Dagny åpner opp om kjærlighet, angst og ønsket om et annet liv

Siden gjennombruddet med Backbeat i 2016 har Dagny etablert seg som en av Norges mest internasjonalt suksessrike popartister, med utsolgte konserter, store festivalscener og en karriere som har tatt henne verden rundt. Nå åpner hun opp om kjærligheten, barnedrømmen, familien som betyr alt – og hvorfor hun stadig oftere lengter etter et liv som handler om mer enn henne selv.

Alt kommer for en Dagny

Hun er ti minutter forsinket til intervjuet på Ekspedisjonshallen på Sommerro. Forsinkelsen skyldes, som manager – og søster – Juna har varslet om på sms i forkant: «Det siste bildet av Dagny var i vann, så vi må bare føne håret. Sees snart.»

Bildet, eller rettere sagt bildene hun snakker om, er de du ser her. Iført blant annet et metallisk korsett fra Forza Collective, antrekk fra Isabel Marant og en PRIDE-skjorte i samarbeid med ELLE og Everyday Social Gay Club (der overskuddet går til Skeiv Ungdom). Shooten gikk, ikke overraskende, «veldig bra».

Men det skjedde også noe der samtidig som sminkør og hårstylist Sissel Fylling sto klar med pudderkostene, antrekkene ble perfekt plassert av ELLEs egen Petra Middelthon og fotograf Ida Bjørvik jaktet det perfekte lyset og uttrykket. For mens hele teamet skrek og nærmest hvinte «yes», «dette blir SÅ bra» og «du aner ikke hvor fint dette blir!», flyttet fokuset seg plutselig til noe helt annet.

Midt på den legendariske gressmatta på Bislett stadion – et sted som rommer så mye idrettshistorie at selv den mest standhaftige av oss kan bli både svimmel og nasjonalromantisk – fikk hun plutselig øyekontakt med noe som satte henne helt ut.

– Det høres kanskje litt rart ut. Men det satt en liten fugl i gresset der, og da jeg så på den, så falt jeg litt ut. Den bare var der, helt alene, mens jeg sto der og følte at alt handlet om oss. Og da begynte jeg igjen å tenke på at jeg av og til har ganske lite kontakt med det som skjer rundt meg, sier hun.

Dagny – eller Dagny Norvoll Sandvik, som det fulle navnet hennes er – har vært intervjuet nok til å presisere at dette ikke handler om å snakke ned et liv i søkelyset, med millionstreams, magasinforsider og en jobb som fra utsiden ser både glamorøs og spennende ut. Hun vet at hun er privilegert. Og jo da, det er riktignok 180 centimeter fra bunn til topp på den 35 år gamle kroppen, men hun har likevel beina bedre plantet på jorda enn de fleste.

Til tross for alt dette, innrømmer hun at hun i det siste har kjent på en følelse av at livet hennes til tider kan være både navlebeskuende og altoppslukende.

– At det blir litt mye «meg, meg, meg», mener du?

– Kanskje ikke helt det. Men jeg kjenner mer og mer på at jeg vil utforske ting som ikke handler om meg selv.

Hva dette «andre» er, vet hun ikke helt. Drømmen om å lære seg et nytt språk – hun er nå i en «japansk periode», som hun sier – er én av tingene. Å se familie og venner mer, er en annen. Men kanskje viktigst av alt, noe som hun vet er paradoksalt siden jobben krever nærmere 90 flyreiser i året, er et ønske om å være mer påkoblet naturen.

– Jeg har vokst opp i et hjem som er veldig påkoblet naturen, men det blir det lite av i asfalt-hverdagen jeg lever i nå. Og så lurer jeg jo på om det er så lurt at jeg alltid er den vennen eller den i familien som ikke stiller nok opp, fordi jeg alltid er ute og har en konsert, eller er så opptatt at jeg glemmer å svare på en melding.

Hun pirker i en «spring salad» hun nettopp har bestilt.

– På et eller annet tidspunkt blir jeg litt sånn … Det er mange som har behov, og det kan ikke alltid være fokus på meg, før hun skyter inn:

– Men jeg skylder nok mye på jobben. At det skjer, handler nok like mye om personligheten min. Jeg glemmer ting og surrer altfor mye.

