Kan man bli avhengig av isolasjon?
Er vi virkelig klare for å gi slipp på nedstengningens komfort og trygghet?
I teorien ønsker vi alle å få friheten vår tilbake, men er vi virkelig klare for å gi slipp på nedstengningens komfort og trygghet? En tidligere ekstrovert er usikker.
Klokka er fem en søndag morgen, da jeg virkelig tar innover meg omgivelsene rundt meg. Jeg er på et provisorisk dansegulv i kjelleren til en kebab-sjappe, omringet av fremmede og den ene vennen min som var like gira på å se hvor kvelden tok oss som meg selv. Hun ser ikke bra ut. Jeg kan bare anta at utseende mitt også har sett sine bedre dager etter åtte timer med intens drikking og dansing. Nok en gang har en kveld som startet relativt sivilisert med et bedre måltid på en fancy ny restaurant, endt med komplett kaos.
Ville netter som denne var vanlige i livet mitt FC (før Covid): Festene, etter-festene, etter-etter-festene, toppet med brunsj og ytterligere eskapader med en annen vennegjeng dagen derpå. Å tilbringe en kveld hjemme og alene virket kjedelig og meningsløst. Tragisk, nesten. Jeg har med andre ord aldri lært meg å kose meg i eget selskap. Det får meg til å føle meg nervøs og usikker. Jeg klarer ikke en gang å ligge i senga før jeg skal sove med bare meg selv om mine egne tanker. Jeg er avhengig av podkaster – andres tanker og stemmer – for å sovne. Så, hva er det verste som kunne skjedd en som meg? Nedstengningen.
Ensomheten
23. mars slo den meg midt i fleisen … Ensomheten. Det føltes som om alle lysene i livet mitt hadde blitt skrudd av samtidig. Fest-vennene mine forsvant. For første gang noen gang, var det bare meg og de fire veggene i leiligheten min.
De første ukene kan bare beskrives som smertefulle. Som en dunkende hodepine som ingen smertestillende piller vil klare å døyve. Borte var spenningen ved å være ønsket av andre. Borte var forventningene om å klare å pushe en uformell drink til det ekstreme. Livet føltes bare … Flatt. Det føltes skremmende. Fordi jeg, for første gang på så lenge jeg kan huske, var helt alene med mine egne tanker.
«Til tross for at jeg har mistet et helt år med karpe diem-tid, og vi nærmer oss normalen og et gjenåpnet samfunn, frykter jeg ideen om å vende tilbake til mitt forrige liv.»
Tid til å tenke
Jeg er ikke så god til å la tankene flyte. Det å ha «tid til å tenke» har aldri appellert til meg. Hovedsakelig fordi det å tenke fort kan føre til en slags besettelse, som igjen kan føre til at jeg tenker negativt om meg selv. Sånn har det alltid vært. Jeg er en overtenker. Jeg kan søke ut ubetydelige minner fra hendelser som skjedde for flere uker siden – til og med måneder tilbake. Jeg kan bekymre meg for om jeg sa eller gjorde noe dumt i situasjoner ingen andre ofret en tanke, og disse bekymringene ender opp med å svirre rundt i hodet mitt ukontrollert, som om de er i en tørketrommel som aldri blir ferdig. Det er utmattende.
Mest av alt flykter jeg fra introspeksjon fordi jeg ikke er sikker på hvor godt jeg egentlig liker meg selv. Men nå, til tross for at jeg har mistet et helt år med karpe diem-tid, og vi nærmer oss normalen og et gjenåpnet samfunn, frykter jeg ideen om å vende tilbake til mitt forrige liv. Hva har endret seg? Mye!
Lykkelig Isolasjon
Under lockdown stoppet all støyen opp. Jeg følte meg etter hvert rolig, som en fri ballong som sakte, men sikkert sank ned mot bakken. Uten folk å opptre for, følte jeg meg gjenopplivet. De sosiale restriksjonene som ble pålagt oss alle – som å bare kunne gå tur en times tid med en venn – gjorde at jeg ble i stand til å bare være med dem, uten presset om at det skulle ende i en vill og spontan natt. Det føltes så mye lettere å forlate en Zoom-samling enn en fysisk fest, noe som resulterte i langt færre bakfulle dager derpå og knusende øyeblikk av anger. I min overraskende lykkelige isolasjon finnes det ikke noe press på å se bra ut eller å være interessant. Jeg kan bare være.
«Oppdagelsen av en ny tilfredshet med ensomhet, kan være en veldig god ting. Det kan tilføre livet ditt en viktig dimensjon av dybde, mening og tilfredshet,» sier psykolog Bella De Paulo, som vel kan kalles en ekspert på ensomhet etter å ha levd hele livet uten en partner.
Psykolog dr. Pauline Rennie-Peyton er enig.
«Folk har begynt å akseptere seg selv som de er. De viktigste spørsmålene er: Hvem er jeg? Hva får meg til å føle meg bra? Hvilke klær føler jeg meg komfortabel i? Det handler om å etablere sin egen identitet, ikke være den folk tror du er.»
Alonement
Jeg er ikke alene (ironisk nok) om å oppleve gleden ved ensomhet. Francesca Spector, forfatter av boka Alonement, hadde ikke kapasitet i livet til introspeksjon før et samlivsbrudd tvang henne til å bo alene for første gang på sine 27 år.
