Livsstil

8. april, 2020

– Jobben min er som alltid intensiv og ansvarstynget. Jeg må være tilstede hvert eneste sekund.

Intensivsykepleier Margrèt Bjarnadòttir (39) om den nye hverdagen.

Margrèt Bjarnadòttir, 39 år
Intensivsykepleier ved Oslo Universitetssykehus

 

Hvordan har koronavirus-utbruddet påvirket din arbeidshverdag?

– Ser man bort fra alt det omfattende smittevernutstyret vi nå må gå med, er vakten min hos pasienten ganske lik, og jeg ivaretar pasienten som jeg alltid har gjort. Behandlingsprinsippene for en intensivpasient er den samme selv om det nå er en pandemisituasjon. Jeg kan av og til ta meg i å glemme at det er Corona det dreier seg om.

– Vi intensivsykepleiere er flinke til å holde stemningen og humøret oppe selv om alt er forferdelig tragisk. Det er vel kanskje sånn vi overlever. Vi er vant til å håndtere tragedier, stress og sorg. Når det er sagt er det mye nytt vi må forholde oss til. Ord som nødturnus, kohort isolat og ikke minst temaet gjenbruk av smittevernutsyr har aldri vært aktuelt før nå. Hver morgen er det Securitasvakter som sjekker identiteten min før jeg slippes inn på min vante arbeidsplass. Pårørende er til vanlig en stor del av dagen vår og de kan være en enorm ressurs når det kommer til pasientbehandlingen. Nå er nærvær av pårørende er helt borte. Det er tøft å snakke med pårørende på telefon og trist at de ikke kan være hos sine kjære.

Føler du deg utrygg på jobb?

– Jeg har opplevd at når jeg kommer hjem fra vakt, så kommer det fram at de maskene jeg brukte den dagen ikke var godkjente allikevel. Det vekker uro og utrygghet som blir en belastning for meg og familien min. Men i det store og hele velger jeg å ikke bruke energi på dette og heller stole på sykehusledelsen ivaretar oss og heller fokusere på pasienten.

Er du redd for å bli smittet på jobb?

– Jeg ønsker å stole på at jeg har bra nok smittevern på meg, men jeg tar meg selv i å tape munnbindet så godt fast på at jeg har gnagsår etter vakt. Samtidig er vi veldig påpasselige og vi er i kontrollerte omgivelser. Man kan jo like så godt være uheldig å bli smittet på matbutikken. Jeg tror nok ikke jeg er noe mer redd enn noen andre, men jeg har tenkt tanken på at det ikke er riktig å komme hjem til familien min i denne perioden. Men med veldig små barn føles det helt utenkelig.

Beskriv en arbeidsdag i denne perioden…

– Jeg starter dagen med å møte opp litt før fordi det tar lang tid å kle på seg alt smittevernutstyret. Det er viktig at vi er nøye med påkledningen sånn at det blir riktig satt på. Det er ikke lov å justere på masker, briller og hetter når vi er inne på isolatet og i smitteomgivelser. Det er allerede klamt og varmt inn i i all plasten og den tette masken er tung å puste i. Dagen består av å planlegge fremover, gjøre tiltak for å forebygge komplikasjoner. Jeg må analysere og forstå koninuerlige endringer i pasientens tilstand, og justere og optimalisere utifra det. Coronaviruset er jo nytt for oss alle så her gjelder det å holde vitale funksjoner oppe å gå og i balanse, til kroppen selv tar knekken på viruset. Dagen er en kontinuerlig balansekunst mellom det menneskelige, tekniske og logistiske. Jobben min er som alltid intensiv og ansvarstynget. Jeg må være tilstede hvert enenste sekund. Vi blir på mange måter dratt i alle ender og det er utrolig travelt. Uansett så trives jeg utrolig godt i den rollen og det er ekstra fint å kunne bidra med noe nært og konkret i denne coronakrisen.

