Kripos-sjef Kristin Kvigne: – Kriminaliteten du ikke ser angår oss alle

Kriminaliteten som utgjør de største truslene mot samfunnet, er ofte den vi ikke legger merke til. Kripos-sjef Kristin Kvigne mener kampen mot organisert og digital kriminalitet starter med kunnskap – og ansvar hos hver enkelt av oss. Under ELLE og Feminvest sin årlige Fearless-konferanse holdt Kvigne et brennende innlegg – se video lener ned i saken.

Sikre deg billetter til årets Fearless-konferanse her!

ELLE møtte Kripos-sjefen til en prat om karriere, det store samfunnsoppdraget, og om noen av sakene hun har jobbet med som fortsatt sitter i kroppen.

Kripos-sjef Kristin Kvigne: – Kriminaliteten du ikke ser angår oss alle

– Jeg har vokst opp i et hjem preget av en sterk politisk bevissthet, og viktigheten av det å ta en utdanning var tydelig for meg fra ung alder. Jeg vil ikke si at det var noe press hjemmefra, men utdanning var noe vi bare skulle ha, enkelt og greit. Faren min var ingeniør og moren min var sosionom, og de var begge den første i sin familie med høyere utdanning. Moren min har også jobbet helt siden jeg var liten, noe som er helt vanlig i dag, men som den gangen ikke var normalen.

Viktigheten av utdanning for Kristins familie på morssiden har likevel et helt spesielt bakteppe, som vitner om livets tidvis brutale tilfeldigheter.

– Men for at man virkelig skal forstå dette med viktigheten av utdanning i min families historie, så må jeg fortelle historien om bestefaren min: Min bestefar var den yngste av to brødre, og familien hadde kun råd til at én av sønnene tok utdanning, og siden min bestefar var den yngste, var det storebroren som trakk det lengste strået der. Sånn var det bare. Storebroren valgte deretter en utdanning innen regnskap, og fullførte den. Men kort tid etter at utdanningen var fullført fikk han tuberkulose og døde i en alder av 24 år. Og familiens penger var brukt opp til å utdanne den avdøde storebroren. Jeg tror dette gjorde noe med bestefaren min. Det ga ham et slags raseri, og han bestemte seg for at alle hans framtidige barn skulle ta en utdanning. Så for min mor har dette vært prentet inn fra barndommen av.

– Heldigvis har det aldri handlet om hva slags utdanning man bør ta – og slik har jeg også tenkt i forhold til mine egne barn – det handler mest av alt om å bruke evnene sine til noe.

Se foredraget med Kristin Kvigne her:

Et godt instrument

Selv valgte Kristin jusstudier ved Universitetet i Oslo.

– Det passet meg veldig godt. Det er et samfunnsfag, samtidig som det er et veldig praktisk fag. Det er et håndverk. Jeg tenker at statsvitenskap kunne passet meg vel så bra, og har vel en tanke om at den dagen jeg blir pensjonist så kanskje jeg skal studere mer. Men jeg er takknemlig for jussen fordi den har vært et viktig steg på veien til der jeg er i dag, og jeg synes jussen er et godt instrument.

– Har du alltid vært opptatt av rett og galt? Lover, regler og den slags?

– Først og fremst har jeg vært opptatt av et felles samfunnsoppdrag og rettferdighet. Muligheten til å gjenopprette urett gjennom lov. Det opplever jeg som en fellesnevner for samtlige av mine kolleger i Politiet opp gjennom årene, enten de er teknologer, kjemikere eller jurister, felles for dem alle er at de føler på samfunnsoppdraget. Vi gjør noe for samfunnet; vi utgjør en forskjell, vi skaper trygghet. Vi er på jobb for et trygt Norge.

Jeg har vært opptatt av et felles samfunnsoppdrag og rettferdighet. Muligheten til å gjenopprette urett gjennom lov.

Mens hun studerte jobbet hun i Justisdepartementet, og hun oppfordrer studenter til å lete etter relevante jobber ved siden av studiene for å sette fag inn i en praktisk kontekst. Etter studiene jobbet hun først en periode i barnevernet, og deretter i Utlendingsdirektoratet, en jobb hun omtaler som en skole i forvaltningsrett, der hun fikk en dypere forståelse for hvordan loven virker på folk i praksis.

