Anna Skavlan: Når du bare må ha det
Anna Skavlan har innsett at hun selv, i likhet med de fleste av oss, driver med kronisk økonomisk selvbedrag.
Anna Skavlan: Jeg så på instagramhistorien til en norsk influenser at hun hadde kjøpt seg et par nye sko. Eller rettere sagt; hun sa ikke at hun hadde kjøpt dem, men at skoene «ble med henne hjem».
Hun hadde ikke tatt en finansiell vurdering om kostnad mot inntekt, vurdert bruk av skoene, stått i kassa, tatt fram kortet sitt, betalt for skoene, 1500 kroner, og deretter tatt dem med seg hjem.
Nei, de hadde simpelthen fulgt med henne med hjem som en hjemløs valp, som om valget om kjøp ikke var hennes, men skoenes.
Neste slide...
I neste slide luftet hun skoene på Oslo Raw for å drikke varm kakao, som hun bare «måtte» ha som om kakaoen var oksygen. Kakaokjøpet ble heller ikke formulert som et bevisst og selvstendig valg om forbruk, men som at å kjøpe en kopp vegansk varm sjokolade var på linje med å puste. Måten vi snakker om forbruk og livsstil, hovedsakelig i sosiale medier, forsimpler betydningen av fornuftige økonomiske valg. Kjøp av sko, måltider, vesker og klær blir klassifisert som «new in», «investering», «selfcare», «klikket hjem», «must have» eller «skattefunn», som om produktets salgskraft overstyrer vår kjøpekraft. Store finansielle avgjørelser blir avfeiet til nødvendige hverdagsvalg ved hjelp av språklig nonchalanse. Det høres nesten ut som om ingen vil stå inne for valget om å faktisk betale for noe med virkelige penger, men heller skylde på kommersielle krefter utenfor vår egen dømmekraft.En "gave" til meg selv
Et begrep jeg selv bruker for å unnskylde forbruk, er at «penger kommer og går, tiden får du bare en gang». Som om pengene må brukes, og er som sådan mindre verdifulle enn tid. Nylig kjøpte jeg et par hvite T-skjorter, som jeg brettet pent og la sammen med de fire hvite T-skjortene som allerede lå i skuffen min. Jeg forklarte til min romkamerat Sophie at de var en «gave» til meg selv, som om jeg ikke var fullt bevisst om at jeg hadde kjøpt og betalt dem med egne penger. Samme kveld spiste vi en dyr middag fordi vi «måtte» feire at jeg var tilbake i London. Under middagen fortalte jeg at jeg ville «investere» i en Burberry-kåpe. («Jeg bor tross alt i London.») Disse kjøps-anekdotene er ofte etterfulgt av et «ikke sant?», for å få ekstern bekreftelse på avgjørelsen og fraskrive meg enda litt mer av ansvaret over egne økonomiske valg.
Noe sannhet finnes det i disse språklige unnskyldningene. I juli i år skrev økonomimagasinet Forbes at designervesker nå er en bedre investering enn kunst.
I løpet av de siste 10 årene har for eksempel Kelly-veska til Hermès eller en klassisk Chanel sett en verdiøkning på over 100 prosent.
Den store økningen gjelder dog for vesker i 35 000 til 350 000 kroners-sjiktet, ikke den nyeste trendveska som popper opp i Instagram-feeden din og truer med å bli med deg hjem.
