Modell Anna Skavlans dagbok fra Paris
Les Anna Skavlans ærlige skildringer om livet som modell i Paris.
Jeg sitter for øyeblikket i vinduskarmen på rommet mitt i en leilighet i Paris’ 16 arrondissement. Jeg drikker en iskald cola og ser på menneskene i den idylliske bakgården. En dame står på balkongen sin og røyker, to små gutter leker i bakgården mens de ler og roper til hverandre og mannen i vinduet over meg snakker veldig høyt på telefonen. Det er hetebølge i Paris, og alle vinduene er åpne. Det hele føles veldig fransk.
Fra Givenchy-visningen i 2015 til vinduskarmen min i Paris i 2017.
Mitt navn er Anna Skavlan og jeg sitter i denne vinduskarmen fordi jeg skal bo her i tre uker for å gjøre castinger for Haute Couture-visningene i juli. Jeg har jobbet til og fra som modell siden jeg var seksten år, og hadde mitt ”gjennombrudd” da jeg gikk visning for Givenchy i New York i 2015. Jeg hadde på meg en gullkjole og et titalls Swarovski-krystaller limt i ansiktet. Så de siste to årene har jeg ofte fått høre vitsene ”hvor er masken?”, ”kjenner deg nesten ikke igjen uten krystaller i ansiktet” eller en annen variant, et par ganger for mye. Jeg liker å kalle meg selv et ”one-hit-wonder” i den internasjonale modellbransjen, men håper jeg får gjort noe med det i løpet av disse ukene. Sjansen er liten, men etter kun tre dager her er det en ting jeg har lært – uten viljestyrke og håp er det bare å dra rett hjem igjen.
Hetebølge og 38 garder i Paris. Jeg og modell-venninne Iris henger ved Seinen for å svale oss litt ned.
Tilbake til vinduskarmen i leiligheten jeg bor i Paris. Den aller viktigste tingen man må huske på med modellbransjen er at man ikke vet noen ting før i siste liten. Jeg fikk ikke adressen min før morgenen samme dag jeg skulle dra og jeg trodde helt frem til det øyeblikket at jeg skulle bo i en leilighet med andre modeller. Men jeg kan fortelle dere at den veldig hyggelige 40 år gamle mannen jeg bor hos, Benjamin, og hans to barn på 7 og 5 ikke er modeller. I det andre gjesterommet bor Sam, en web-designer fra Uganda - han er heller ikke modell. Kvelden jeg kom fortalte Benjamin at det bor en modell til her, i et rom han eier i etasjen over, men hun har jeg ennå ikke sett noe til. Fordelen med å ikke bo i modell-leilighet er at har jeg mitt eget rom med eget bad. Ulempen er at dødtiden blir ensom.
Tenkeren av Rodin. Tenke er en aktivitet jeg får gjort veldig mye av når jeg venter. Det blir mye alenetid her nede!
Castingen for couture-visningene begynner ikke før denne uka, og forrige uke var jeg på castinger for herre-showene. Det er vanlig at noen herre-show har et par jenter blant guttene, og designerne tilkaller mer enn gjerne et par hundre jenter for å finne to stykker til visningen. Det er med andre ord veldig mye venting. Det er det dagene består av. Enten så venter du på metroen, eller så venter du på mail med timeplanen fra byrået, eller så venter du på castinger, eller så venter du på svar. Jeg har foreløpig brukt noe av ventingen til å oppleve byen og skritt-telleren på iPhonen min har aldri vist høyere gjennomsnitt. I dag tidlig tilbrakte jeg deler av ventingen på Rodin-museet, og i går møtte jeg min barndomsvenninne og modell Iris Lie i Le Marais. Resten av ventingen er tilbrakt inne på venterom med 40-50 jenter som egentlig er mye penere enn meg. Som jeg sa - uten viljestyrke og håp er det bare å dra rett hjem igjen.
Kveldstid i Paris. En spasertur med modellkompis Jeenu som faktisk gikk Alexander McQueen-visningen igår!
Når jeg en sjelden gang har helt fri bruker jeg dagene til å oppleve Paris. Det er lett å glemme at man faktisk befinner seg i en av verdens vakreste, mest spennende og energiske byer, og det er veldig viktig å ta tid seg til å sette pris på nettopp det og få tankene vekk fra jobb. Jeg er heldig nok til å ha et par gode venner i byen og forhåpentligvis opplever vi noe som er verdt å tipse om. Foreløpig får dere gjøre som meg: Vente …
