Deeyah Khan: Jeg tror ikke det finnes en kvinne i denne verden som ikke har opplevd diskriminering.
Deeyah Khan regnes som en av Norges mest suksessrike filmskapere, og er i tillegg plateprodusent, sanger og redaktør. Nå bor og arbeider hun i London, men vokste opp i Oslo med foreldre fra Pakistan.
Den Emmy-vinnende og BAFTA-nominert dokumentarfilmregissør er også menneskerettighetsaktivist.
– Jeg tror ikke det finnes en kvinne i denne verden som ikke har opplevd diskriminering.
Hun er grunnlegger av produksjonsfirmaet Fuuse, som spesialiserer seg på dokumentarfilmer, digitale medieplattformer og innhold for fjernsyn og live-arrangementer og grunnlegger og redaktør for Sister-Hood Magazine.
Magasinet fremmer og gir stemme til ulike kvinner med muslimsk bakgrunn. I 2016 ble hun UNESCO Goodwill-ambassadør for kunstnerisk frihet og kreativitet.
Hva er en sterk kvinne for deg?
– En sterk kvinne er tro mot seg selv. Vi blir for ofte fortalt at kvinner må være ydmyke og milde, vakre og passive, interessert i å gifte seg og å ta vare på menn. Kvinner som trosser stereotypien og går mot strømmen er sterke. Det krevet mot. Enten det er en ung jente med skamløse, nerdete hobbyer, eller en kvinne som jobber i en mannsdominert næring og har skapt rom for seg selv og andre kvinner som vil følge henne. Kvinner som ikke lar seg presse inn i disse stereotypiene er sterke og mektige. Det er faktisk vanskeligere enn det høres ut å avvise stereotypiene. Allerede fra vi er født blir vi påvirket og fortalt hva kvinner skal være. Hva vi skal være. Hvordan vi skal se ut. Det tar tid, krefter og erfaring å finne ut hvem vi virkelig er, og hva vi virkelig vil ha ut av livet.
Hvilke kvinner ser du opp til?
– Jeg er så heldig å få jobbe med utallige briljante og engasjerte kvinner, som inkluderer Mona Eltahawy, Leila Hussein og Sanam Anderlini-Naraghi, en av mine eldste venner, som gjør banebrytende arbeid for å fremme kvinners aktivisme mot ekstremisme. Jeg er også imponert over den kommende generasjonen unge aktivister, som Malala Yousafzai og Greta Thunberg, som gir meg håp for fremtiden. Jeg beaundrer også Isra Zariat, Afak Afgun, Leila Rosso, Sofia Srour, Warsan Ismail, Sumaya Jirde Ali, Linn Nikkerud, Namra Saleem, Nancy Herz, Amina Bile, Florence Aryanik og Mahira Karim. Hvis jeg skulle ramse opp alle kvinner som inspirerer meg, ville det aldri tatt slutt.
Hvordan er det å være kvinne i dokumentarfilmbransjen?
– Det har ikke vært lett, men jeg er veldig takknemlig for å kunne jobbe med dette. Det har helt sikkert vært noen sexistiske antagelser underveis. De antar at jeg er der bare for å krysse av i boksen for mangfold eller kjønn foran kamera. At den mannlige kollegaen min har ansvaret, og jeg er programleder uten en virkelig rolle i produksjonen. Men selvfølgelig er det jeg som er regissør, produsent og driver produksjonsselskapet. Jeg liker ganske godt å knuse de antagelsene. Men i disse dager blir jeg oftere behandlet med respekt, spesielt ettersom filmene mine har fått priser og satt dagsorden. Å være en kvinne av farger i denne bransjen er fult av utfordringer som våre mannlige kollegaer, eller hvite kvinnelige kollegaer, ikke trenger å møte. Men å være kvinne er kjernen i min tilnærming til dokumentarfilmskapningen.
Du lager filmer om kontroversielle temaer. Hva er det som driver deg?
– Nysgjerrighet er kjernen. Jeg er ekstremt interessert i å lære. På mange måter lager jeg dokumentarer om problemer. Når jeg leser en avis og ser et problem som interesserer meg, går jeg ut og lager film om det. Ofte er det en måte for meg å forstå noe på selv, personlig. Jeg snakker med folk til jeg forstår situasjonen og hva som driver dem, og i filmene mine deler jeg disse samtalene og forståelsen jeg har fått. Alle historiene og menneskene i dem er personlige for meg. Som kvinne, muslim, medlem av en etnisk minoritet og mor, er jeg påvirket av sexisme, rasisme, æreskultur og ekstremisme i alle nyanser. Jeg vet at alle spørsmålene jeg stiller, er spørsmål mange mennesker vil ha svar på.
Hvordan ser du på å være kvinne i 2019?
– Det føles som om å være kvinne handler hvert år om å se hvor langt vi har kommet og hvor langt vi fremdeles har igjen å gå. Over 30.000 unge jenter giftes bort hver dag. Med utviklingen vi har nå, vil det ta over 100 år å oppnå likestilling mellom menn og kvinner. I media er mindre enn en tredjedel av de snakkende karakterene kvinner. Abortrettighetene er truet over hele Amerika og vold mot kvinner er et alvorlig problem i alle samfunn. Men på den andre siden, når vi ut til en kritisk masse kvinner som ikke vil godta dette lenger.
Hva er viktig for deg når det kommer til likestilling?
– Det er så mange ting. Men først og fremst å lytte til kvinner og jenter. Og det betyr å gi dem styrke og plass til å snakke høyt. Det betyr å holde jenter på skolen og borte fra barneekteskap. Det betyr å forhindre vold mot kvinner og jenter, utøvd av menn, enten det er hjemme eller i gatene. Det betyr å støtte mødre, for som oftest er det kvinner som er ansvarlige for den mest krevende og sosialt viktige rollen en person i samfunnet kan ha. Når disse kvinnene og jentene bryter inn i mannsdominerte rom, må vi støtte dem mot tilbakeslaget. Kvinner oppnår aldri noe uten tilbakeslag.
Du har selv en datter som snart er to år. Hvilket råd vil du gi jenter som vokser opp i dag?
