Om en uke er det et helt år siden pressekonferansen som skulle sette livet på hodet. Den norske regjeringen kom med de strengeste og mest inngripende tiltakene Norge har hatt noen gang i fredstid. Jeg skal innrømme at jeg på det tidspunktet ikke helt forsto omfanget over hvor stort og langvarig dette kom til å bli.

Før tiltakene kom til Norge, var jeg egentlig svært lite bekymret for Covid-19. Jeg husker jeg tenkte at det var ekkelt at et virus herjet i Asia, men at det ikke kom til å komme til Norge. Men det gjorde det, og fra en dag til en annen var livet snudd på hodet. På det tidspunktet var jeg i mammaperm med min da 5-6 mnd gamle Bailey. Nå var det bare å vinke farvel til rolige trilleturer, café, bolle og cappuccino i vårsolen.

En ny hverdag

Permisjonslivet som jeg kjente det, var over. Og ikke bare over, men erstattet med et liv som jeg aldri hadde kjent på før. Alvoret sank vel ordentlig inn da det ble hysteri rundt matmangel på butikkene. Da var jeg ikke bare redd for Corona, men jeg ble redd for hvordan samfunnet ville bli om det faktisk ble matmangel, for jeg vet hvor langt jeg selv er villig til å gå for å redde mine kjære. I et lite sekund ble jeg så revet med av tanken at jeg vurderte om det ville være best om jeg spiste all maten vi fikk tak i, for å så amme resten av familien. Lockdown og hormoner var ikke helt heldig kombo.

Heldigvis var hamstring av mat og dopapir kun en døgnflue.

Loungewear, dopapir-mangel, bananbrød, tiktok, hjemmetrening, zoom-møter, antibac, pillow-dress, korona-sveis! Nå handlet det kun om å finne fram til en ny hverdag hvor behovene til alle fire ble så godt ivaretatt som mulig. Sebastian i 100% hjemmekontor midt i stua, Noelle i full aktivitet fra klokken 07.00-19-00, Bailey som bare ville ha pupp og oppmerksomhet, og jeg som døde etter å få fem minutter alene. Vi, som alle andre, gikk på veggen etter én uke.

Dalgona, DIY og ryddige hjem

Etter barna var lagt om kvelden visste vi ikke om vi skulle le eller gråte, og ofte gjorde vi begge deler. Den gangen savnet jeg forutsigbarhet. Jeg ville vite hva som skulle skje og hvor lenge dette skulle vare. Hadde jeg visst at jeg et helt år senere ville sitte i Oslo sin, hva da? Femte lockdown hadde det vel rabla enda mer for meg. Aldri i min villeste fantasi ville dette ta så lang tid.

Da jeg så alle uten barn sitte inne i sine ryddige leiligheter, med dalgona kaffe, DIY-prosjekter og full netflix&chill-mode ble jeg grønn av misunnelse. Uansett hvor grønn av misunnelse jeg ble, virket gresset likevel mye grønnere enn meg på den andre siden. Alt jeg ønsket var å ha det sånn som dem.

Kriser er ikke bare noe som skjer «andre steder»

Nå som det snart har gått et år ser jeg tilbake til de ukene hvor barnehagen var stengt med helt andre øyne enn da jeg sto midt oppe i det. Ja, kanskje alt jeg ønsket meg var litt alenetid, men de som faktisk hadde alenetid, hadde ikke bare litt. Det var det eneste de hadde.

Ja, kanskje ble permisjonstiden min amputert, men jeg ble hvert fall ikke permittert fra jobben.

Ja, kanskje Sebastian og jeg ble lei av å være rundt hverandre 24/7, men vi fikk hvert fall se hverandre hver eneste dag i motsetning til andre med avstandsforhold.

Ja, kanskje jeg til tider vurderte å bare stenge barna inne på et rom (neida, joda), men jeg fikk også tilbringe masse tid sammen med dem i en hverdag vi nok aldri får tilbake.

Poenget mitt er at Covid-19 har rammet oss alle, direkte eller indirekte. Enten det er fysisk, psykisk, økonomisk eller på en annen måte har vi alle blitt berørt. Det positive med at dette har berørt oss alle, er at da kan alle også lære noe av dette. Vi har sett hvor sårbare vi er og at kriser er ikke bare noe som skjer andre steder.

«Gamledager»

Vi har sett hvor viktig det er med en god ledelse og et godt helsevesen. Vi har sett hvor viktig dugnadsånd, tilpasningsdyktighet og teknologi har vært for å bekjempe dette og få livene våres tilbake.

Selv har jeg sett verdien av å ha et litt roligere tempo i hverdagen, men jeg mistenker at det er på grunn av graviditeten at jeg setter pris på det akkurat nå. Jeg drømmer å reise, utforske verden, stå tett i tett på et utested, håndhilse med nye mennesker, klemme alle jeg kjenner og kunne smile til mennesker som går forbi, og at de faktisk ser at jeg smiler til dem.

Min drøm er at vi skal tilbake dit, og at vi ikke må fortelle våre barn og barnebarn om hvordan det det var i det åpne, frie, munnbindløse “gamledager”.

Ha en nydelig helg!
Xx Nikoline

Relatert

Stjernetegnene som passer sammen

Vanskelig å finne den rette? Grunnen kan være enkel, og du bør se mot stjernene for å få svar

Stjernetegnene som passer bra sammen
tørst symptom

Er du ofte tørst? Da burde du sjekke dette…

Her er åtte mulige årsaker til at du er tørst.
gressenka

Gressenka

Fredagsjenta har fått smake på livet som gressenke.