– Så er det endelig min tur til å gå i pause, og det å sluses ut er ganske omfattende. Smittevernsutstyret skal tas av på en spesiell måte og hendene må sprites 4-5 ganger i løpet av avkledningen. Tapen sitter godt på og det gjør vondt å ta den av. Begge ørene mine har mistet følighet etter de vonde brillene, men jeg har hatt det så travelt og spennende fram til nå at jeg har ikke tenkt på det. Ute på pauserommet har jammen meg Kiwi sendt oss masse godt å drikke og spise som en hilsen og takk for den jobben vi gjør. Det varmer og gir meg en påminnelse på hvor spesiell denne tiden faktisk er.

Hvordan synes du myndighetene har taklet situasjonen?

– Jeg synes politikerne har håndert krisen på en klok måte og med det største alvor. Stilen de har vist har ikke vært «ovenfra og ned», men de oppleves mer som medmennesker som er oppriktig bekymret. Det skaper trygghet og tillit.
Sett ut ifra et sykepleieperspektiv så har Coronakrisen virkelig satt lys på vår underbetalte samfunnskritiske kompetanse. Vi har fått en mulighet til å bli sett for den innsatsen vi faktisk legger i arbeidet vårt. Sykepleierens kunnskap er fakstisk livsviktig, jobben er avgjørende for menneskehetens overlevelse. Denne tiden tydeliggjør i aller høyeste grad hvor mye vi sykepleiere faktisk betyr når samfunnet først er på bristepunktet. Foreløpig har ikke belastningen, risikoen, innsatsen og ansvaret blitt reflektert på lønnslippen vår. Kanskje politikerne får øynene litt opp for dette, med tanke på framtidige oppgjør?

Hvilke tilbakemeldinger får du av folk du treffer på jobb?

– Vi intensivsykepleiere bli rørt av engasjementet og de varme ordene fra folket, men for oss er ikke dette bare en dugnad. Dette er jobben vår. Det har krevd lang utdanning og lang erfaring for å opparbeide denne kvalifiserte spisskompetansen. Dette driver vi med hver dag. Jeg har til og med møtt på dem som har blitt provosert av applausen vi fikk på nyhetene. Selv om det så klart var i beste mening og hyggelig. Det er fint at rollen vår nå er belyst og kompetansen klarert og verdsatt, og at det ikke bare er oss i fagmiljøet som vet hva tittelen vår dreier seg om. Oss personalet imellom er det mye koselige tilbakemeldinger. Selv om vi såvidt kjenner hverandre igjen i disse romdraktene, opplever vi et stort samhold oss imellom og på tvers av avdelingene. Vi er gode på å støtte hverandre, ettersom alle vi på isolatet vet hva hver og en står i.

Kjenner du en dame du beundrer ekstra i disse dager?

– Det er vanskelig å utnevne en heltinne i disse dager. Det er mange hverdagshelter som fortjener annerkjennelse ute i samfunnet vårt nå. Jeg kan nevne hvordan vi over natta sjonglerte barnehagebarn, skolebarn, fulltidsjobb og høyere utdanning, alt sammen fra egen stue. Jeg har selv små barn og vet derfor hvor hektisk og krevende det kan være. Det er fantastisk å se hvor tilpassningsdyktige vi er i denne situasjonen. En unik evne vi mennesker har i oss, spesielt når vi virkelig må. Det er beundringsverdig.

Hvordan tror du ting blir etter dette?

– Det er forferdelig trist å tenke på at det i framtiden er mange som må leve uten en av sine kjære grunnet Coronaepidemien. Framtidens økonomi er også usikker og det er vanskelig å spå hvordan den vil bli seende ut for mange. Når det er sagt tror jeg at vi kan komme styrket ut av Coronakrisen på det mentale plan. Jeg kan håpe og tro er at vi mennesker får et annet perspektiv på livene våre og holdninger til omgivelsene og verden. Kanskje framtiden byr på mindre egoisme og mer fokus på de nære, enkle ting og hva som faktisk er viktig for oss. At man ikke trenger å ha reist hele jorda rundt eller ha alt det nye hele tiden for å føle seg verdifull. Det at vi føler oss ekstra sårbare nå kan kanskje lære oss til å se litt større på ting og ikke henge oss opp i alle ubetydelige bagateller. En sånn framtidsdrøm kan nok føre mye bra med seg og er fin å tenke på.

 

Relatert