«Da jeg var 17 år gammel tok jeg Myers Briggs’ personlighetstest, og den fortalte meg at jeg var ekstrovert,» forteller Spector. «Jeg elsket å være med andre mennesker, så det ga mening. Og etter det rømte jeg fra enhver form for alene- eller stilletid.»
Spector skapte seg et for travelt liv, og ingen fortalte henne noen gang at det kunne være et problem. Hun klarte først å omfavne alenetid – som betegner begrepet ‘alonement’ og den positive opplevelsen det kan være – da hun nådde et punkt av fullstendig utmattelse, etter å ha fylt hver eneste kveld med å dra ut eller på dårlige dates.
FOMO
Her er problemet: Jeg er bekymret for at når jeg kommer tilbake til den sosiale verdenen, vil jeg miste min nye følelse av hvem jeg egentlig er. Vil jeg gå tilbake til å tenke at det er mitt sosiale liv som gjør meg komplett? For mange av oss har den tidligere ødeleggende FOMO (fear of missing out) blitt erstattet med en snikende FOGO (fear of going out).
«En slags gjenlæring må til,» sier forfatter Eleanor Morgan, som også har bodd alene gjennom pandemien. «Jeg oppdaget at det tar litt tid å komme tilbake i samtalens rytme og å huske sosiale signaler.»
Hun mener at pandemien har fjernet en del av den sosiale tilliten vår. Tanken på å måtte navigere seg i gruppedynamikk igjen, gjør også henne urolig.
Men psykolog dr. Abigael San, som spesialiserer seg på mental helse og avhengighet, advarer om en ny form for avhengighet, nemlig isolasjon.
«Det kan brukes som en slags flukt og måte å unngå underliggende problemer på, som egentlig må konfronteres,» sier hun. «Situasjoner som kunne føre til ubehag, som å bestemme hva du skulle ha på deg hver dag, eller å snakke med de ansatte når du kjøper kaffe, har blitt fjernet helt fra livene våre i lang tid. Men du må møte disse hverdagsinteraksjonene igjen en dag.»
(San forklarer at det å finne en form for lettelse i lockdown kalles negativ forsterkning.)
Alle har et valg
Når meldinger om sommerplaner, gruppeferier og ukelange hedonistiske utblåsninger begynner å rulle inn, begynner samtidig håndflatene å svette og nakken stivner. Jeg føler meg engstelig for at jeg kommer til å gli tilbake i den gamle tornadoen av selvdestruktivt overskudd. Dr. Pauline Rennie-Peyton minner meg om at vi alle har et valg når verden endelig åpner opp.
«Vil du gå tilbake til å oppføre deg sånn som du pleide, eller vil du ha mer balanse i livet ditt?» spør hun. «Det trenger ikke å være enten eller.»
Dersom du har opparbeidet deg et bedre, sunnere og mer akseptabelt forhold til deg selv, anbefaler hun at du ikke går tilbake til å svare «ja» til alt på autopilot.
«Hvis noen spør: ‘Vil du være med på XYZ?’ Kan du svare: ‘Jeg vet ikke, la meg tenke litt på det.’ Bare fordi du pleide å dra ut med venner hver helg, betyr ikke det at du skal sette deg på første fly til Ibiza så snart reiserestriksjonene tillater det. Livet trenger ikke leves i et så latterlig raskt tempo,» påpeker Rennie-Peyton.
Dr. San legger til:
«Hvis du føler deg engstelig, kan du starte med noen få sosiale sammenkomster, og bygge deg opp derfra for å unngå å bli overveldet. Det handler om å ikke gjøre noe for stort, for raskt.»
Moderat Sosialisering
Olivia Laing, forfatter av boka Lonely City, er enig.
«Vi vil sannsynligvis finne sosialisering og folkemengder litt skremmende i starten, samtidig som vi lengter etter det,» sier hun. «Det å tilbringe tid alene, men blant andre, kan være en veldig god måte å starte på – for eksempel ved å besøke et galleri eller et museum.»
Det er aldri lett å finne den perfekte balansen mellom sosialt samvær og alenetid, men hvis du har lært å sette pris på sistnevnte, foreslår Laing at du passer på å sette av tid til det.
«Legg det inn i kalenderen din som du ville gjort med en annen avtale. Dermed er det lettere å kontrollere at ikke alle dager og helger fylles opp med sosialisering og moro når vi går tilbake til en normal verden.»
Jeg håper og tror at jeg vil klare å endre min tidligere sosialiserings-avhengighet til moderat sosialisering. Jeg ønsker å komme ut av kokongen min som en balansert sommerfugl, og introdusere personen jeg har blitt det siste året til mitt gamle hedonistiske jeg. Hvem vet, kanskje kan jeg til og med bli en av de sofistikerte og mystiske kvinnene som drar ut og spiser middag alene, med bare en god bok som selskap. Men jeg har samtidig en følelse av at den rotete, viltvoksende gleden av tequila-drevet spontanitet med venner og vennlige fremmede, vil vise seg umulig å motstå når verden åpner og lyset strømmer inn i livene våre igjen.
