Kvinnen i mitt liv

Vi jenter snakker ofte om mannen eller personen i vårt liv. Jeg vil gjerne snakke om og slå et slag for kvinnen i mitt liv. Den kvinnen er meg selv.

Først må vi skru tiden tilbake. Nærmere bestemt 14 år (må innrømme det var flere år siden enn jeg trodde og følte meg plutselig mye eldre enn hva jeg er). Jeg gikk på VGS og var sammen med en fyr som jeg var stupforelsket i. Natt til 17. mai (fordi å feste 16. mai er ei greie hvor jeg kommer fra) ble jeg hardt og brutalt dumpet. Jeg så det ikke komme, ikke litt en gang. Jeg var helt knust.

Resten av den natta lå jeg i senga mellom foreldrene mine og gråt. Morgningen etterpå, mens jeg tørket tårene og prøvde å sminke over hjertesorgen, så sa mamma noe til meg som tok meg over ti år å skjønne. Hun sa: «det er også en styrke og et privilegium å være alene. Det er ikke alle som får oppleve det.»

Jeg er 30 ½ år (OK, en liten løgn, jeg er 30 ¾ år), singel (i snart fire år), bor i Oslo, eier egen leilighet, har en god jobb, fin familie, fine venner, god utdannelse, mat i kjøleskapet, vin i matskapet, klær jeg liker i garderoben og mye annet godt i livet som singel. Ikke minst, jeg står på mine egne to bein og bestemmer helt selv.

Og det er en frihet og glede over å kunne bestemme selv. Og da mener jeg ikke de klassiske punktene som ofte nevnes som fordeler med å være singel: bestemme hva man skal se på TV, toalettsetet er nede og de tingene der. Jeg snakker om gleden av å bare ha seg selv å ta hensyn til og gjøre det man ønsker. Og ikke minst midlene til å gjøre det. Helt alene.

Ønsker jeg meg noe, så kjøper jeg det. Vil jeg reise et sted, så reiser jeg. Har jeg lyst å danse til sola står opp, så danser jeg. Vil jeg ha hvit sofa, rosa vegger og masse ting overalt, så blir det slik. Dette er selvfølgelig også ting man kan gjøre når man har kjæreste, men det er allikevel noe annet å gjøre det når man er singel. Jeg bestemmer og realiserer helt selv.

Det gir meg også en trygghet i at når jeg først møter noen, så er man sammen for alle de rette grunnene. Ikke fordi det føles tryggere å være to, det er økonomisk bedre, lettere å kjøpe leilighet, fordi samfunnets normer tilsier at man skal være to og så videre. Da er man sammen fordi man velger hverandre og vil være sammen.

Og apropos sammen: jeg har hele livet mitt på å være sammen med noen. Akkurat når lever jeg for meg selv og opplever på egenhånd. En tid jeg ikke får tilbake. En tid som kanskje ikke alle får mulighet til eller tør å gripe. Den dagen jeg møter noen, så blir det utrolig hyggelig. Men akkurat nå, så koser jeg meg med å være bare meg selv – Ema. Det er et privilegium å være singel og kvinne i sitt eget liv.