De store linjene

– Hvordan har du valgt jobber?

– Jeg har nok valgt veier som har vært mindre trafikkerte, og det er vel kanskje grunnen til at jeg er der jeg er i dag. Som jurist i Politiet er man kanskje påtalejurist, og så blir man kanskje statsadvokat senere. Og jeg syntes det var gøy å gå i retten, men det var kanskje andre ting som tiltrakk meg mer …

– Hvilke andre ting?

– Det å gå i retten handler om å gå med én sak av gangen, mens jeg var mer opptatt av strukturer og strategi, og ledelse – det tiltrakk meg mer. Det begynte med at jeg fikk en del spennende muligheter da Norge ble medlem av Schengen-avtalen (2001), som igjen åpnet et internasjonalt perspektiv for meg. Men det er også viktig å nevne at jeg har hatt noen supre ledere underveis som har pekt vei.

– Er du av typen som har vært strategisk med 10-årsplaner, eller den som går inn de dørene som «åpner seg» underveis?

– Jeg er nok av typen som går for de mulighetene som virker spennende. Jeg har sjeldent takket nei, og jeg har valgt å stole på dem som har foreslått eller anbefalt meg. Det er lett å tenke at man ikke klarer det ene eller det andre, men der oppfordrer jeg alle til å stole mer på dem rundt seg, og at dersom de gir deg tilliten og muligheten til å prøve deg, så må du ta den. Det kan hende de ser noe i deg som du enda ikke selv har oppdaget. Dersom du ikke har lyst, så er det en helt annen sak. Men mitt råd er at dersom du har lyst, så gjør det. Selv om det kanskje skremmer deg.

Etter å ha jobbet mange år i Politi-direktoratet, dukket det opp en mulighet Kristin ikke kunne takke nei til.

– Mens jeg var gravid med mitt tredje barn, åpnet det seg en mulighet til å søke på en stilling som leder for en avdeling i Interpol som håndterer trafficking-saker og overgrep mot barn, både på internett, men også reisende sexovergripere. På dette tidspunktet hadde jeg jobbet med en del internasjonale saker, men ønsket også å være stasjonert i utlandet i en periode. Jeg fikk også støtte fra daværende politidirektør Ingelin Killengreen til å søke. Og jeg mener å huske at jeg fødte mitt tredje barn på en fredag, og var på intervju med Interpol på mandagen. Et telefonintervju, vel å nevne.

– Noen tjener mye penger på disse tingene

Da yngstemann var tre måneder, flyttet Kristin med tre barn, en hund og mannen sin til Lyon i Frankrike i 2006.

– Alle her hjemme syntes det var rart at jeg skulle begynne å jobbe da barnet bare var tre måneder, mens alle i Frankrike syntes det var helt naturlig. Derimot syntes de det var desto rarere at mannen min var hjemme med en baby. Jeg kan jo si såpass at det utgjør en stor forskjell hvem man velger å gifte seg med … og hvem man får barn med.

Kristins første jobb i Interpol var som seksjonsleder, men etter to år ble hun direktør.

– Det som er spennende med å jobbe som leder for en internasjonal organisasjon, er at du leder mennesker fra mange ulike kulturer. I Norge er vi vant til en ganske flat struktur med stor tillit til de ansatte, men slik er det ikke i alle land, og det merket jeg raskt i møte med et internasjonalt system.

Noe av det som definerte arbeidet under Kristins tid i Interpol (2006– 2009) var den stadig økende delingen av overgrepsmateriale digitalt, samt økningen av direktesendte overgrep via nettet på bestilling. Dette skjedde i takt med smarttelefonenes utvikling.

– Interessen for overgrepsmateriale har alltid vært der, men mulighetene som finnes i dag gjennom den digitale verdenen, har utvilsomt gjort det lettere både å distribuere og finne dette materialet. Spredningen har økt helt enormt de siste 20 årene. Dette er en handelsvare, og noen tjener mye penger på disse tingene.

