Kjøp nå!

Kjemper for likelønn i Hollywood!

I den første Mamma Mia filmen fikk Amanda kun 10 prosent av det hennes mannlige medskuespiller fikk.

Hun har gått fra å være den uskyldige, naive jenta på det store lerretet til å bli en tøff og tydelig, stolt og høylytt forkjemper for likelønn mellom kjønnene i Hollywood. Mamma Mia 2-skuespilleren sparer ikke på kruttet!

Amanda Seyfried (32) har lært seg å si nei. Femten år etter gjennombruddet i rollen som Karen «The Plastic» i filmen Mean Girls, der rollefiguren kler seg i rosa kun på onsdager, har hun begynt å stå opp for seg selv. At hun nå tør så mye mer, mener hun har sammenheng med at hun er blitt mor (hun fikk en datter i mars i fjor) – men hun ser det også i sammenheng med #Time’sUp- og #MeToo-bevegelsene. – Jeg kjenner at dette har styrket meg, og fått meg til å føle meg mer verdifull, sier hun.

Vi sitter litt bortgjemt i et hjørne på Hotel Claridge’s i London – eller iallfall så pass bortgjemt som noen som ser ut som Amanda kan være, der hun er kledd diskret i svarte jeans og en nøytral genser. – Jeg har en datter, og jeg er nødt til å gasse opp. Skal jeg gjøre dette, må det være verdt tiden min – og jeg må bli respektert. Denne nye selvsikkerheten viste seg å være nyttig da tiden var inne for å reforhandle kontrakten for rollen hennes som Sophie i Mamma Mia-oppfølgeren, som hadde premiere nå i juli, et helt tiår etter den første filmen.

Amanda Seyfried er for tiden aktuell med Mamma Mia! Here We Go Again som hadde premiere på norske kinoer den 20. juli. Foto: Sebastian Faena

Og man skulle tro at reforhandlingen om betingelsene for rollen i den 73. største filmsuksessen noensinne var grei skuring, men den gang ei. – Det var faktisk en som sa at de like gjerne kunne finne en annen til rollen. Jaså, sa jeg, så det kan dere … Ok. Fint! Gjør det, da! Er det fordi jeg er kvinne? Og så fant hun ut hva Dominic (Cooper, som spiller kjæresten hennes Sky) var blitt tilbudt, og hun gikk i taket! – Jeg ble rasende og fortalte dem hva jeg mente, og sa at jeg ikke kom til holde munnen min lukket om dette. Dominic er en vidunderlig person, men dette var fryktelig urettferdig. I den første filmen fikk jeg kun 10 prosent av det han fikk! Kanskje han er mer kjent … Nei, han er jo ikke det. Akkurat nå setter en familie på fire seg ned ved sidebordet. De virker ikke som noen typiske masete og innpåslitne fans, tenker jeg. Bra! For det verste jeg vet er når intervjuer blir avbrutt av nysgjerrige folk som vil ha autografer … Men faktisk er det bare Amandas agent med mann og barn, som tar seg en liten pause før de skal på sightseeing. Amanda presenterer oss.– Nå kommer du til å bli sur på meg, sier hun til agenten sin, Evelyn. – Hvorfor? spør Evelyn. – Fordi jeg snakker om lønnsforskjellene. – Det går helt fint, skyter jeg inn. – Alle gjør jo det for tida – og det er jo en viktig sak! Evelyn setter opp sitt beste pokerfjes, det er ikke mulig å se hva hun tenker. Og så stikker familien for å se på noen statuer.

Amanda fikk vite om lønnsforskjellen et år etter Mamma Mia-lanseringen da Dominic, som var kjæresten hennes på den tiden (de var sammen i tre år, og gikk fra hverandre i 2011), fortalte henne det «ved et uhell». – Jeg håper ikke folka i Universal blir sure på meg for at jeg snakker om dette. Det er jo ikke deres feil, heller; det er jo bare sånn det er i bransjen, sier hun. Så hvem er det som har skylda? Er det en inngrodd ukultur i Hollywood, hvor alle eller ingen kan bebreides? – I utgangspunktet vil jo alle betale deg minst mulig og selv tjene mest mulig penger. Og hvem kan klandre dem for det? Nei, jeg klandrer systemet som har vært og er som det er så lenge … Hvorfor trenger alle å være så redde for å be om mer? Hvor kom den frykten fra, liksom? Ikke vet jeg. Men når det gjelder Mamma Mia 2, sa jeg bare ‘Ok, jeg hører hva du sier. Du sier du kan finne en annen til rollen … Men jeg tror deg ikke. Og jeg kommer til å stå opp for meg selv og si nei til jeg er fornøyd’.

