liksom hoppet av sitt eget liv. Den der «jaja, der falt hun av en stund». Som om det å bli mamma ikke er det største og viktigste jeg skal gjøre i livet mitt. Jeg klarer ikke å fatte og begripe hvordan noen ser på det som en stopp i karrieren, at det skal være et hinder for suksess. Å lage et menneske er jo tusen ganger større enn å lage et album!
Lil Halima på cover av ELLE. Foto: Trine Hisdal
Lil Halima pryder også forsiden av vår desemberutgave hvor vi hyller kvinner som utmerket seg i 2020
En annen ting jeg har tenkt en del på, er hvordan jeg føler at samfunnet har laget lite plass for egen identitet når man er gravid eller i mammarollen. Da skal du liksom være en del av en uniform gjeng som har mammarollen som et altoppslukende identitetstrekk. Jeg forstår at det å bli mamma vil bli en stor del av min identitet. Samtidig så tror jeg at mange forstår hva jeg mener. Det virker å være delvis forventet av alle at livet ditt skal stoppe opp og gis litt opp når du blir mamma, gjerne i kombinasjon med en mini-identitetskrise.
Jeg har en veldig sterk forståelse av min egen identitet, og ting jeg liker å holde på med. Jeg føler meg nesten litt presset til å tro at jeg må gi opp mye av min egen identitet for å få plass til den store mammarollen. Noe som ikke er sant. Det kan jo bare være en stor, ny og vakker utvidet del av min identitet.
Tiden nå er veldig rar, og jeg tror den har gjort at alle må ta mange ekstra runder med seg selv. Jeg prøver å se det positive i ting, og oppi alt det som har skjedd det siste året, tror jeg vi alle har lært å være mer takknemlige. Takknemlige for helsa, for familien og for seg selv. Jeg håper i alle fall det har vært tilfellet for mange. Slik det har vært for meg.
Jeg vil avslutte denne teksten med mitt beste tips; å si affirmations hver morgen. Noen setninger du repeterer til deg selv, om deg selv. Som selvsagt er fine og med gode intensjoner. Jeg skriver på engelsk, fordi det faller meg naturlig når jeg skal uttrykke meg, men dersom norsk føles mer naturlig og ekte for deg, så skriv dine på norsk. Mine affirmations har de siste månedene vært:
I hold strength, so powerful it is hard to grasp. I am a source for life.
I am a creator of love and light, life and growth, colors and faces, sounds and rhythms.
I am thankful for how fate has brought me to the life that is crea- ted for me.
I deeply value my own soul and body.
I am abundant, I plant my seeds well, I nurture them all with gra- ce and care, and harvest the goods when it’s time.
I am aware that my purpose is not determined by what I want to do for the rest of my life, but who I want to be.
Framtiden er skummel, men også spennende. Skummel fordi det er så mye vondt i verden, så mye man kan tenke på, og så mye man kunne gjort. Spennende fordi det også er så mye godt i verden, så mye man kan elske, og så mye man enda kan gjøre.
Av: Lil Halima
@lilhalima