– Viktigheten av samarbeid på tvers av land ble også tydelig for meg. Vi er ikke alene, og vi klarer heller ikke å bekjempe kriminalitet nasjonalt uten å ha et internasjonalt samarbeid. Kriminelle kjenner ingen grenser, de beveger seg helt fritt, og de er gode til å samarbeide på tvers av strukturer – og da må vi gjøre det samme.

Blant annet innebærer dette noe Kristin beskriver som et «digitalt kontor». En database der materiale samles på tvers av land og organisasjoner for å lettere kunne identifisere og lokalisere ofre og utøvere av overgrep gjennom innsamling av overgrepsmateriale. Majoriteten av dette materialet samles inn gjennom en uavhengig organisasjon i USA.

Et annet problem hun trekker fram innen digitale overgrep er bildene som deles frivillig, men som kanskje har en annen mottaker enn den avsender tror.

– Noe av det som er interessant med Norge, er at vi er det mest digitaliserte landet i verden, og samtidig et land med høy tillit – og den kombinasjonen kan være skummel. Det ser vi også på andre typer svindel, kjærlighetssvindel for eksempel …

Foreldre bør ta den praten med ungene sine. At det ikke er alle som vil deg vel – verken ute på gata eller på internett.

– Bør vi være mer skeptiske?

– I alle fall bør foreldre ta den praten med ungene sine. At det ikke er alle som vil deg vel – verken ute på gata eller på internett. Vi er flinke til å fortelle barna at de ikke skal sitte på med fremmede i biler og lignende, men kanskje ikke fullt like gode til å fortelle om at det også finnes farer på internett. Det er ikke sånn at dersom gutt13 møter jente13 på nettet, så er det en jente på 13 som faktisk står bak profilen, selv om de ser et bilde av henne. Eller at bare fordi noen snakker norsk med deg på nettet, så er de ikke nødvendigvis norske, fordi språkmodellene er så gode nå. Og de blir bare bedre. 

– Så hva gjør vi? Logger av, og flytter til en hytte uten dekning?

– De fleste av oss har enorm glede av internett. Men vi som mennesker er nybegynnere på dette feltet, og kanskje spesielt foreldregenerasjonen.

– Men handler det om mangel på kunnskap, eller at man undervurderer problemet?

– Jeg tror mye av problemet handler om at foreldre tror at barna kommer til å fortelle dem det, dersom de ser eller opplever noe rart i det digitale rom. Men det gjør de ikke. Barn som blir utsatt for noe på internett, forteller ikke om det. Og det betyr at foreldre kanskje må gå inn og se på søkehistorikken, se på chattene, stille spørsmål – selv om det oppleves invaderende. Som forelder vet man jo hvem som er barnas venner i det fysiske rom, og det er ikke noe mer invaderende at man vil vite hvem som er barnas venner i det digitale rom. Men barna kommer ikke til å fortelle deg det selv, dersom de utsettes for noe. All vår erfaring tilsier det. De forteller det ikke før det blir oppdaget av en eller annen grunn, enten via politiet eller at det for eksempel skjer noe på skolen.

– Hvilken forskjell utgjør preventivt arbeid, da?

– Det er helt nødvendig. Med mindre man skal logge barna helt av – noe som i praksis er umulig – så er det å gjøre barna robuste vårt beste forsvar. Foreldregenerasjonen med små barn nå er vel i en alder mellom 30 og 45, og har kanskje har mer eller mindre, men også selv svært varierende erfaringer med det å være ung på nett. Men det vi kan relatere til på tvers av generasjoner, er det alltid har eksistert hemmelige steder i verden, noen farlige og noen kanskje bare spennende, og dette gjelder også på nettet. Jeg tror det er farlig å tenke at «mitt barn er ikke sårbar for noe slikt», for dette kan ramme alle.

«Operasjon Vico»

Mens vi her hjemme på starten av 2000-tallet ble stadig mer underholdt av (og knyttet til) smarttelefonens uendelige muligheter, fikk Kristin oppleve mørkesiden av dette i Interpol, og noen saker har satt spesielt dype spor.

