Oscar-vinner Jessie Buckley gikk ekstremt langt for ny rolle

Nybakt Oscar-vinner Jessie Buckley er høyaktuell med kritikerroste Hamnet, og leverer en av karrierens mest rå og ufiltrerte prestasjoner. I Chloé Zhaos filmatisering av Maggie O’Farrells roman kanaliserer hun sorg med en intensitet som setter seg i kroppen, og bekrefter posisjonen som en av sin generasjons mest kompromissløse skuespillere. ELLE fikk en eksklusiv prat med henne om drømmecoaching, tantriske workshops med Paul Mescal  og hvorfor det å tørre å bli mer menneskelig er det modigste hun vet.

DA HUN FILMET den kinoaktuelle Hamnet, drømte Jessie Buckley at hun var under vann. 

«I drømmen kom det en gigantisk rokke svømmende over meg,» forteller hun på sitt melodiske irsk, «som jafset i seg noe som satt fast bak en stein, og som jeg prøvde å redde.» 

For Buckley, som spiller en mor som prøver å redde barnet sitt i Chloé Zhaos filmatisering av Maggie O’Farrells roman, var dette en av mange underbevisste opplevelser som bidro til å forme deler av rollen hennes. Hun jobbet til og med sammen med drømme-coachen Kim Gillingham, for å få hjelp med å transformere disse nattlige visjonene til virkelighet. 

I Hamnet framstiller Buckley sorg på en måte man sannsynligvis aldri før har sett på film. Selv om det er en klisjé å si at en skuespiller forsvinner inn i rollene sine, er det nettopp dette som skjer – hun forsvinner inn i rollen som Agnes, kona til William Shakespeare, slik hun også har gjort det i så mange andre opptredener. Da jeg så henne som en sliten mor i Maggie Gyllenhaals The Lost Daughter, som Judy Garlands produksjonsassistent i Judy eller som den ambisiøse countrysangeren i Wild Rose, greide jeg ikke å gjenkjenne henne før jeg så navnet på rulleteksten. 

Selv nå, der hun sitter i det hun selv beskriver som sitt «gamle hus» i Norfolk, England, med det korte, rufsete håret sitt, ser hun helt annerledes ut enn det jeg hadde sett for meg. Det er delvis fordi Buckley er i besittelse av et av disse foranderlige ansiktene, men også primært fordi hun inntar roller så helhjertet og lekende lett at man glemmer at hun spiller. 

«Jobben min er å bli mer menneskelig,» forteller hun. «Å bli mer menneskelig – hvis jeg tør.»

 Opptredenen hennes i Hamnet er vulkansk fysisk; Zhao fikk Buckley og medspilleren Paul Mescal med på en tantrisk workshop for, som Buckley sier det, å bygge opp en «kinetisk tillit» mellom dem. (Og her kan man fort få diverse bilder i hodet, men hun er rask med å legge til, med en liten latter: «Vi fullbyrdet det ikke.»)

Buckley studerte shakespearsk skuespill ved Londons Royal Academy of Dramatic Art, og hennes første jobb var i en oppsetning av The Tempest på Globe Theatre (der den siste scenen i Hamnet også tilfeldigvis finner sted). Hun har alltid vært fascinert av det gammelmodige, teatralske språket, som i filmen framstår like relevant som for mer enn 400 år siden. 

«Akkurat nå trenger vi å snakke med store bokstaver,» sier hun. 

Buckley har også en musikalsk bakgrunn; som tenåring ble hun hyret inn til å delta i et musikalsk reality-show produsert av Andrew Lloyd Webber. 

«Musikken var et verktøy for å kunne håndtere mine 15 år gamle eksploderende følelser,» sier hun, og den er fremdeles umåtelig viktig for henne. I 2022 spilte hun inn et album, og hun forteller at det å høre Dame Judi Dench og Nina Simone synge formet tilnærmingen hennes til skuespill. «De velger, på den aller modigste måten, å la deg se sprekkene i sitt eget hjerte», sier hun.

Et av de slående aspektene ved Hamnet, er måten historien viser hvordan sorg kan isolere og splitte de sørgende. William og Agnes reagerer svært forskjellig på tragedien, og de trenger å finne veien tilbake til hverandre. 

«Sorg og kjærlighet er ikke bare én følelse,» sier Buckley. «Det er raseri der. Det er knuste glassbiter. Disse store følelsene rommer så mye. Historier hjelper oss med å uttrykke ting vi selv ikke vet hvordan vi skal formidle.» 

Hun forteller at mens hun forberedte seg på filmingen av den sterke og rystende finalen, hadde hun ingen idé om hvordan hun skulle gjøre det. 

«Jeg husker at jeg tenkte at det kanskje egentlig er dypt menneskelig å være fortapt, og at det var det jeg ville la publikum se – så slik ble det,» sier hun. «Menneskeligheten finnes i en person som prøver å finne seg selv i et øyeblikk der vedkommende er fullstendig knust. Det er kaotisk å være menneske.» 

«Affeksjonsverdi» skriver Oscar-historie

Jessie Buckley om ... 

... å jobbe med kvinnelige regissører

Det har ikke vært en bevisst prioritet; det har heller handlet om det mest interessante materialet. Jeg har blitt seismisk forandret av kvinners unike språk som regissører. Når jeg har lest manusene de har sendt meg, har jeg kjent igjen noen som jeg håper å møte og bli kjent med på et tidspunkt i livet. Spørsmålene, provokasjonene, karakterene … Og forståelsen av hva det vil si å ha en fullverdig livskraft – det komplekse fargespekteret til en kvinne – slike frø har de sådd i alle filmene sine. Vi ser det blant annet i Chloé Zhaos Nomadland og i Sarah Polleys dokumentar Stories We Tell. De er fulle av dette. Og jeg tror grunnen til at jeg fortsetter å jobbe med kvinnelige regissører, er at de ønsker å formidle hele historien.

.... å spille mot Paul Mescal i Hamnet

Noen ganger har man rett og slett en usedvanlig god kjemi med noen på settet, og i dette tilfellet gjorde det at vi kunne dra det dit vi trengte å dra det. Som venner visste vi at vi kunne få det til, og det gjorde vi. Mer enn med noen annen tidligere medspiller jeg har hatt, bidro han til at vi fikk til den ultimate utførelsen.

... å isolere seg mens hun filmet Hamnet

Skogen der vi filmet var utrolig. De plasserte meg på et veldig merkelig hotell i en rundkjøring, men så viste det seg å være et sånt som … Det hadde 10 restauranter. Og jeg tenkte: «Nei, nei! Her kan jeg ikke være.» Så jeg ble innlosjert i en gjeterhytte i utkanten av et skogholt. Sjåføren som kjørte meg dit var i tvil om jeg ville ha det bra der. Men jeg visste at det kom til å bli veldig fint.

... hva filmen sier om sorg og kjærlighet

Jeg elsker kjærlighet. Kjærlighet er verdt alt. Hva er alternativet? Skal du låse deg inne? Jeg tror man må leve. Selv om Hamnet dør, lever han videre. Shakespeare har på en måte, ved å skape denne historien, gjort noe udødelig. Denne sønnen, dette som skjedde i livet hans, er så mye større enn øyeblikket. Kanskje det er slik vi må leve … 

Meld deg på ELLEs nyhetsbrev!