Kultur

12. februar, 2020

Det norske talentet

Hun er danser for noen av verdens største artister. Møt et av Norges største dansetalenter noensinne, Mona Berntsen.

Fem, seks, sju, åtte. Det er langt fra første posisjon ved barren på danselinja på Fagerborg i Oslo med plié og grand plié til Atlantas Mercedes-Benz Stadium, Super Bowl og over 103 millioner seere. Og Justin Timberlake, da. En liten detalj, som er verdt å nevne.

One, two, cha, cha, chá. Det er enda lengre fra jenterommet i Bærum til å danse cha-cha-chá med popdronninga Madonna, eller M som Mona kaller henne i musikkvideoen Medellín, som er sett over 36 millioner ganger på youtube.

– Jeg er veldig heldig. Det har blitt en del kule jobber, forteller Mona Berntsen når vi møter henne på hotellet Amerikalinjen, som tidligere huset det norske rederiselskapet. Her startet reisen for tusenvis av nordmenn som emigrerte til USA for å følge den amerikanske drømmen. Et meget passende sted for anledningen. For dette intervjuet skal også handle mye om Amerika og store drømmer.

Mona Berntsen

Mona er hjemme i Oslo etter et travelt år hvor hun har hatt base i London og jobbet med Madonna. Blant annet på den viktige konserten hennes på World Pride i New York i juni. Og en liten svipptur innom finalen i Eurovision i Tel Aviv, Israel i mai. Den opptredenen gikk ikke helt upåaktet hen, og de fleste som så den kommer nok først og fremst til å huske at norske Mona danset med et palestinsk flagg på ryggen, og ikke at KEiiNo kom på 6. plass. Da valgte Mona å ikke ta telefonen når noen av verdens største aviser og TV-stasjoner ringte.

– Det var ikke mitt show. Ikke min sak. Jeg var en brikke i en forestilling og i et stunt. Madonna visste jo hva hun gjorde og jeg ble spurt og sa ja. Jeg støtter det og var en del av det, men har ikke noe mer å si utover det egentlig. Hun er den artisten hun er og det er helt fantastisk å jobbe med henne.

Det er lett å la seg rive med av danseterminologi når man skal skrive om Mona Berntsen, som de fleste kjenner som dommer i Norske Talenter på TV2. For det er dans det handler om for Mona.

– Jeg kunne danse før jeg kunne gå. Jeg er halvt marokkansk og dans og musikk var en viktig del av oppveksten min, men jeg begynte ikke med organisert dans før jeg var rundt 11 år.

For det var ikke helt åpenbart at det var dans hun skulle drive med og, som mange, har hun vært innom de fleste aktiviteter før hun forelsket seg helt i dansen. Hun husker ikke akkurat det øyeblikket hun bestemte seg for å bli danser.

– Men jeg husker da dansen ble viktig for meg som person. Det ble meditasjon for meg og det eneste stedet jeg ikke trengte å tenke. Å være ung er allerede tøft, men jeg kjempet litt med meg selv for å finne identiteten min med å vokse opp med to kulturer. Jeg fant meg selv og en trygghet i dansen.

Nå lever hun av lidenskapen sin, som har blitt et yrke. «Kontorjobben min», som Mona kaller det. Et kontor hvor å danse solo på et flygel, mens Alicia Keys spiller “fallin’” live på et annet, eller å være Justin Biebers Sorry-girl foran tusener av hylende og gråtende fans, er en del av hverdagen.

– Det var faktisk aldri intensjonen min. Men jeg har ofret mye og blant annet valgt bort utdannelse for å satse.

Hun vant So You Think You Can Dance Scandinavia da dansefeber herjet i Norge i 2008 og har dansejobber på CV-en som de fleste bare kan drømme om.

«Haters gonna say it is fake», sang Timberlake på Super Bowl. Men det er umulig å hate Mona. Misunne, ja. Beundre, enda mer.

Mange i samme situasjon hadde nok mistet bakkekontakten av mindre, men for å kunne drive med dans på det nivået Mona gjør, må man ha beina godt plantet på jorda, eller parketten. For det som ser så glamorøst ut på TV, youtube og Instagram, er alt annet i virkeligheten.

– Det er «lights, camera, action!» Som profesjonell er jeg ansvarlig for å skaffe et team og støtteapparat rundt meg. Slik er det i underholdningsbransjen, enten man er danser, modell, skuespiller eller artist. Og det skal hele tiden se så flott og ekte ut. Men bak det hele er det et menneske.

Mona forteller at 5 prosent er showet, 95 prosent er all jobben bak.

– I andre typer idretter er det mer ordnede forhold. Er du skadet, så er du skadet. Vi har ikke noe som heter sykemeldt i mitt yrke. Enten er du der, eller så er du der ikke. Og den «the show must go on»-mentaliteten, som er en del av mitt yrke, kan være veldig tung.

Mona vet ikke hvor mange dansere hun kjenner som har danset med forstuet kragebein eller en brukket tå.

– Mange tør ikke å snakke om skadene sine. Det blir sett på som en svakhet. Du må selv ha disiplin til å stoppe når det trengs, trene forebyggende og restituere – et ord som vi ikke fokuserer nok på. Det var et skjellsord.

To dager etter 20-årsdagen hennes, i 2010, flyttet hun til Los Angeles for å følge drømmen. Hun hadde signert med et byrå og leide et rom hos en venninne av en bekjent. Og i bagasjen hadde hun dansegleden. Men den viste det seg å være vanskelig å holde på i en av verdens tøffeste showbiz-byer.