– Det var én sak som gjorde veldig inntrykk, og det er ikke alltid så lett å forklare hvorfor noen saker fester seg, spesielt i en jobb der man er vitne til så mange ulike skjebner … Men det startet med at vi i Interpol begynte å få inn bilder via vårt system av et barn fra som var et sted mellom 3 og 4 år, og bildene fortsatte å komme inn etter hvert som årene gikk. Barnet ble eldre og bildene og overgrepene ble verre, mer brutale … Det var et raseri i dem til et slikt nivå at vi begynte å frykte for liv. Da vi til slutt klarte å identifisere overgriperen, som var en person i nær familie til barnet, så var det både en lettelse, men samtidig en sorg over hvordan dette barnet skulle leve livet sitt videre etter å ha blitt påført uopprettelige skader og levd et liv langt på siden av hva et barn skal gjøre. Så den saken kjenner jeg fortsatt i magen.

En annen av sakene Kristin jobbet med i Interpol fikk spesielt mye oppmerksomhet, og resulterte i en internasjonal mannejakt kjent som «Operasjon Vico».

– Også denne saken begynte med at vi fikk bilder som inneholdt barn fra Sørøst-Asia og en hvit mann. Det var mannen selv som delte bildene, men han hadde pixel-snurra fjeset sitt, slik at han ikke skulle være mulig å identifisere. Til slutt klarte politiet i Tyskland (journ.anm. Bundeskriminalant, Tysklands ekvivalent til Kripos) å gjenopprette bildene slik at vi kunne identifisere ham, og etter å ha vurdert saken nøye valgte vi å gå ut med bildet av mannen i offentligheten. Vi var overalt; på Interpols nettsider, CNN, Fox og BCC blant annet med en oppfordring til folk om å ta kontakt dersom noen visste hvem mannen var – og vi fikk treff. Slike situasjoner er vanskelige da vi også risikerer at uskyldige mennesker feil-identifiseres, men til slutt var vi sikre på at vi hadde riktig mann. Han ble til slutt arrestert i Thailand, men var opprinnelig fra Canada.

Mannen skulle vise seg å være Christopher Paul Neil. Neil jobbet som lærer, og flyttet til Sør-Korea for å lære bort engelsk. Med sitt pixel-forvridde ansikt var han synlig på over 200 bilder som Interpol mottok fra sine samarbeidspartnere der han begikk grove overgrep mot gutter fra seks års alder og oppover.

– Det som gjorde inntrykk på meg med denne saken, er hvordan mennesker fra Europa eller, i dette tilfellet, Nord-Amerika, tar seg til rette med barn der gapet i økonomien gjør dem sårbare. Det er så utilgivelig. Dessverre er også ofte familiene involvert i trafficking av barn i mange av de mer utsatte landene, både sine egne barn og andres, og overgrepene foregår både fysisk og digitalt. Det gjør meg ordentlig forbanna.

– Det snakkes mye om hvordan det kommer utlendinger til Norge og begår kriminalitet, men her er det faktisk omvendt. Her er det norske borgere som reiser til utlandet og begår grov kriminalitet.

– Absolutt alt får konsekvenser

Etter at Kristin flyttet hjem til Norge etter tre år hos Interpol i Lyon fortsatte hun å jobbe med internasjonalt politisamarbeid, og ble sjef for Politiets utlendingsenhet. Migrasjonskrisen i 2015 ble definerende for denne perioden. Hun omtaler denne erfaringen som lærerik, spesielt med tanke på hvorvidt vi som samfunn er rigget for større kriser, og potensialet migrasjon har for destabilisering av et samfunn. Hun trekker blant annet fram den politiske utviklingen i Europa de siste årene som interessant i kontekst av nettopp denne krisen.

– Absolutt alt får konsekvenser, og dette går på vår evne som land til å ta imot, integrere, men også returnere der det er tilfellet.

– Hvem er du som leder i krisesituasjoner?

– Det er det som er spennende med å være leder i Politiet. Den ene dagen er du en administrativ leder som legger til rette for samhandling og prosesser, mens dagen etter er du plutselig general – og da er du general. Da gir du ordrer. Da er det stjerner på skulderen, og vise vei.

– Jeg har også vært god til å plukke folk rundt meg som klarer å omstille seg og stå i kriser. Så det er ikke sånn at jeg står som et fyrtårn av ro blant kaos – vi er mange som står sammen i det fyrtårnet.

