På 80-tallet skapte Björn Borg tennisfeber i Sverige, og nå er Norge i ferd med å få sin helt egen stjerne i verdens største individuelle idrett. Framtiden er lys for Casper Ruud, som reiser jorda rundt og kjemper mot enere som Rafael Nadal, Roger Federer og Novak Djokovic – mens resten av landet heier – og spiller. Vi har latt den generelt sportsinteresserte forfatteren Jo Nesbø intervjue vår nye stjerne.
«Casper den Grussomme» av Jo Nesbø
Jeg sitter og ser Casper Ruud spille mot Alejandro Davidovich Fokina. Roland Garros. Verdens største turnering på grus, Casper Ruuds favorittunderlag. Stillingen i sett er 2–2, og det står 5–5 i femte og avgjørende sett. Casper server.
Casper Ruud er 22 år gammel, og har siden 2018 hatt konstant fremgang på rankinglistene og har passert sin far Christian Ruud som tidenes best rankete norske tennisspiller. Men det er i år han har tatt det virkelige steget opp i verdenstoppen, og han står i skrivende stund ranket som nummer 16 i verden.
Det er først og fremst som grusspiller han har hevdet seg med to turneringsseire og semifinaler i to av de største turneringene på det klassiske røde underlaget, som sies å favorisere dem som behersker alle aspekter ved tennisen. Casper har akkurat vunnet enn ATP 250-turnering i Genève, men det er for en parentes å regne mot at han skulle gå til en kvartfinale her.
I seiersintervjuet i Genève uttalte han at ønskemålet var å komme seg til andre uka i Paris, altså til åttendedelsfinalen. Her i Roland Garros er han ranket som nummer 15 i turneringen. Han har vært heldig med trekningen av motstandere på sin vei, så denne kampen mot Fokina om å gå til 4. runde vil sånn sett avgjøre om årets turnering blir en suksess eller en skuffelse. Kampen vil trolig også definere Caspers 2021, siden Roland Garros markerer slutten på grussesongen.
Foto: Jørgen Gomnæs
Casper reiser seg fra benken og går ut for å serve. Han ser klar ut. Han ser bestemt ut. Han ser ut som om han har tenkt til å vinne. Eller i alle fall tape kjempende. Han ser ikke redd ut.
Jeg reiser meg også nå. Og går fra sofaen. Jeg antar at jeg verken ser klar, bestemt eller seierssulten ut. Og jeg er redd. Jeg orker rett og slett ikke å få dette sviende nederlaget i fleisen på direkten. Så jeg har satt TV-en på vent, og nå har jeg satt meg ned ved stuebordet for å skrive disse ordene. Jeg er så nervøs at det gjør vondt i kroppen, i hodet, jeg vil så gjerne at Casper skal vinne. Hvorfor?
Det er sikkert mye som kan sies om hva som er viktig for hvem vi heier på, hvem vi velger å investere emosjonelt i og i hvilken grad vi velger eller våre helter velges for oss. Men la meg anta at det er så enkelt at Casper Ruud er en norsk gutt fra Snarøya som har jobbet så hardt for dette, og virker som en ålreit og jordnær fyr. Det er mulig mye av det samme kan sies om Fokina, men det bryr meg altså ikke. Ikke nå, i hvert fall. Tvert om, nå misliker jeg Fokina intenst. Mulig jeg vil heie på ham i neste kamp mot for eksempel en Djokovic eller en Zverev, men akkurat nå vekker hans swagger, lett arrogante oppsyn og stadige håndtering av den lange og uspansk lyse luggen bare ir- ritasjon grensende til hat.
Tok jeg hardt i nå? Ja da. Men det er uansett interessant å skrive dette nå – fordi det er upåvirket av utfallet av kampen som nå avgjøres i Paris, som kanskje alt er avgjort, en som fortsatt er frosset fast på TV-skjermen min idet Casper går ut for å serve. Jeg kan uten etterpåklokskapens upålitelige lupe skrive at det ser lyst ut fordi Casper Ruud har én styrke ved siden av en tung, presis forehand og en dødelig serve; han liker seg når det gjelder som mest, når det står og henger på ett game, et breakball, to server i et tie-break eller en matchball, er han akkurat litt sterkere enn de fleste. Enn Fokina. Tror jeg. Håper jeg. For det har vært to tie-break i kampen, og Fokina vant begge, slo altså vår best-når-det-gjelder-mann.
Foto: Jørgen Gomnæs
Vel, det er nå det virkelig gjelder, det er her Casper skal – herregud, må – skinne. Jeg bestemmer meg for at akkurat dette avsnittet ikke skal redigeres, så jeg ser over det én gang til. Sånn. Nå skal jeg forlate tastaturet, spille av de siste minuttene av kampen og i neste avsnitt skal jeg forsøke å formidle følelsen av å ha tapt eller seiret. Rekkefølgen jeg akkurat ga ordene tap og seier var muli- gens en slags Freudian slip. Vel, la oss få det overstått.
7–5 til Fokina. Ok, det gjør vondt. Ikke noe mer å si om det eller om kampen. Eller jo, mye å si om kampen, men jeg gidder ikke, jeg overlater det til tennisekspertisen som skal analysere kampen, Casper, de avgjørende ballene og kanskje den helvetes irriterende luggen til Fokina. Ok, skjerpings. Det er fredag, sola skinner og jeg skal ut en tur i kveld. Men faen, faen, faen.
Les resten av intervjuet med Casper Ruud i nyeste Konkret – kjøp det hos YME Universe eller HER.