– Det dukket opp mange ting jeg aldri hadde tenkt på hjemme; lojalitet, venner, et nettverk og et miljø. Ingen andre enn deg selv bryr seg.

Dette var før Uber, google maps og 4G ble allemannseie.

– Det var vanskelig å finne ut av ting. Jeg måtte dra til dansestudioet og hente en fysisk timeplan for å se hvilke klasser som var. Var klassen avlyst, så møtte man opp og fikk ikke vite det før man stod der.

Det gikk i danseklasser, auditions og avslag.

– Det var en annen verden. Jeg var livredd. Det var så mange flinke dansere der. Jeg synes det var skummelt og forferdelig da, men har fått stor respekt for det nå. Det er ikke noe «suger coating», klapp på skulderen eller tilbakemeldinger å få. Det er ikke noe hyggelig, for å være helt ærlig.

Mona forteller at det ofte kunne være 500 jenter på en audition hvor 4 fikk jobb.

– Jeg ville bare bli flinkere, men ingen hadde tid til å gi meg noen tilbakemelding. Jeg snakker for lite om hvor mye “nei” det er i forhold til “ja”. Og det er mest nei i min bransje. Det var jeg nok ikke forberedt på.

Selv når hun virkelig følte at denne jobben var for henne og at hun hadde gjort en skikkelig bra audition, fikk hun nei.

– De gangene tok jeg det tungt. Jeg prøvde å forandre så mye med meg selv i starten. Mye handlet om utseende og ikke om meg som utøver. Da var jeg ikke voksen nok til å skjønne at man er bra nok som man er.

Og du må komme «stage ready» på audition i L.A. Mona kom i vanlige treningsklær.

– Vi snakker sexy netting, truse, glitrende topp, vipper og full scenesminke. Jeg tenkte at det fikser de hvis jeg får jobben, men en regissør har ikke tid til å se for seg hvordan jeg kan bli seende ut. Jeg følte meg ukomfortabel, prøvde hardt å være noe jeg ikke var og ble veldig usikker på meg selv.

Det er mye som skal klaffe for å få en av de svært ettertraktede jobbene.

– Du skal ikke bare være flink. Høyde, utseende og personlighet spiller store roller. Og ingen er gjennomsnittlige, alle er gode. Skal du på turné med en stor artist i ett år må jo folk like deg. Du må være profesjonell langt utover det å være flink til å danse, forteller Mona.

Og ironisk nok var det i «the city of light» at det ble skikkelig mørkt for Mona.

– Jeg fikk noen skader på den tiden, fysisk og psykisk. Jeg begynte å blacke ut på audition, klarte ikke å fokusere, ikke danse engang. Jeg var svak fysisk og klarte ikke å prestere på de harde treningene.

Mona mistet det viktigste hun har: dansegleden.

– Da ble jeg redd. Har jeg ikke den, har jeg ingenting.

Da startet den viktigste konkurransen for Mona. Konkurransen mot seg selv.

– Jeg måtte endre fokus, spise riktig og bli sunn og sterk. Men det er ikke lett når man kommer til USA og har visum hvor man kun kan danse for å tjene penger. Jeg har ikke lov til å ta en ekstrajobb på Starbucks og prioriterte danseklasser foran mat.

Heldigvis klarte Mona å stanse den negative spiralen selv.

– Jeg hadde ingen å snakke med dette om og det var en veldig tung periode, men det gikk opp et lys for meg. Jeg må være frisk både fysisk og psykisk for å klare dette og jeg må ta det på alvor. Jeg skulle ønske at jeg ikke måtte treffe veggen før jeg skjønte viktigheten av restitusjon, riktig ernæring og forebyggende trening.

Men tross mange avslag og en tøff periode i englenes by, ga ikke Mona opp.

– En ting er det første ja-et til jobb, men det var mange ja utenom og; forhold til mennesker, å bli inkludert. Det menneskelige. Man glemmer at man ikke er en robot. Den første store jobben jeg fikk var på prisutdelingen Black Girls Rock i New York. Det var svært!

Når Mona går på scenen går hun inn i en transe. 100 prosent fokus.

– Jeg tenker ikke over at jeg står foran millioner av mennesker, som på Super Bowl. For meg er det en liten rød prikk på et kamera og jeg skal gjøre en jobb.

Apropos rød prikk på et kamera. Mona har også vært dommer i Norske Talenter.

– Et potensiale er potensiale, men hva du gjør med det er det som definerer deg som utøver eller kunstner. Og «Hard work beats talent!». Å nei, har jeg blitt hun dama som snakker engelsk fordi hun har bodd i L.A?! Men det er sant.

Mona Berntsen

Som dommer ser hun etter noen som har det lille ekstra.

– Et potensiale som kan utvikles. Jeg elsker at hvem som helst kan komme og få tilbakemelding på det du gjør, noe jeg savnet i L.A. Jeg har så mange personer som er en viktig del av min historie og nå får jeg mulighet til å hjelpe fram talenter og være en del av deres.

Fem, seks, sju, åtte. Det er langt fra hotellrestauranten her vi sitter i Oslo til turné i Nord-Amerika med Chris Brown. Men Mona viser gang på gang at ting som virker veldig langt unna og som en fjern drøm, kan bli virkelighet. Hvis du bare jobber hardt nok.

Relatert