Kultur

21. mai, 2021

Jakten på den perfekte TikTok

– Et dopaminrush sterkt nok til å sende deg på avrusning...

Hvordan lage videoer på TikTok? Denne måneden går Anna langt for å finne ut av vår tids største sosiale medium (som «kidsa» garantert ikke kaller det). 

Jeg har alltid ansett meg selv som veldig hip og oppdatert på hva som skjer på internettet. Helt siden jeg la ut mitt første Instagram-bilde for snart 10 år siden, har jeg gått inn i alle diskusjoner om sosiale medier og virale trender med tryggheten og autoriteten til en hvalhai i havet. Men da jeg prøvde å lage en TikTok-video, forstod jeg at jeg heller var en gullfisk i et akvarium.

La meg forsøke å forklare hva TikTok er: TikTok en app for deling av korte, uformelle videoer. Appen er blitt så populær at 15 år gamle jenter blir mangemillionærer av å lage filmer av seg selv danse med kun armene, og matbutikker i Finland ble utsolgt for fetaost fordi en oppskrift på feta-pasta gikk viralt. Om du kan tenke det, kan jeg garantere at det eksisterer et eller annet sted på TikTok. Mellom dansingen og feta-osten finner man alt fra internett-psykologer som gir tvilsomme råd og folk som vasker toalettene sine, til stilig ungdom som viser fram antrekk eller komikere som prøver seg på imitasjoner av svært varierende kvalitet. Og uansett om noen lager mat, vasker rommet sitt eller simpelthen forteller en historie, er ansiktet deres nesten alltid med i det lille klippet. Ingen og ingenting er uinteressant for TikTok-publikummet.

Dopaminrushet

TikTok skremmer meg av to grunner. Først og fremst drar den meg inn i en scrolle-transe så dyp at jeg frykter den vil ha langvarig skade på synet mitt, hjernekapasiteten min og musklene i hånden min. Appen er avhengighetsskapende på en måte jeg aldri har opplevd før, hvor en algoritme finner ut akkurat hva du liker å se på, og setter sammen en uendelig liste av klipp som sikrer et dopaminrush sterkt nok til å sende deg på avrusning.

Det som skremmer meg mer enn avhengigheten, er hvor fremmed innholdet er for meg. Hver gang jeg åpner appen føles det som om jeg går inn på en ungdomsskole. Det er den første gangen jeg har følt meg for gammel for noe på internett – om ikke første gangen jeg har følt meg gammel. I hodet mitt er nav- net på appen heller lyden av en klokke som tikker, og tiden som går lengre og lengre bort fra da jeg var hip. Tik tok, tik tok …

Det eneste stedet å danse

Men uansett hvor kynisk jeg er overfor innholdet på TikTok, endrer ikke det faktum at det er over en milliard tommeltotter som scroller seg gjennom den uendelige feeden hver eneste måned. Da verden gikk inn i lock-down og utestedene stengte, ble TikTok plutselig det eneste stedet man kunne danse. Jeg har sagt utallige ganger at appen er teit og barnslig, men det er bare en dårlig maskert unnskyldning for at jeg egentlig ikke forstår det. Faktum er at dersom jeg skal være hip, må jeg være på TikTok. Det å avsi appen, vil også bety at jeg avsier min egen relevans og ungdommelighet – noe jeg allerede er altfor redd for å miste.

Så jeg bestemte meg for å lage en TikTok. Jeg satt tross alt hjemme i Londons tredje lockdown.

Den perfekte TikTok

Men hvordan kan jeg lage den perfektevideoen? Gjennom mine scrolle-overdoser (som jeg nå kan kalle «research») har jeg forsøkt å analysere akkurat hva det er som gir TikTok-suksess, med samme interesse som en antropolog studerer en stamme i Amazonas. Til slutt identifiserte jeg tre kriterier som ser ut til å være fellesnevnere for et viralt klipp: Humor, relevans og noe som er pent å se på. I krysningen av disse punktene kom jeg opp med ideen om å lage en parodi på Carrie Bradshaw, som et lite nikk til alle som sammenlikner meg med henne. Jeg var sikker på at dette var den perfekt komponerte filmen for å gå viralt.

Jeg gikk inn i prosjektet med samme målrettethet som jeg går inn i et jobbintervju eller en eksamen. Iført et Carrie Bradshaw- esque antrekk skulle jeg skrive en slags lockdown-versjon av hen- nes spalte: «As I entered my third lockdown in London, I couldn’t help but wonder: What was I actually isolating from – the virus threatening to enter my body, or the love threatening to enter my heart?» Jeg har verken tyllskjørt, Manolo Blahniks eller Fendi baguette, men jeg vrengte klesskapet mitt etter et antrekk hun kanskje kunne hatt på seg i sesong 2.

Et viktig møte

For å filme meg selv brukte jeg en hårklype til å lage en dårlig unnskyldning for et telefonstativ. De dansende 15-åringene har stativer laget spesielt for å filme TikToks, og da jeg plasserte telefonen i hårklypen, følte jeg meg 20 år eldre enn det jeg er. Idet jeg hadde telefonen plassert, gikk det også opp for meg at jeg ikke ante hva som var neste steg. Da jeg måtte google «how to make a TikTok», vurderte jeg like gjerne å starte et pensjonsfond i samme slengen.

Med telefonen ustødig plassert, gikk jeg forsiktig bakover i rommet slik at jeg kunne se hele kroppen min i den lille skjermen. For å varme opp forsøkte jeg en liten dans kun med armene, slik jeg har sett «kidsa» gjøre. Idet fingrene mine laget en hjerteform foran kameraet, banket en av de jeg deler leilighet med på døra. «Kan jeg komme inn?» Jeg hadde på meg et Carrie Bradshaw-kostyme og danset. Selvfølgelig kunne hun ikke komme inn. At noen går inn på rommet ditt mens du lager en TikTok er verre enn at noen går inn på rommet ditt mens du ser på porno. Jeg løy og sa at jeg var i et møte. Sex & The City-musikken hun sikkert hørte fra andre siden av døra, hintet om at det møtet var fiktivt.

Skrevet med blekk

Da jeg så mobilkameraets innramming av kroppen min i den rare utkledningen, ble jeg påminnet om hvor permanent internett er. Uansett om jeg slettet videoen i etterpåklokskapen, ville den aldri forsvinne helt. Bildet av meg som iherdig prøver å være relevant blant ungdommen ville for alltid eksistert i et eller annet hjørne av cyberspace. Det man deler på internett er ikke skrevet med blyant – det er skrevet med blekk. Jeg lurer på om de dansende 15-åringene vet det.

Da videoen omsider var ferdig og jeg satt meg ned for å se på resultatet av min antropologiske undersøkelse, ble usikkerheten i ansiktet mitt tydeligere for hver eneste gang klippet startet på nytt. Ideen ble også dummere og dummere. Mitt forsøk på å være ung gjorde meg bare eldre. Jeg slettet filmen samtidig som jeg følte at jeg slettet litt av min egen relevans. Men problemet mitt var ikke at jeg er for gammel for ungdommens TikTok. Problemet er at jeg prøvde å imitere dem.

Jeg slettet ikke appen. Jeg ville ikke gi opp rushet av de småfilmene som tilfredsstilte de mørkeste og mest støvete hjørner i den utslitte hjernen min. Men viktigst av alt ville jeg ikke gi slipp på muligheten for at nok timer i videoenes selskap ville gjøre at jeg etter hvert forstod hvordan jeg kunne være like kul som kidsa.

Mer fra Anna Skavlan: Avgangseleven – «Hva skal du gjøre etter studiene?»

Relatert

Les også