Foto: Sebastian Faena

Så er kvinnene i ferd med å bli hørt i Hollywood? – Absolutt! Folk er ikke redde lenger. #MeToo- og #Time’sUpbevegelsene dreier seg om å føle seg sterk nok til å fortelle sannheten uten å frykte for konsekvensene. For det er det som er saken; du ønsker å beholde jobben din, vettet og ryktet ditt. Alt dette er tryggere nå, for du vet at heller ingen andre holder kjeft eller føler seg ukomfortable eller tråkka på. Som en som har jobba nonstop siden hun var 15 år gammel – først i amerikanske såpeoperaer, så i kultfilmen fra 2004; Mean Girls (En genial film, ifølge Amanda) før hun spilte i noe så totalt annerledes som Les Miserables, Ted 2 og Lovelace, sier Amanda at det å bli mor har hjulpet henne til å utvikle en ny kjærlighet til alt hun gjør. – Jeg tror også det har å gjøre med at jeg blir behandlet annerledes nå; jeg blir mer respektert. Jeg synes alt er bedre nå som jeg er eldre. Da jeg var i tenårene ble jeg dårlig behandlet; siden jeg var ung stilte de stadig spørsmål ved hvorvidt jeg var pålitelig og ansvarlig – selv om jeg aldri har brutt en avtale eller kommet for sent. Amanda sier at menn også behandler henne annerledes nå. – Jeg tenker at de ofte ikke var så snille mot meg siden jeg ser så ung ut og ikke liker konfrontasjoner. En annen ting jeg har lært meg etter at jeg fikk barn, er å ikke lenger ta ting så personlig – det er rett å slett bare bortkasta tid.

Jeg spør henne hvordan det er med søvnen hennes nå når hun har en baby i huset. – Kanskje du tenker at jeg er et rasshøl, men moren min er faktisk barnepike, smiler Amanda. – Hun får betalt! skynder hun seg å legge til. – Hun er pensjonist og bor sammen med oss. Det er fabelaktig! Så jeg sover som en stein. Og det er antagelig grunnen til at hun, i motsetning til meg, ikke har bestilt en dobbel espresso. Familien inkluderer også ektemannen, skuespilleren Thomas Sadoski, som hun giftet seg stille og rolig med i fjor. Hun gir Donald Trump æren for giftermålet: – Det var på den tiden han nettopp hadde blitt valgt og verden gikk av skaftet. Det var så surrealistisk, alt sammen, at vi like gjerne kunne være litt gærne og gifte oss også. Og så gjorde de det, og så laget de barn. – Og det siste er en absolutt alvorlig ting å gjøre – det er mye større å sette et barn til verden enn å gifte seg. Å få barn har gjort Amanda mer opptatt av moral og entrygg framtid. Hun forteller at hun har et sterkt behov for å forstå det som skjer i verden, og dette behovet er større nå enn det var tidligere. Men uansett hvor avskrekkende nyhetssendingene kan være, tenker hun at den yngre generasjonen gir henne håp. – For eksempel det som skjer nå blant ungdommene som står på og krever at våpenlovgivningen må endres. Disse ungdommene er helt fantastiske; de er uredde og de er flotte. Jeg håper bare at datteren min sin generasjon får enda mer makt og myndighet, og at det blir gode og fine folk av dem.