La oss spole litt tilbake. For det har skjedd mye på de ti årene siden Dagny kom som en komet inn i offentligheten i 2016 med monsterhiten Backbeat.

Fra tomme puber til popstjernehimmelen

Fra utsiden kunne det virke som hun var et uanmeldt og plutselig stjerneskudd. En som over natten plasserte seg på toppen av den norske popstjernepyramiden med melodisk perfeksjon og skyhøy selvtillit.

Men Dagnys vei til artistkarrieren er på ingen måte historien om hun som ble en umiddelbar sensasjon og serverte takknemlige «klype seg i armen»-intervjuer om platekontrakter som ble kastet etter henne ut av det blå.

Tvert imot.

Da Backbeat ble gitt ut i 2016, var hun i ferd med å parkere artistdrømmen. Frem til da sang hun for det som føltes ut som et tomt verdensrom.

Mens dagens aspirerende artister forsøker å få fotfeste via sosiale medier, angrep hun drømmen på gamlemåten. Hun opptrådte på puber over hele London – igjen og igjen – for et mildt sagt uengasjert Guinness-drikkende publikum som helst ville ha ro og fred.

Og mens hun i dag spiller utsolgte konserter verden over – i så stor grad at Proff viser at aksjeselskapet dro inn 19 millioner i 2024 – kombinerte hun den gang pubjobbene med å dra på turné i folks egne stuer. Ifølge Aftenposten spilte hun i 38 stuer på 28 dager.

Da hun dro hjem til Tromsø for å holde konsert, møtte fem publikummere opp. To av dem var foreldrene.

Men så skjedde det som mange snakker om, men få faktisk opplever: Da det først løsnet, løsnet det for alvor. Backbeat var våpenet som sprengte dørene inn til popstjernehimmelen.

Og ikke bare var hun nordnorsk og naturlig – hun kom også med modellerfaring, en blond Vidal Sassoon-bob og antrekk som skilte seg ut i et Artist-Norge som på den tiden nærmest kollektivt hadde bestemt seg for to ting: Å være jordnære og relaterbare i alt fra antrekk til sangtekster. Før Dagny var det natt. Altså i hovedsak – med noen unntak – kun jeans, T-skjorter og i beste fall en blomstrete Pia Tjelta-kjole så langt øyet kunne se. Kassegitar, monitor og ømme låter på dialekt.

Og der, midt i dette havet av ydmyk alminnelighet, sto hun plutselig på toppen, med engelske tekster, en stil som minnet om en miks av 60-tallets Twiggy og 90-tallets Gwen Stefani (ikke nåtidens, for guds skyld), og låter som var elektroniske, gjennomproduserte og handlet om å være i ferd med å selvantenne. Eller «burning up», da.

– Folk vil at jeg skal synge på norsk. Og det nekter jeg, sier hun.

Artisten som ga norsk pop nytt selvtillit

Hun landet på et helt riktig tidspunkt. For i 2016 begynte den ulmende følelsen av pop-mindreverdighetskomplekser virkelig å komme til overflaten. Jo da, en ting var USA og London som vi glimtet misunnelig til, men nå begynte det virkelig å bli litt for synlig hvor mye selv nabolandene våre – og da spesielt svenskene – knuste oss når det kom til musikk og populærkultur. Dominansen hadde vart pinlig lenge. Litt for lenge. Selv et milliardsprengt oljefond og en brautende Petter Northug i skisporet kunne ikke veie opp for det nasjonale mindreverdighetskomplekset vi kjente på når svenskene produserte stjerner som tok over verden, mens vi sto på stedet hvil. Både artistene og arenaene, som Melodifestivalen, luktet av millioner og stadige «nummer én»-plasseringer. Til sammenligning så vi ut som en slapp kulturmønstring med helt mediokre artister. Men så kom Dagny, og det var kanskje først da vi begynte å ane håp. Svenskene hadde kanskje IKEA, Melodifestivalen, Robyn, Abba og Zara Larsson, tenkte vi. Nå hadde vi i alle fall henne.

Siden hit-debuten har låtene kommet i et så høyt tempo at hun nærmest har etterlatt seg svidde spor i popstjerneasfalten: Drink About, Love You Like That, Strawberry Dream og Somebody, for å nevne noen.

