Iselin Shumba: – Det har vært nok snakk
Vi har tatt en prat med skuespilleren og aktivisten.
Skuespiller Iselin Shumba er energi in persona.
Rytmisk, våken, tydelig. Til stede. Hun er ikke her for å kaste bort tiden, hun er er for å kjempe.
Gjennom kunst, gjennom aktivisme og gjennom kjærlighet. Det er ikke snakk om været, eller hva du spiste til middag i går med Iselin, det handler om de store temaene. De virkelig store.
I høst var hun aktuell i NRK-satsingen Livstid, hvor hun spiller mot hovedrolleinnehaver Tone Mostraum.
I serien møter vi Mostraum i rollen som Kripos-etterforskeren Victoria Woll.
Handlingen begynner 20 år fram i tid, og vi møter Victoria Woll i fengsel, der hun sitter inne på livstid for et mord hun selv mener at hun ikke har begått. Deretter beveger serien seg bakover i tid gjennom Victorias forsøk på å forstå hvordan hun ble dømt.
Iselin Shumba
Foto: Pernille Haugen
Iselin Shumba spiller rollen som Ayla, Victoria Wolls høyre hånd. I likhet med Victoria, er også Ayla etterforsker i Kripos, og sammen med en tredje kollega – Kit – utgjør de spesialenheten «Nye Veier».
Ayla har en grunnleggende aversjon mot autoriteter, og mye på grunn av dette fant hun heller aldri sin plass på Politihøgskolen.
Ayla var sint, voldelig og svært impulsiv. Men Victoria la merke til henne, og lovet henne jobb i Kripos dersom hun fullførte skolen. «Nye Veier» er en vellykket spesialenhet med høy oppklaringsprosent på alle sine saker, men de lever litt over loven og bøyer og tøyer regler etter behov. Tematikken i Livstid er til tider bekmørk, men galgenhumor og punchlines bidrar til at lyset slipper inn – en såkalt «happy noir». Iselin forteller om Ayla:
– Hun er beintøff, med en nulltoleranse for urettferdighet. Det fin- nes ingen grenser for hvor langt hun er villig til å gå for at rettferdig- heten skal seire.Ikke så ulikt Iselin selv.
– Jeg har jo ikke våpen, da, sier hun og ler. – Men Ayla har nok inspirert meg til å være enda mer nådeløs i jakten på rettferdighet. Man tar med seg det beste fra hver rolle, og så trener man på det. Det er jo noe med det å komme til et åsted og tenke at «jeg er løsningen».
Iselin mener at det ligger et reelt ansvar i det å være skuespiller som handler om langt mer enn underholdning.
– Jeg krever så mye av min egen bransje, mye mer enn av politikken. Vi skal jo liksom være de visjonære. Vi skal skape drømmer.Og det finnes mange åsteder hvor mennesket kan være en del av løsningen. For Iselin er selve jordkloden et åsted for kriminelle handlinger – mot klimaet. Sommeren 2910 gikk alvoret opp for henne til det punktet at det ikke lenger kunne ignoreres. Den sommeren hun og hennes daværende kjæreste skulle begynne prosessen med å skape en familie. Klimakrisen lammet Iselins ønske om barn, og fikk henne til å stille spørsmål ved om hun i det hele tatt ville ha barn i en verden med døde hav. Istedenfor satt hun seg i stillhet for klimaet. Hver mandag mellom 11 og 12 sitter Iselin Shumba i #istillhetforklima foran stortinget.
– Jeg har tatt over jobben til skolestreikerne. Det er fortsatt deres krav til regjeringen jeg vil se at innfris.Og hun er ikke alene.
