Slik møtte Anniken Jørgensen mannen Theo

Anniken «Annijor» Jørgensen og Theo Engelstad giftet seg  på vakre Ramme Gaard i Moss, lørdag 31. august 2024. 

Eksklusivt for ELLE deler de her bryllupstalene de holdt til hverandre på den store dagen – og vi har fått et unikt innblikk i det nydelige bryllupet.

Bryllupet til Anniken Jørgensen og Theo Engelstad

– Det var litt tilfeldig, sier Anniken. 

– Jeg hadde ønsket meg en fransk vingård av noe slag – men i Norge – som kanskje er den rareste oppgaven å gi en bryllypsplanlegger. Ramme Gaard var det første stedet de viste oss, og fra det øyeblikket var jeg solgt. Det er verdens vakreste sted, forteller hun om valget av lokasjon. 

Les også: Anniken om signaturplagg, inspirasjoner og sitt neste prosjekt. 

Theo sin bryllupstale til Anniken

– Hadde noen spurt meg hvem drømmedama mi var før jeg traff deg, Anniken, hadde jeg ikke klart å svare. Men om noen hadde spurt hva jeg definitivt ikke ville ha, kunne jeg nok funnet på svare noe sånt som «en planleggende, følsom, dramatisk, jålete instagramjente» … Så velkommen hit, til alle dere – og til meg. 

Rød løper, kjendiser, kameracrew, dyre sko, og hårgelé.. Snakk om å miste seg sjæl i kjærligheten. 

Da jeg møtte deg, ble livet mitt snudd opp ned. Det gikk fra alenetid og ro til tusen prosjekter, planer og drømmer – og en tosomhet jeg ikke visste at kunne eksistere. 

Du er så levende. Jeg har aldri møtt noen som blir så rørt, så lei seg, så sinna – og så glad – for de minste ting, 

Jeg har brukt mye av livet før jeg traff deg på å holde meg for meg selv, ikke dele for mye – og i hvert fall ikke med særlig mange. Men du har lært meg at ting ikke er så farlige. At livet må leves, og at sjanser må gripes. 

Du gjør livet så mye rikere – og da sikter jeg ikke bare til skoa, men til at hver dag gir så mye mer mening når jeg deler den med deg. 

Du er det rareste mennesket jeg har måttet forholde meg til noen gang – men det er så mange ting jeg beundrer deg for. Og de veier så mye mer enn de (antagelig dobbelt så mange) tingene jeg frustreres over.

Theo avslutter talen med følgende ord: 

– Jeg er så heldig som får tilbringe resten av livet mitt med deg, og jeg lover å fortsette å være din stødige klippe – for alltid. Du har føltes som familie siden vi traff hverandre, men jeg kunne ikke vært lykkeligere over å endelig gjøre det offisielt her i dag. Jeg er så sinnssykt stolt over å kalle deg min kone, Anniken.

Les også: 10 gode tips til brud og gjest. 

Anniken sin bryllupstale til Theo 

– Jeg har brukt store deler av livet mitt på å skrive bøker om kjærlighetssorg, depresjon og angst. Men hvordan skal jeg klare å beskrive hvordan livet mitt ble snudd på hodet da jeg møtte Theo?

Første gang jeg så Theo, var jeg på en hagefest i Oslo. Etter en times tid kom en fyr slentrende opp trappa – iført lilla hullete jeans, en hvit T-skjorte og med store korketrekkere av noen krøller. Jeg hadde på meg en veldig gjennomsiktig blondekjole – i kjent stil – med puppene godt synlig. I det sekundet blikkene våre møttes, følte jeg at jeg hadde møtt ham før.

En god stund senere fant jeg ham til slutt på sosiale medier og ham til som venn. Jeg sendte ham til og med en melding og skrev «Hei.». 

Jeg visste allerede da at dette var fyren jeg skulle være sammen med. Men vi kan trygt si at Theo ikke trodde det samme – for han avslo tilbudet mitt om å møtes, gang på gang. 

De fleste vennene mine sa til meg på dette tidspunktet at jeg virket helt gal, og at jeg måtte slutte å spørre, fordi han åpenbart ikke ville møte meg. Men jeg  svarte sikkert noe som at «Ja, jeg er gal, og jo, han vil møte meg.». 

