Jonathan Anderson om 10-årsjubileet hos Loewe

Det var ikke før James Joyce hadde forlatt Irland at han skrev Ulysses og Dubliner, klassikerne med handling fra og topografiske beskrivelser av hans hjemland. Jonathan Anderson forteller at «forfatteren under skriveprosessen ikke befant seg der, men at han allikevel var så til stede i Dublins gater i beskrivelsene sine av fortiden. Noen ganger må du faktisk reise bort fra noe for å virkelig greie å verdsette det».

Anderson selv vokste opp delvis i Nord-Irland og delvis på Ibiza. «Det som er så flott med en øy, er at du kjenner på trangen til å forlate den,» sier han. «Med konflikten i hjemlandet mitt som bakteppe i oppveksten, forsto jeg at man ikke kan ta noe som en selvfølge. Tilværelsen er veldig skjør,» minnes han, mens han drar hånden gjennom sitt bustete, mellomblonde hår. Men samtidig: «Irland er så vakkert. Bakgrunnen er så grå, så fargene virkelig popper. Mens du på Ibiza har den blå himmelen og havet, og fargene smelter så harmonisk sammen.» Og på samme vis som ovennevnte forfatter, ble Anderson friere til å kunne fortelle sin egen historie da han flytta til London. «Og historiefortelling,» sier han «er det moten til sjuende og sist handler om.»

Anderson fikk sitt gjennombrudd med sitt design for JW Anderson, noe som ga ham en British Fashion Council-nominasjon med begrunnelsen at han, med sin Ready to Wear-kolleksjon i 2012, var et lovende talent. Året etter ble han fanga opp av LVMH og fikk jobben med å lede det spanske motehuset Loewe. Et tiår senere er Anderson å regne som en veteran i moteverdenen. Og som en forfatter på toppen av sin karriere, skaper han nå flere fantasifulle, relevante og omtalte kolleksjoner enn noensinne. 

Les også: Endelig kommer Loewe til Norge!

Dette har vi ventet lenge på...

Se bare på vår-2023-showet til Loewe, der skuespilleren Taylor Russel åpnet visningen i en kjole med en påsydd veske – en silhuett Anderson har eksperimentert med, og som var ment å ligne et luftfoto av en herrejakke. Den digitale verdenen var også sneket inn, i form av en pikselert TV-spill-look. Det samme gjaldt naturen, som ble symbolisert i form av en hyper-realistisk flamingoblomst – like forlokkende som den er giftig – og som vi også så på sandalene som ble brukt i denne fortellingen av modellen og Loewe-vennen Jeanne Cadieu. («Kolleksjonen fortalte historien om to dilemmaer,» sier Anderson: «Hvordan vi forholder oss til teknologien og hvordan vi behandler naturen.») Han liker tanken på å starte med noe romantisk for så å «smelle til». Og da smeller det virkelig! «Folk fikk ikke nødvendigvis det de hadde forventa, men det endte med å bli noe de ville ha. Hans venn og samarbeidspartner, modellen og skuespilleren Hari Nef, omtaler klærne hans som noe som «skjerper appetitten».

Til tross for presset om å gjenoppfinne hjulet hver sesong, føles kolleksjonene hans ofte som en episode av en TV-serie – et slags JW-filmatisk univers. I Loewes høst-2022-kolleksjon var kjolene og skoene dekorert med små, delvis oppblåste jukseballonger, mens våren 2023 var det ekte vare i form av små, knuste kronblader. «Jeg tror det kommer an på hvilket humør jeg er i, eller hvor mye jeg kjeder meg,» sier han om disse tilbakevendende dekorasjonsmotivene. «Noen ganger kjeder jeg meg ganske fort, mens andre ganger føler jeg at det er langt igjen før jeg er ferdig med prosessen.» Han beundrer Issey Miyake og Rei Kawakubo, som begge har holdt på lenge nok til å ha fått sine distinkte epoker, nærmes som Picassos blå periode. Og han nevner den obskure irske maleren Paul Henry, som begrensa seg til kun å male skylandskap og landskap. «Det er noe ved det som jeg bare elsker, og jeg skulle ønske at også jeg kunne avgrense meg selv til kun å holde på med én ting.»

Anderson er uforskamma intellektuell – der han ikke bare refererer til Joyce, men også til poeten Seamus Heaney (som en gang var naboen hans), kunstneren Paul Thek og keramikeren Lucie Rie nærmest i det samme åndedraget. «Jonathan er ikke bare en hardtarbeidende, ekstremt kreativ motedesigner,» sier Nef. «Jonathan er kulturelt altetende. Han ser på alt. Han går på alle utstillinger. Han leser alt han kommer over, og han fordøyer konstant alt han synes er kult; kunst, TV, mote – både kontemporær og fra arkivene – bøker, filmer … Og han omskaper det til klær.» Til tross for disse høysinna referansene, er Andersons arbeid alltid krydra med en lekenhet. «Jeg kan gjerne overtenke ting, men samtidig finnes det ikke noe bedre enn en god komedie,» sier han. Under pandemien begynte Anderson å eksperimentere med å leke i mer bokstavelig forstand, og skapte et hyper-analogt show for våren 2021. «Jeg er en person som aldri gir meg – såframt verden ikke stopper opp,» mimrer han. «På sett å viss fikk prosessen meg til å føle meg ung igjen; jeg følte at jeg mistet alle hemninger. Jeg brydde meg ikke lenger om hva industrien ville tenke, eller om hva journalistene eller studentene mente om det jeg holdt på med – fordi jeg følte det som om alt uansett kunne gå tapt. Før 2020 var jeg en mer lukket type designer. Og antagelig en vanskeligere person. Pandemien hjalp meg til å igjen koble meg på meg selv og finne meningen med hvorfor jeg har denne jobben.»

Nå er denne trenden tilbake for fullt.