Og mens låtene de siste årene har luktet av stormende forelskelser og knuste hjerter pakket inn i allsangvennlige melodier i et ellers ganske friksjonsfritt lydbilde, har hun nå gått «back to her roots», som så mange har påpekt den siste tiden. 

De to siste singlene, Dancefloor Erotica og Closet Disco Queen, handler om frigjøring («I want sweat in my eyes, and a beat that turns me on / Give me '90s New York, and the Moulin Rouge») og har et lydbilde som er langt hardere, mer industrielt og mer utfordrende. Det lukter Madonna, Gaga og det tyske feministikonet Peaches.

– Det er veldig delte meninger om de to siste låtene, merker jeg. Noen elsker dem, mens andre vil at jeg skal gjøre som jeg alltid har gjort. Men det er som du sier: Det minner litt om det første jeg ga ut, sier hun.

Tilbake til røttene

Når Dagny drar på en av de 90 flyreisene sine i året, er det i all hovedsak for å stå på scener, både i Norge og internasjonalt.

En av årets største konserter slipper hun riktignok å irritere miljøbevegelsen for: Hun skal headline Øya i hjembyen Oslo for første gang, og dermed avslutte hele festivalen – en ære som tidligere har gått til navn som Nick Cave & The Bad Seeds, Björk, Gabrielle, Arctic Monkeys og Florence + The Machine.

Bortsett fra konserter og festivaler reiser hun også mye til USA, der bransjens beste samles med ett mål: Å skrive og produsere låter som kan dominere hitlistene.

Det har det blitt mindre av i det siste.

– For å være helt ærlig, så føles det ikke så fristende å dra dit mer.

Hun sikter til USA. Landet som lenge ble sett på som demokratiets ledestjerne, et sted hvor man var velkommen uansett hvem man var. Nå oppleves det annerledes.

– Men du trenger vel strengt tatt ikke å dra til USA for å skrive låter, når du gjør det med kjæresten din hjemme i Oslo, eller?

Hun ler.

– Hvordan vet du det? Men jo da, det stemmer, det, sier hun.

Kjærligheten som vokste fram over tid

Verken Dagny eller produsentkjæresten har noen interesse av å holde hender på internett eller frekventere røde løpere. Så navnet forblir hemmelig. Og forholdet deres oppsto, i likhet med karrieren, heller ikke i rekordfart.

– Han er minst like dårlig som meg til å svare på sms. Det kunne gå et halvt år før jeg fikk svar. Jeg sendte en melding i juli, han svarte i oktober, og så svarte jeg igjen i mars.

– Det tok mange år før det var noe mer enn jobb.

Og dynamikken mellom de to er ikke helt som hun først trodde.

– Jeg plasserte ham lenge i «rolig og balansert»-båsen –og det er han jo også. Men så viser det seg at han på ingen måte er redd for å ta en diskusjon med meg. Han er veldig strong minded. Jeg må rett og slett holde tunga rett i munnen hvis en av oss byr opp til diskusjon, sier hun og ler.

Det kommer godt med når han plasseres rundt middagsbordet hos Dagnys familie.

For dette er en familie der alt skal diskuteres. Fra tykkelsen på brunsausen til storpolitikk. Som faren nylig utbrøt, noe oppgitt:

– Kan vi ikke bare ha en vanlig middag uten å diskutere alt?

Svaret var nei.

Oppveksten som formet henne

Familien består av Dagny, søsteren Juna og storebroren Bjørn. Foreldrene, intensivsykepleier Marit Sandvik og lærer Øystein Norvoll, er begge musikere. Da Dagny vokste opp, drev de Tromsø jazzklubb.

Og som om ikke det var nok: Da moren var gravid med Dagny, bygde foreldrene og fem vennefamilier et bofellesskap. Egne hus, men med en felles gang som bandt alt sammen. I tillegg bygde de et syvende hus – et slags fellesrom for fester, samlinger og forestillinger.

Det var her Dagny som sjuåring inviterte nabolaget til «fåre stilling», som hun selvsikkert skrev på den hjemmesnekra plakaten. Og det var her hun for første gang kjente på følelsen av hva klær og stil kan gjøre med selvtilliten.