Jeg tenkte helt ærlig at han ikke kunne si nei før han hadde blitt kjent med meg? 

Som dere kanskje forstår, så sa han ja til slutt. Da hadde jeg prøvd meg på både vin og middag først, men han ville på kjøretur. Så jeg plukket opp fyren, dødens nervøs. 

Han kom slentrende opp bakken, gikk rundt bilen, åpnet bildøren, satt seg ned på huk så jeg endelig kunne se ansiktet hans, og sa «Hei Anniken». 

Jeg tror hjertet mitt aldri har hamret så hardt som da. Seks måneder senere setter den samme fyren seg ned på kne og spør om jeg vil gifte meg med ham.

Men jeg var bare en jente før deg også. Og du skulle visst hvor mye jeg stresset med hva jeg skulle ha på meg hver eneste gang jeg skulle møte deg. Hvordan hjertet mitt slo i det du så på meg. Hvor svett jeg ble om du ikke tekstet meg tilbake på sekundet, og hvor redd jeg var for at du kanskje ikke likte meg så mye som jeg likte deg. 

Hvordan du nesten ga meg hjerteinfarkt hver gang du ringte mobilen min – fordi jeg er en person som tekster. 

Dagen jeg møtte øynene dine, Theo, visste jeg at det var deg. Jeg vet det er en rart ting å si, men jeg visste – før du visste – at det var oss. Jeg kommer til å minne deg på, resten av livet, at det var jeg som fant deg.

Jeg husker ikke første gang jeg sa at jeg elsker deg, men jeg husker hvordan vi ble kjærester. Fordi jeg hadde allerede planlagt å spørre deg, og hadde bestilt en fortune cookie på Amazon som du skulle få åpne. Takk gode Gud for at vi aldri kom så langt – for du spurte, rett ut, en høstmorgen. Du så på meg og sa «Vil du bli kjæresten min?» Jeg sa ja.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle unge, hjerteknuste Anniken at hun en dag skulle møte deg.

For hvordan skal man beskrive kjærlighet, Theo? For kjærlighet kan også gjøre veldig vondt. Kjærlighet kan gjøre en blind. Og kjærlighet er det som gjør at vi fortsatt puster. Å elske er en evig jobb. Å elske er opp- og nedturer, tårer og slit, jobb og logistikk – og noen ganger et endeløst hav av utfordringer. Men man er ikke alene om de. De skapes – og ødelegges – av oss, igjen og igjen.

Men å elske deg Theo, er det letteste jeg har gjort i hele mitt liv.

Du har grodd sår i meg som jeg ikke trodde var mulig å reparere. Jeg har blitt spurt hele livet om jeg kan nevne én person jeg ser opp til. Jeg ser opp til deg. Du er det menneske jeg ønsker å bli. Du er sympatisk. Du er snill. Du er logisk og rettferdig. Du er tålmodig. Du er egen – og sta. Du er ikke til å rikke av pinnen når du står for noe. 

Vi jobber sammen. Vi lever sammen. Vi har pusset opp sammen. Vi har bodd hos svigers sammen. Og vi har stått i kriser sammen. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre alt igjen. 

Jeg har hele livet følt at jeg har manglet noe. Nå har jeg innsett at det var deg. Den personen som skulle gjøre meg hel igjen – som om sjelen min møtte sjelevenn, etter mange, mange år på leting. Du er den jeg stoler mest på.

Theo, dette er kjærlighet. Ubetinget kjærlighet. Jeg tror, helt oppriktig, at jeg hadde kjent deg igjen i de 100 neste livene vi skal ha. Jeg hadde kjent deg igjen, Igjen, og igjen. Slik jeg gjorde en sommerdag, som denne. Jeg visste at jeg skulle bli kjæresten din. Kvinnen din. Jeg måtte bare minne deg på det samme.

 Du sa til meg engang, at alle dager kan ikke være like bra. Og at hvis jeg holder ut med deg, så skal du holde ut med meg. 

Til hele verden raser sammen, Theo – så er det meg og deg. Inn i evigheten, og litt til. 

Jeg elsker deg.

Les også: Alt om da Matoma fikk sin Maren