Amanda vokste opp i Allentown i Pennsylvania. Moren var arbeidsterapeut og faren farmasøyt. Hun er sjokkert over den eksisterende våpenloven: – Hva er det egentlig de beskytter? Jeg fatter ikke at enkelte krever at de bare skal kunne stikke innom Walmart (amerikansk supermarkedkjede red.anm) og kjøpe seg et våpen. Og utstyre lærere med våpen … Lærere er ikke sikkerhetsvakter eller livvakter – de er lærere! De er der for å undervise. Unger blir drept, og folk sier at det ikke er våpnene som dreper dem, det er psykisk sykdom. Og apropos, la oss snakke om mental sykdom. Amanda har bestandig vært, i motsetning til de fleste andre Hollywood-stjerner, åpen om sin mentale lidelse, som inkluderer en langvarig kamp mot tvangstanker og angst. Hun har gått på antidepressiva siden hun var 19. – Det er ikke snakk om en veldig høy dose – og det er definitivt en riktig og feil medisin for ulike mennesker, og det handler også om personligheten din. Medisinen hjelper veldig godt mot tvangstankene. Det sies at den hjelper deg 30 prosent, mens de andre 70 prosentene er avhengige av din egen innsats. Medisinske firmaer er djevelske på flere vis, men akkurat disse medisinene er helt nødvendige. Det er bare hvordan de driver som bekymrer meg. Hvem får betalt for å si hva? Og hvem får penger for å gi deg ting? Og det bekymrer meg også at så mange blir medisinerte uten å trenge det; jeg har venner som knasker piller når det eneste de trenger er litt sollys. Det er iallfall min mening.

Foto: Sebastian Faena

Uansett om vi er enige med henne eller ikke, er det bra at hun er villig til å snakke høyt om et så følsomt og omstridt emne som reseptbelagte medisiner. Jeg forteller henne at jeg ikke bruker noen medikamenter, og gruer meg for å ta selv en paracet. – Er det sant? Herregud! Jeg elsker paracet! En av de største overraskelsene hun fikk da hun ble mor, var at tvangstankene ble færre. – Jeg forberedte meg før datteren min skulle fødes ved å gå i kognitiv adferdsterapi, for at jeg skulle greie å se selv når tvangstankene ble verre. Men i enden av veien er du altfor opptatt med andre ting uansett. Jeg er definitivt ikke kvitt dem, men det er absolutt blitt bedre. Nå har jeg mindre tid til å fokusere eller bli besatt av ting på samme måte, og det er godt. Hun er fullstendig avhengig av meg nå – jeg er mammaen hennes …

Amanda er lykkelig med morsrollen, og hun er også oppriktig. Vi er enige om at det å være borte fra barna sine innimellom ikke er så stressende og fælt som mange skal ha det til. – Folk sier ofte til meg at jeg må savne henne fryktelig. Det gjør jeg ikke. – Jeg FaceTimer med henne tre ganger om dagen, og det føles bra å kunne ha litt tid for meg selv igjen. Jeg bor på hotell, jeg strikker når jeg vil, jeg kan høre på lydbøker – og det siste er noe jeg aldri får tid til å gjøre hjemme. Nå er jeg her i London, og jeg har litt ekstra tid igjen, og det setter jeg stor pris på.

Når hun ikke jobber, er hun enten i L.A., hvor mannen hennes for tiden spiller i TV-serien Life in Pieces, eller på gården deres i Catskills, nord i staten New York. Livet hennes virker å være godt, og det er fylt med ulike dyr. Som alle hennes 2,7 millioner følgere på Instagram vet, er Amanda en stolt eier av omplasseringshunden Finn. Hun er så glad i ham at det i alle kontraktene hennes må stå at han får lov til å være med på alle filmsett. Hun har også to esler, tre geiter, seks høner og en hest som hun låner fra nabogården. Så hva mener hun at dyr tilfører livet? – Alt! sier hun. – Kun godhet. Og godhet er akkurat det Amandas liv ser ut til å være fylt med; en balanse mellom å være i full jobb og i tillegg ha dyra og babyen. – Da jeg fikk henne, falt alt på plass, smiler hun , og viser meg et bilde på telefonen sin. – Jeg er så letta over at alle bekymringene mine var helt grunnløse – og at jeg har bevist for meg selv at jeg kan klare absolutt alt. Og det kan hun virkelig!

Av Nathalie Helgerud