– Vi er alltid flere som sitter sammen, og gjennom #istillhetforkli- ma setter vi en standard for uka. – Som skuespiller bruker jeg manus som et verktøy for å leve meg inn i en karakter. Ta Romeo og Julie som et eksempel: Det er varmt, midt på sommeren, det er opptøyer og karneval-stemning i byen, alle har nesten litt solstikk, det er ulovlig kjærlighet og bandekrig mellom familier – det er stemningen beskrevet av Shakespeare, da. Når du leser dette, så lever du deg inn i det. Og det samme skjer når jeg leser klimarapporter. Jeg lever meg inn i et framtidsscenario bestående av døde hav. Jeg leser om at det allerede finnes en dødsone i havet 30 meter ned i dypet, og hva som skjer med et stigende hav, et surt hav, et dødt hav – om hva som skjer med to graders oppvarming, eller hva som skjer med tre? Når jeg leser om disse scenarioene, så lever jeg meg helt inn i det – det blir som et manus for framtiden. Det kunne sikkert blitt en god film, men vi kan ikke leve der.#istillhetforklima er også meditasjon.
Foto: Pernille Haugen
– Det har vært nok snakk. Vitenskapen har sagt nok – vi vet hva som skjer. Så nå har jeg bare stillheten min å gi, og #istillhetforklima speiler stillheten inne på stortinget når det gjelder klimahandling. – Men stillhet er også en form for meditasjon. Det er jo forsket på meditasjon som en øvelse for empati. Det ligger en dokumentar på Netflix om dette, The mind explained, om tilstedeværelse og munker som mediterer i stillhet. Når de måler senteret for empati i hjernen deres, så står det nærmest i brann. Som et konstant epilepsianfall av empati. Det handler om å trene på de vanskelige følelsene og bli der selv om ting gjør vondt. Stillhet er uutholdelig, men ved å mestre den kan du også oppnå en mer stabil sinnstilstand – også i møte med det som er vanskelig.For klimakrisen er vanskelig og uforståelig. Så uforståelig at det nesten kan være lettere å late som om den ikke finnes. Dette kan Iselin godt forstå.
– Professoren Timothy Morton har utviklet en term – Hyperobject – som brukes om ting som er så store at de nærmest blir umulig å fatte for mennesket. Klimakrisen er et hyperobjekt.Som tenåring leser Iselin Mein Kampf av Adolf Hitler. Ungdomsmiljøet rundt henne i Kristiansand preges av nynazisme, og i et forsøk på å forstå det uforståelige går Iselin rett til kilden.
– Jeg søker kunnskap om det jeg ikke forstår. Når jeg forstår kan jeg også slå ned på det. – Som Terents en gang sa: «Jeg er et menneske. Intet menneskelig er meg fremmed.» Alt som mennesker føler og foretar seg er menneskelig – selv om det virker umenneskelig, så er det nettopp menneskelig. Det er det vi må erkjenne.
Iselin tror på den vanskelige samtalen, og på viktigheten av å prøve å forstå både hverandre og verden.
– Jeg prøver å innføre et nytt ord: Grøtløst. – Grøtløst? – Når vi har problemer eller skal snakke om vanskelige ting, går vi ofte rundt grøten framfor rett til kjernen. Men vi må gå grøtløst inn i det vanskelige – ikke rundt, men rett til kjernen. – Som sagt kjempes ikke min kamp med våpen, men mine «våpen» som er kunnskap, ærlighet, konfrontasjon og den vanskelige samtalen. Den tror jeg på. Vi skal behandle hverandre med respekt, men silkehanskene må av.
Og med sine våpen går Iselin til kamp. Hun var med på å starte opp- ropet #stilleforopptak som en del av kvinnelige skuespilleres mobilisering av MeToo i 2017. Hver mandag sitter hun i #istillhetforklima, og denne våren har hun delt sitt engasjement for BlackLivesMatter og Y-blokka.
– Det handler alltid om rettferdighet: For mangfold, for kvinner og for klima.Som et stikk til politikerne sier hun:
– Ansvarsfølelsen din bør alltid være større enn makten du besitter. Vi er kapable til endring, det har vi sett. Når «de voksne» i samfunnet (altså politikerne) erklærer korona-krise, blir verden forandret på to dager, selv om vi er redde og selv om det gjør vondt. Vi er kapable til endring.Denne våren var ikke bare preget av korona. BlackLivesMatterdemonstrasjonene fylte tidligere folketomme gater til tross for et avlyst arrangement, råd om avstand, kohort og potensiell karantene. For rasisme er et virus styggere enn noe utløst av et matmarked i Wuhan.
