Hermès-parfymøren Christine Nagel: – Jeg ville fange lyset, havet og følelsen av Polynesia

Den nye parfymen i Hermès' Jardin-serie begynte med en tenåringsdrøm om Fransk Polynesia. Flere tiår senere sto Christine Nagel endelig der, omgitt av tiaréblomster, korallrev og et lys hun aldri hadde sett maken til. Da hun kom hjem, begynte arbeidet med å oversette opplevelsen til duft.

Duften av en drøm

Christine Nagel har verdens kanskje mest poetiske jobb. Som husparfymør for Hermès arbeider hun ikke bare med råvarer, molekyler og formler, men også med minner, steder og følelser. Hun beskriver seg selv som Hermès’ olfaktoriske instrument, en som oversetter husets sjel til duft.

Den nye parfymen i Hermès’ Jardin-serie begynte som en drøm.

– Da jeg var tenåring, så jeg reportasjer om Polynesia på TV og i aviser. Hver gang tenkte jeg: «Så vakkert. En dag skal jeg dra dit.»

For fem år siden gjorde hun det.

– Jeg var veldig spent, men også litt redd. Det hadde vært en så stor drøm så lenge at jeg tenkte: Tenk om jeg blir skuffet? Men det motsatte skjedde. Så snart jeg kom fram og tok båten ut til den første øya, satte magien inn.

Hun snakker om naturen som om den fortsatt ligger foran henne. Tiaréblomster i overflod. Tamanu-nøtter med en egenartet duft. Naturlig kokos, langt fra den søte kakekokosen. Tahitisk vanilje, mye fyldigere og sensuell enn den klassiske vaniljen fra Madagaskar.

– I Polynesia ble luktesansen min hele tiden fanget av noe.

Det var også noe annet som var viktig: Lyset.

– Det finnes et helt spesielt lys i Polynesia. Jeg snakker ofte om havets blåfarger og himmelens blåfarger, og noen ganger klarte jeg ikke engang å se horisontlinjen. Det var veldig forstyrrende – på en vakker måte.

Da drømmen ble til en duft

Det sterkeste minnet oppsto under vann. En dag tok Nagel på seg maske og snorkel og gled ut i lagunen.

– Når man snorkler, hører man ingenting annet enn sin egen pust. Det var en svak strøm, og jeg begynte å flyte over et korall-rev. Jeg har dykket mye før, men ofte har korallene mistet fargene sine. Her var alt levende. Fargerikt, fullt av bevegelser, fisk som svømte mellom korallene. Det var helt fantastisk for øynene. Og siden jeg er parfymør, tenkte jeg: Hvordan ville dette luktet?

Da hun kom hjem, begynte arbeidet slik det ofte gjør for henne: Med en følelse og deretter med letingen etter materialene som kunne bære den.

Jeg ville gjenskape både den visuelle og olfaktoriske skjønnheten i landskapet, men også ideen om en fantastisk korallhage.

– Jeg ville ikke falle inn i klisjeen om Tahiti, med monoï og marine noter. Mange vakre hus har allerede gjort det. Jeg ville gjøre noe annerledes. Jeg ville gjenskape både den visuelle og olfaktoriske skjønnheten i landskapet, men også ideen om en fantastisk korallhage.

Hun fant ekte tiaré, naturlig kokos gjennom høyteknologisk ekstraksjon, tahitisk vanilje og tamanu. Men det mest krevende var å skape saltet.

– Det finnes et italiensk ord, frizzante. Noe litt sprudlende. Den salte noten gir akkurat litt av den følelsen.

Midt i samtalen nevner hun også noe hun aldri tidligere har fortalt offentlig. På Rangiroa fikk hun smake en helt spesiell honning, laget av bier som henter pollen fra nettopp tiaré-blomster.

– Det var ikke som honning man vanligvis kjenner. Den hadde noe helt eget ved seg. Det finnes faktisk en liten honning-effekt i parfymen også.

– Hva ønsker du at man skal føle de første sekundene?

– Først og fremst glede. Det er viktig. Når man sprayer parfymen, håper jeg man får en følelse av lys. Så kommer en annen effekt når den møter huden. Da ønsket jeg en lett salt sensualitet.

Hun beskriver følelsen av å komme opp av havet i Polynesia.

– Det er det eneste stedet i verden hvor jeg ikke skynder meg å tørke meg med håndkle. Kroppen tørker raskt i luften, og det blir igjen en tynn salt film på huden. Jeg syntes det var veldig elegant og fascinerende. Det var denne sofistikerte sensualiteten jeg ville gjenskape.

Parfymen åpner friskt, men ikke skarpt.

– Friskhet, for meg, representeres av vinden. I Polynesia er det vinden som bringer duftene med seg. Duften av tiaré kom alltid til meg via vinden. Jeg jobbet med bergamott i stedet for karakteristiske sitrusnoter som sitron eller mandarin, fordi den er mykere og lar tiaré-blomsten komme fram på en delikat måte.

Etter hvert kommer kokos, lys, mykhet, tamanu, vanilje og mineralitet. Den salte følelsen ligger som en hovedkarakter gjennom hele parfymen.

– Det er den som gjør den litt annerledes. 

Hos Hermès begynner alt med parfymen

For Nagel er Hermès et sted der duften får komme først. Ikke markedsføringen, ikke trendene.