– Hvordan finner man slike folk, som er gode i krise?

– Jeg tror det er viktig med blandet erfaring i en slik gruppe, uten at det må bety at alle må være over 50. Men det må være folk som har fått testet seg i utfordringer før, og som kjenner seg selv og vet hvordan de reagerer i ulike situasjoner. Og ikke minst at de evner å skru fra krise til normal og motsatt relativt raskt og med en forståelse av timing, sånn at man ikke stresser folk rundt seg før det er nødvendig.

– Det å bekjempe kriminalitet er vårt felles ansvar

Siden 2020 har Kristin Kvigne vært sjef for Kripos, som første kvinne. Her leder hun 740 ansatte.

– Det er noen sånne få jobber som jeg har visst at jeg kunne tenke meg å ha, og denne lå høyt på lista. Jeg tror jeg har den beste jobben i norsk politi.

– Jeg reflekterte nok ikke så mye over det at jeg var første kvinne, selv om jeg ser at man ofte må pushe litt ekstra på damer for å få dem til å søke. Og jeg har tenkt litt på det med kvotering, og i etterkant har jeg kanskje tenkt at det fantes en mulighet for at jeg ble kvotert inn i jobben hos Interpol. Men bryr jeg meg om det? Egentlig ikke. Ikke så lenge jeg vet at jeg var den beste kandidaten til jobben.

Hun trekker også fram elementer av mangfold på en arbeidsplass som avgjørende. Geografisk mangfold, kunnskap, erfaring og fagfelt, samt balanse av kjønn.

– Det finnes andre måter å se verden på, og for å si det sånn; dersom du har en utdanning fra universitetet i Pretoria, så tenker du kanskje annerledes enn en med utdanning fra Universitetet i Oslo. Dette spekteret av perspektiv utgjør selvfølgelig en forskjell.

– Satte du deg noen konkrete mål for denne jobben da du fikk den?

– Jeg tror alltid at det er lurt å gjøre seg opp en forståelse før man setter tydelige mål for en gitt stilling, men jeg har hatt tre ting som jeg mener er viktig for Kripos; organisert kriminalitet, internasjonalt politisamarbeid og cyber. Kripos gjør selvfølgelig langt mer enn bare disse tre tingene, men akkurat disse tre tingene må vi lykkes med.

– Akkurat nå jobber vi med en satsing knyttet til kriminelle nettverk, på oppdrag fra politidirektøren og riksadvokaten.

– Vi kommer aldri til å utrydde kriminalitet, og det er det ikke sikkert vi vil heller, men vi skal ta ned trusselen når det gjelder de aller farligste i samfunnet. Og det er ikke sånn at de aller farligste er dem vi ser, det kan være dem vi aldri ser. Det kan være folk som holder på med hvitvasking, eller myndighetspåvirkning, velferdsbedragerier eller de som investerer narkotikautbytte i legal drift og utkonkurrerer andre aktører. Vi skal vite hvem de er, og vi skal sette inn tiltak, og det mener jeg vi klarer å gjøre.

– Organisert kriminalitet i sin natur er slik at vi ser konsekvensene av den i for eksempel gjengvold, i kamp om territorier, i salg, i knivstikking eller skyting … Det er noe av det. Men det bakmannsapparatet som bruker denne første linja, utgjør i liten grad noe som vi vil merke. Disse menneskene ser vi først når vi begynner å jobbe for å forstå hvem og hva som ligger bak. Det er ingen som anmelder dem, og funnene er ene og alene drevet av det politiet jobber fram. Det som gjør dem farlige er at de kan begå korrupsjon, eller true aktører i rettsvesenet til å gjøre som de vil, noe vi har sett eksempler på i andre land. Vårt samfunn er tuftet på at «Jeg stoler på staten, og staten stoler på meg.», men disse aktørene står helt på siden av dette, og derfor er det viktig at de ikke infiltrerer systemet vårt, fordi vårt system ikke vil tåle det. I Sverige, for eksempel … Jeg vet ikke hvor mange sprengninger de har, eller hvor mange skytinger, men det er daglig – til den grad at avisene har sluttet å rapportere om det.

– Og hva handler dette om?