– Jeg er så sliten av å snakke om rasisme. Vi må sette oss som mål at våre barn skal se tilbake på rasisme som vi ser tilbake på nazismen – med et stort spørsmålstegn. Fremmedfrykt hører ikke hjemme i en globalisert verden, der alt har smeltet sammen og det lever mennesker fra alle verdenshjørner over hele verden. Da må vi jobbe med vår egen fremmedfrykt. – Hvis du kjenner at du har fordommer og frykt, må du gå i deg selv. Er du den beste versjonen av deg selv? Husk at dine holdninger kan gjøre at andre mennesker rundt deg kan leve helt forferdelige liv. Som menneskehet er vi aldri sterkere enn vårt svakeste ledd, og det svakeste ledd er mangelen på medmenneskelighet. Det viktig- ste du kan gi et annet menneske, er verdighet. – Reaksjon er progresjon. – Det vi har sett denne våren – det at folk går ut i gatene, det er progresjon, sier Iselin. – Hvis der er én identitet i samfunnet som ikke føler seg verdsatt, og ikke føler seg likestilt, så begynner hele samfunnet å dirre – og til slutt slår det sprekker. Og det er det som er det viktige med rasisme: Rasisme fører til svikt. Det fører til samfunnskollaps. Vi lever i en for opplyst og for transparent verden til at de undertrykte kommer til å akseptere undertrykkelse. De ser hvordan andre mennesker lever, de ser hva de ikke har tilgang på selv. – Det at vi har et ytre felles problem som klimakrisen, kan bidra til at vi som menneskehet kan forenes. Jeg liker termen «to act», å være en «actor» – å handle. Få ting til å skje.
Iselin gikk ut av Teaterhøgskolen i 2012, men hadde egentlig en helt annen karriereplan.
– Planen var å studere medisin og bli barnelege. Og så gikk jeg på drama- og teaterkommunikasjon for å samle studiepoeng. Det kjentes nesten ut som et kall, som at her kan jeg vise ting, det som er skamfullt. Her kan jeg trene på å beherske nerver, her kan jeg bli grenseløs. – Hva er skamfullt? – Tidligere har jeg følt på en skam over å ikke gjøre nok, på å ha vært en person jeg ikke har likt. Jeg kan ha følt på at jeg ikke stiller opp nok, ikke gjør nok, og at det jeg gjør er meningsløst. Men det har jeg tatt eierskap til, det å ikke gjøre noen ting. Innimellom. Jeg skammer meg mindre og mindre.Sammenligning skaper også skam.
– Vi sammenligner oss så mye at vi glemmer å spørre oss selv: Hva er det som gjør at jeg har det bra? Og jeg vet nå at jeg har det bedre når jeg skriker at vi ikke må rive Y-blokka, enn om jeg spiser på den fineste restauranten. – Det sies at oppskriften på suksess handler om å fokusere på én ting, men det er så mye man kan lære seg. Slutt å sammenligne deg med andre – hva er det som gir deg glede, hva er det som gir deg mening?Iselin har byttet ut skammen hun følte rundt å ikke gjøre nok, med gleden over å gjøre mer av det som betyr noe for henne.
– Olav Duun sier «Skamma er vondere enn noko anna vondt» – og jeg tror at dersom vi fjerner skammen blir mennesker ganske ustoppelige, og ganske grenseløst vakre. – Med så mange kamper, kommer det også nederlag. Hvordan takler du det? – Jeg vet ikke om jeg takler det. Det å kjempe handler egentlig om å aldri bøye knærne. Det betyr at selv om det gjør vondt og du er lei, så ligger verdien i å ikke gi seg, avslutter Iselin. – Alle framskritt beror på utopisk tenkning.
