Livsstil

28. mai, 2019

Kunsten å stamme

Anna Skavlan (21) flyttet nylig til London for å studere Liberal Arts ved King’s College. I denne spalten skriver hun om sine opplevelser og tanker rundt det å flytte fra lille, kjente Oslo, til store, spennende London. ​

DET ER FÅ MENNESKER jeg beundrer mer enn de som ikke snakker med mindre de har noe å si. Jeg kommer aldri til å være et av de menneskene. Min storebror Sigurd, derimot, er en sånn person.

«Kyllingbein i halsen»

I min familie er samtale en konkurransesport, der du forsvarer din plass rundt bordet med volum, frekvens og kunnskap.

Min bror sitter i ro til det en sjelden gang blir stille. Da svarer han lavmælt og trygt på spørsmålet resten av oss har sløst energi, hjerneceller og ord på å ikke vite svaret på.

Det virker dog som om kroppen min heller skulle ønske jeg var en av dem som aldri snakket med mindre jeg hadde noe å si.

Når jeg har gravd fram en fotnote eller et stykke allmennkunnskap til å hive i samtalemiksen, sier det ofte stopp. Ordet eller stavelsen vil sette seg fast som et kyllingbein i halsen min, og uansett hvor mye jeg svelger, rister på hodet eller spenner kjeven, vill det ikke løsne.

Noen animalske lyder kan tvinges ut av munnen min, før det blir helt stille.

Høre- klokken-tikke stille.

Stammer

Jeg blir bare et hode med åpen munn og frossen mimikk. Så, etter hva som virker som en liten evighet, kommer ordet ut som en slimete hårball – totalt strippet for mening og kontekst. Og så vil samtalen fortsette helt til Sigurd gir oss de riktige svarene.

Så lenge jeg kan huske har jeg stammet, og for meg har det vært min største kroppslige utfordring – og jeg er 184 cm høy.

Jeg elsker ord og jeg elsker å snakke, men altfor ofte vil ikke hjernen min samarbeide med kroppen. Jeg vet akkurat hva jeg skal si, men jo viktigere det er å få sagt det, desto vanskeligere er det å få det ut. Som poenget i en vits, eller en skikkelig skarp observasjon om boka vi diskuterer på skolen.

Talefeil

Et sted mellom hodet og munnen forsvinner ordene, og jeg kjenner det stoppe før jeg en gang har begynt å snakke. Selv om de fleste vennene mine ikke tenker over at jeg stammer (sier de i hvert fall), og jeg er ekstremt heldig når det kommer til alvorlighetsgraden av stammingen min, har jeg merket at talefeilen har gjort et uønsket og vulgært comeback siden jeg fikk en ny hjemby.

Jeg møter nye mennesker på daglig basis, og når jeg til og med må forsvare min plass i seminargrupper eller rundt middagsbordet på engelsk, setter kyllingbeinet seg fast i halsen igjen. I frykt for å bli stemplet som dum eller bare dårlig i engelsk, har jeg for første gang siden barndommen blitt redd for å snakke foran klassen, og øyeblikket når alles øyne rundt et fremmed middagsbord er rettet mot meg, har jeg mareritt om.

Jeg har etter mange år funnet ut hvilke stavelser, bokstaver og ord jeg stammer på, og de utgjør en mental liste over hva jeg burde unngå i samtaler. Men som et resultat blir det å snakke som å kutte av hjørnene på et maleri for å få det inn i en for liten ramme.

Ingen kur…

Foreldrene mine tok meg aldri til logoped da jeg var liten. Derfor fikk jeg verken årsak eller kur for stammingen min. Eneste forklaringen jeg fikk var at jeg hadde for mye å si og for liten tid å si det på, noe som egentlig er en ganske vakker måte å beskrive stamming på. Dessverre for meg, og alle andre som stammer, har folk generelt ikke tid til å vente på hva man har å si.

​Det som nemlig er verst med å stamme er når andre mennesker skal fullføre setninger for deg. De gjør det med samme irriterte veldedighet som om de hjelper en utgammel dame over veien. Jeg tror det er vanlig antagelse at stamming er det hørbare symptomet av et enkelt hode. Ingen andre enn talepedagoger har noen gang tatt noen andres stamming seriøst som en uførhet.

Hvis du prøver å forklare at du stammer, eller hva du egentlig prøvde å si, vil noen alltid komme deg i forkjøpet i et forsøk på å frigjøre deg fra din verbale selvtortur.

«Jeg har aldri latt stammingen stoppe meg»

​Men selv om jeg lever et liv med setninger som blir fullført for meg, har jeg aldri latt stammingen stoppe meg. Jeg spyttet ut anekdoter eller fakta gjennom kyllingbeinet i halsen hele oppveksten, og har tilbrakt litt for mange kvelder de siste årene på cocktailfester eller middagsselskap hvor jeg har lært meg å le like mye av stammingen min som de rundt meg gjør.

Til tross for at talefeilen lurte seg med i kofferten min til London, merker jeg ordene kommer letter ut desto tryggere jeg blir, og frem til jeg er helt trygg må de andre bare lære seg å vente. Mine ord er like mye verdt som alle andres, selv om de noen ganger blir lempet ut av ufaglærte arbeidere, og ikke lagt pent og ordentlig på rullebånd.

​De aller fleste snakker med den største selvfølgelighet, men når man stammer blir man hyperbevisst på hva man skal si og hvordan man skal si det.

Dette har gitt meg en enorm respekt for ord, og selv om jeg kaster dem ut når jeg snakker, velger jeg dem med omhu når jeg skriver.

Marilyn og Elvis

Marilyn Monroe var også en stammer, og hun la til seg vanen å snakke ekstra rolig og slørete for å skule stammingen sin. Hun fikk et talespråk som ble synonymt med hennes sensuelle karakter.

Elvis stammet. Han lærte seg å synge for å skjule det.

Min venn Sofia i London var så sjenert som barn at stammingen hennes holdt henne fra å snakke i det hele tatt, så hun begynte å tegne istedenfor. Nå gå hun på verdens fremste arkitekturskole.

Jeg lot min bror gi oss de riktige svarene under middagen, mens jeg heller skrev dem ned senere.

Og i dag har jeg en spalte i ELLE.

Relatert

Les også