– Det er en krig om territorier, og mye av det handler om salg av narkotika. Innerst i løken av nesten all form for kriminalitet, er det ofte narkotika som er kjernen, fordi inntjeningspotensialet er så enormt stort. Europol sier at om lag halvparten av all organisert kriminalitet er narkotikabasert, så her henter de mye inntekt.

– Vi kan gjøre det vi kan i politiet, men det å bekjempe kriminalitet er vårt felles ansvar. Ikke kjøp tjuvegods, ikke kjøp tjenester av mennesker du mistenker er utsatt for trafficking. Den narkotikaen man kjøper for rekreasjonsbruk i kveld eller i morgen kveld, den er uløselig tilknyttet det som skjer i Colombia, i Equador, i Spania, i Nederland, i Sverige og her hjemme. Og dette må man kunne snakke om uten å si at ikke rusavhengige bør få ordentlig behandling, men det er ikke sånn at alle som er brukere av narkotika er misbrukere.

– Nei, en del tar det vel også for å «kose seg».

– Og den kosen er relativt blodbefengt. Og der ligger det et ansvar, for du kan ikke den ene kvelden bruke kokain, og på mandag være gretten for at politiet ikke har orden på Oslos gater. Det går ikke.

– Hva er det mest utfordrende med din jobb?

– Det å skulle kommunisere den virkeligheten vi ser uten å gjøre folk redde. Vi ønsker ikke å rope «alarm alarm», men i likhet med andre som jobber med beredskap ønsker vi at befolkningen skal være klar over tingenes tilstand. Og at vi ikke skal ta den situasjonen vi er i nå for gitt, det er ingen garanti for at den varer, men mye er gjort dersom alle tar sitt ansvar.

– Det skal bli spennende å se hvordan det går med deg

– Hva er det beste rådet du vil gi videre, annet enn «don’t buy drugs»?

– Å stole mer på de menneskene som heier deg fram, og at kanskje de ser noe i deg som du enda ikke selv har oppdaget. Ikke vær så selvkritisk, bare gå på. Men jeg håper at jeg selv også skal få mange gode råd framover, at jeg ikke er ferdig med å utvikle meg. At noen tør å sende meg rake pucker.

– Jeg har også hatt to veldig sterke ledere, begge kvinner, som har vært politidirektører. Den første var Ingelin Killengreen, og da hun sluttet som politidirektør satt vi og pratet sammen, og da husker jeg at hun sa: «Det skal bli spennende å se hvordan det går med deg.» Hun husker det sikkert ikke selv, men jeg husker at jeg tenkte: «Hun tenker at jeg kan – det er kult.» Jeg tror det er viktig at man som sjef forstår hvilken innvirkning man kan ha på andre, på godt og vondt. Hun hadde en innvirkning på meg med de ordene, og det håper jeg at jeg også kan ha på andre hvis jeg støtter eller løfter dem.

– Den andre var Benedicte Bjørnland, som var min siste politidirektør, og hun sa til meg på et eller annet tidspunkt: «Du må ikke ha så mye maur i rumpa, nå må du sitte litt.» Og det var også et godt råd.

– I hvilken kontekst fikk du det rådet?

– Det var i en situasjon der jeg tenkte mye på om jeg burde gjort ditt, burde gjort datt. Det handlet nok om å ha tålmodighet og om å stole på at det vil komme noe bra. Og på hver sine måter har dette vært gode råd, som begge kommer fra damer jeg ser opp til.

Gul sone

– Hvordan kobler du av?

– I veldig mange år handlet livet mest om jobb og barn, men jeg passer på å trene, og så har jeg to hunder som jeg elsker. Og så rir jeg. Jeg gjorde det som barn, men slutta da jeg var rundt 14, og så begynte jeg igjen da datteren min var rundt 10 år. Jeg er ikke veldig god, men jeg gjør det en dag i uka, og synes det er dritgøy å hoppe hinder – selv om de hindrene bare blir lavere og lavere. Men det handler om å være ute i gul sone og gjøre ting som er litt skummelt. 

Les også: Renate Reinsve: – Jeg har alltid tenkt at når jeg blir 42, da er jeg meg selv. 

Ja, takk! Meld meg på nyhetsbrevet