– Jeg hadde på meg en lilla 60-tallsdress med A-skjørt og høyhælte, pusete sko i samme farge som var minst fem størrelser for store. På toppen av verket; en flosshatt full av glitter.

Hun smiler.

– Det var det første antrekket jeg tok på meg og tenkte: «Dette antrekket elsker jeg.»

Oppveksten beskriver hun, med mangel på et bedre ord, som fantastisk.

– Og det som er litt rart, er at mamma var fire år yngre enn det jeg er nå da hun var gravid med søsteren min, sier hun.

Om barn, frihet og framtiden

Og det er her vi nærmer oss spørsmålet om hun som 36-åring har lyst på barn, et spørsmål det er vanskelig å gå inn på av flere årsaker. En av grunnene er at Dagny liker sitt eget privatliv som det først var tenkt til å være; privat. Men også fordi jeg ikke vil redusere en kvinnelig popstjerne med suksess til noen som «først og fremst vil bli mor».

– Vi kan godt snakke om det. For jeg har nok landet på at jeg har lyst på barn, sier hun.

Juna skyter inn:

– Og hun hadde blitt en veldig god mor.

Dagny smiler.

– Jeg kjenner at det er noe jeg har lyst til. Samtidig elsker jeg friheten min og det uforutsigbare i denne jobben. Men tanken på å dra med ungen sin på loppemarked på søndager ... Den kan jeg like.

Hun stopper litt.

– Men jeg har aldri vært den som har kjent at det å få barn, er en lyst som tar over hele meg.

Hun peker på hvordan diskusjonen om det å få barn eller ikke, ofte blir unyansert.

– Enten har du drømt om det siden du lekte med dukker, eller så vil du aldri ha barn. For meg er det mer sånn: Det skjer når det skjer. Og da er planen min å ha denne innstillingen: «Let’s go!»

Familien som holder hjulene i gang

Før det eventuelt skjer, er den allerede eksisterende familien tett integrert i arbeidshverdagen hennes.

Kjæresten skriver og produserer musikken sammen med henne. Søsteren Juna er manager. Kjærestens partnerspiller trommer i bandet i tillegg til å være manager. Moren er alltid tilgjengelig på telefon.

– Det er en så personlig jobb, og det å ha folk man kjenner rundt seg er en enorm bonus. Og hvis jeg skal være helt ærlig: Juna håndterer egentlig hele livet mitt.

Hun ler.

– Jeg kan tenke «faen, det må jeg fikse», og så viser det seg at hun allerede har gjort det for et halvt år siden. Da kan jeg ta meg i å tenke; har hun fikset det også?

Et godt eksempel på Junas arbeidsmoral: Da Dagny bestemte seg for at 10 000 publikummere skulle få hver sin maske på vei inn til Oslo Spektrum-konserten i 2023. En kostnad som ville bli skyhøy, og det kun for å være et slags visuelt piffikrydder i noen sekunder. Det fikk den økonomiske manageralarmen til å ule på høyeste volum.

– Så da satte hun seg ned for å stifte alle maskene selv.

Juna bryter inn:

– Ja, det ble et verksted, det der. Mamma og pappa fløy ned, naboer kom og gikk. Vi satt i flere dager og klippet og limte.

– Men vi kom i mål, sier Dagny. 

Søsteren styrer skuta med jernhånd. «Jobb er jobb», som hun sier. Privat er det noe annet.

Dagen etter et utsolgt Oslo Spektrum lå hun i sengen og gråt av stolthet mens hun så klipp av søsteren som herjet på scenen.

Det værharde nord har kanskje gjort dem tøffe, begge to. For selv om Dagny kan skrive låter om vanskelige temaer og kjenne på «følelsen av kjærlighetssorg i flere år etterpå», betyr ikke det at hun er et levende aspeløv. På ingen måte.

– Dagny er egentlig tøff når det kommer til det meste, supplerer Juna.

Da angsten tok over

Det betyr derimot ikke at alt er stabilt på innsiden.

Omtrent hvert tiende år går Dagny gjennom det hun selv kaller «en overgang».

– En krise?

– En slags.