– Hos Hermès er det tre personer som bestemmer: Pierre-Alexis Dumas (overordnet kunstnerisk leder – Artistic Director of Creation – for hele motehuset, og sjette generasjons arving av Hermès-familien), Anne-Sarah Panhard (direktøren for Hermès Parfume & Beauté) og meg. Alt begynner med duften. Når parfymen er valgt, spør vi oss hvilken visuell verden den skal få.

Det betyr også at flasken og emballasjen ikke er pynt rundt parfymen, men en del av fortellingen.

– Jeg er husets nese, ikke husets øyne. Men Pierre-Alexis Dumas spør meg alltid om designet passer til parfymen. Det er et ekte samarbeid, og det er en vakker gave.

Hun fikk nei fordi hun var kvinne

Nagels vei inn i parfymeyrket var ikke selvfølgelig. Hun studerte kjemi og drømte egentlig om å bli lege og jordmor. Som ung fikk hun praksis både på et sykehus og i et kjemilaboratorium.

– På sykehuset fikk jeg bare vaske ting og lage kaffe. I kjemilaboratoriet derimot, trivdes jeg. Derfor må man være oppmerksom på unge mennesker. Små ting kan forandre et helt liv. Kanskje jeg ville blitt jordmor. I stedet lager jeg parfymebabyer.

Da hun fikk jobb hos kjemilaboratoriet Firmenich (et sveitsisk firma som jobber mot helse- og skjønnhetsindustrien, bl.a. med parfyme), ville hun bli parfymør. Hun fikk nei.

– De sa nei fordi jeg var kvinne, fordi jeg ikke kom fra en parfymør-familie, og fordi jeg hadde studert kjemi.

I stedet fikk hun etter hvert arbeide motsatt vei. Hun skulle lukte på ferdige parfymer og finne tilbake til formelen.

– I dag finnes det maskiner som kan finne 90 prosent av formelen med én gang. Men for 40 år siden gjorde vi alt med nesen. Hvis jeg luktet en frisk note, måtte jeg spørre meg selv: Er det appelsin? Bergamott? Mandarin? Kommer den fra Calabria eller Sicilia? Hvert område har sin egen signatur.

Det ble hennes skole.

I ti år analyserte jeg hvordan parfymer var bygget opp. Det er litt som å være rettsmedisiner. Man dissekerer.

– I ti år analyserte jeg hvordan parfymer var bygget opp. Det er litt som å være rettsmedisiner. Man dissekerer.

Friheten til å finne sin egen signatur

Senere kom hun til Hermès, der hun overtok etter Jean-Claude Ellena. Hun beskriver ham med stor respekt, men også som en parfymør som er svært annerledes enn henne selv.

– Jeg spurte faktisk Pierre-Alexis Dumas hvorfor han hadde valgt meg. Jean-Claude arbeidet mye med detaljer, diskrete komposisjoner og transparens. Jeg er mer taktil og sensuell.

Svaret hun fikk, bærer hun fortsatt med seg.

– Han sa: «Hermès Parfums er et tre. Røttene må være sterke for at det skal vokse. Jean-Claude var en gren på dette treet. Din rolle er å få nye blomster til å blomstre.»

Det viktigste Ellena ga henne, var frihet.

– Først og fremst skylder jeg Jean-Claude alt, fordi jeg ikke ville vært her uten ham. Og den største gaven han ga meg var frihet. Han sa: «Vær fri. Gjør det du liker. Gjør det du mener er Hermès.» Den friheten er en enorm gave.

– Vi trenger flere signaturparfymer

I dag ser Nagel en parfymeverden i forandring. Flere kvinner har kommet inn i faget, og etter pandemien, da mange mistet luktesansen, har man virkelig forstått hvor viktig den er. Samtidig mener hun at mange parfymer begynner å ligne hverandre.

– Jeg synes mange parfymer er for like, særlig de søte. Derfor søker folk mot nisjeparfymer og private kolleksjoner. De ønsker signaturer. Noen blander til og med parfymer for å skape sin egen identitet.

Les også: Vi har funnet ut av kjendisenes signaturdufter.

Hun håper bransjen våger mer.

– Parfymeindustrien må tørre å lage ekte signaturparfymer igjen. Det er mitt håp for fremtiden.

– Har du et tidlig duftminne?

– Da jeg var liten, elsket jeg å gå inn på min mors soverom, åpne skapet hennes, kjenne lukten hennes og ta på morgenkåpen hennes. Jeg tror jeg prøvde å gjøre lukten hennes til min egen. Jeg husker også lukten av lillebroren min. Moren min er italiensk, og da hun skiftet på ham, brukte hun talkumpudder. Lukten av talkum er en av de første duftene som virkelig ga meg glede.

Når en følelse får en duft

For Christine Nagel begynner alt med noe som berører henne. En hest som legger hodet sitt mot hennes. En duft hun ikke forventet å elske. Lyset over lagunen i Polynesia. En korallhage under vann.

– Jeg har et hode som ligner et bibliotek. Når noe berører meg, blir det værende der. Men jeg trenger både en følelse og råmaterialer. Noen ganger kommer de ikke samtidig. Noen ganger møtes de.

Og når de gjør det, kan en drøm få duft.  

Ja, takk, meld meg på ELLEs nyhetsbrev!