Når det skjer, gjør hun alltid det samme: Hun reiser hjem til foreldrene.

– Der kan jeg ligge på sofaen, slappe av og prate. Helt uten press.

Hun forteller om en periode i 20-årene, da hun nettopp hadde flyttet til London.

– Jeg har aldri vært interessert i dop. Men jeg var 21 og tok et trekk av en joint på en fest.

Det var første og siste gang.

– Jeg tenkte: «Dette går fint.»

Det gjorde det ikke.

– Jeg fikk en helt sinnssyk reaksjon. Med en gang. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å bli normal igjen.

Da hun la seg samme kveld, tenkte hun at søvnen aldri ville komme. Det gjorde den til slutt. Da hun våknet dagen etterpå, trakk hun et lettelsens sukk. Da søsteren kom til London noen dager etterpå, fortalte Dagny hva som hadde skjedd. Og mens hun fortalte, kom den samme følelsen tilbake igjen.

– Det var så jævlig.

Panikken kom og gikk. Uten forvarsel.

– Jeg kunne sitte i studio, og plutselig var det som om det ble trangt mellom veggene eller at lyset ble veldig sterkt.

Så ringte hun moren. Den beste til å ringe uansett hva som skjer.

– Hun sa: «Når den følelsen kommer, ikke vær redd. Møt den med åpne armer. Si: Velkommen skal du være.» Det var først da det begynte å slippe.

Det tok fire måneder før den verste angsten ga seg og enda lengre tid før hun kjente at den indre grunnmuren sto som den hadde gjort før.

– Aldri mer. Vi snakker for lite om de mentale konsekvensene av det å prøve dop. Men jeg ble nok litt mer voksen av det, tror jeg. Litt mindre naiv. Og jeg fikk et større perspektiv.

– Kan man ikke bare få en klem uten å filme det?

Vi nærmer oss slutten. Vi har helt glemt å snakke om at hun i påsken ikke bare hadde én, men to roller, i Jo Nesbøs Harry Hole-univers på Netflix. Der spilte hun både Lisbeth Baarli og hennes eksentriske søster Toya. En søster som etter hvert lå med sin avdøde søsters flamboyante og morderiske ektemann Willy Baarli, spilt av Frank Kjosås.

– Hva synes du om sluttresultatet?

– Jeg har ikke sett meg selv enda. Jeg har sett to episoder. Grunnen til det er at jeg vet jo at jeg kommer inn i episode tre. Og det har jeg rett og slett ikke turt.

Hun ler litt.

– Jeg er spent på hvordan det oppleves å se seg selv sammen med så erfarne skuespillere. Kanskje folk tenker «oi, hun er litt stiv» eller «det der føles ikke helt som henne».

Hun trekker på skuldrene. For som hun selv sier: Bare det å spille med Frank Kjosås var så inspirerende at «vi kunne ha snakket om det hele kvelden».

– Men jeg skal se det. Jeg lover.

Hun startet intervjuet med å si at hun har vært redd for å skuffe. Både som artist, skuespiller, men også i intervjuer som dette. Og selv om hun i denne praten har snakket om livet, kjærlighet, barn, hasjnerver og mer til, er ikke det å dele noe hun tar lett på.

– Vi lever i en helt sinnssyk delingskultur. Spesielt på sosiale medier.

Hun beskriver en video hun nylig så:

– Noen hadde satt opp et kamera for å filme at kjæresten kom inn og trøstet dem. Da tenker jeg: Hva er det som skjer? Kan man ikke bare få en klem uten å filme det?

Det samme gjelder musikken. Det å dele raust fra eget privatliv som en av hennes favorittartister for tiden Lily Allen selv gjør i utroskapsalbumet West End Girl, er noe hun elsker å høre på, men neppe tør å gjøre selv.

– Hvis jeg sitter i et studio i Los Angeles, er det lett å være personlig. Men i Oslo blir det fort sånn: «Åh, er det han du skriver om?» eller «Han kjenner jo jeg også!»

– Litt vanskelig når typen er produsent også, eller?

– Hahaha. Nei, i studio gir vi hverandre kreativ frihet. Hvis ikke hadde det aldri gått. 

Meld deg på ELLEs nyhetsbrev!