Mote

26. april, 2019

Say yes to the dress

ELLEs Julie Marlen kjøpte feil brudekjole. 
Det ble en dyr affære, men en god historie. ​

Bryllupsinvitasjonene for sommeren 2019 har for lengst begynt å renne inn i postkassen, for vi har ikke kommet dit hen enda at de er digitalisert.

Det vil si at antrekkene må velges med omhu. Pent, mørk dress, smoking, galla, sommerbryllup… Like mange kleskoder som bryllup jeg skal i. Men det stresser jeg ikke med. Jeg er bare sjeleglad for at jeg ikke er bruden og  den som skal velge THE dress denne gangen.

Julie Marlen Engel Jenssen Leirvåg er motehistoriker og motejournalist med master i norsk motehistorie i internasjonal kontekst fra London. Hun er digitalredaktør i ELLE. 

«Brudekjolehelvete for faen»

Egentlig burde jeg skrive bok om temaet. «Brudekjolehelvete for faen» må bli tittelen. Men det hele ble så traumatisk at jeg nesten har fortrengt det.

Og nå, som flere av mine beste venninner skal stå brud, kommer minnene tilbake.

De traumatiske minnene om da jeg, for fem år siden, kjøpte brudekjole.

To brudekjoler for å være eksakt.

For jeg klarte selvfølgelig kunststykket å kjøpe feil kjole.

Noe som ble både dyrt og stressende på daværende tidspunkt, men som nå har blitt en skikkelig god historie vi alle kan le av.

Men viktigst av alt: lære av.

Kjøpe brudekjole

Kjøpe brudekjole

Kanskje du har blitt fridd til og er midt i bridezilla-tåka og står foran det viktigste valget i livet?

Ikke hvem du faktisk skal gifte deg med, nei. Det kommer som en god nummer to. Eller, egentlig som nummer tre, etter hvilke sko du skal gå for.

Men hvilken brudekjole du skal ha, det er det viktigste valget.

Dette blir dessverre ikke en sak om hvordan du velger den riktige brudekjolen. Tvert imot.

Dette er saken om hvordan du aldri må finne på å gå fram når du skal kjøpe brudekjole.

Til skrekk og advarsel.

Bridezilla

Mannen min fridde endelig etter at vi hadde vært sammen i 11 år.

Det var en fantastisk vårnatt i London og jeg fikk en liten, turkis eske med drømmeringen fra Tiffany`s.

Men det jeg ikke visste om denne ringen var at den var magisk.

For i det jeg fikk den på fingeren, ble jeg forvandlet. Ikke til Askepott, Snehvit eller Tornerose, men til Bridezilla.

Dagen etter frieriet jogget jeg ned til favorittbokhandleren i Notting Hill og kjøpte en perm: «The complete guide to planning your wedding».

24 timer etter at jeg hadde sagt ja, var datoen og budsjettet satt, kirke, band og biskop booka (tanta til mannen er biskopen i Hamar), hotell og lokale reservert og min nye hobby ble å prøve brudekjoler.

Når man bor i London har man nemlig uante valgmuligheter når det kommer til designere, brudesalonger og merker.

Jeg gikk, som med alt annet i livet, systematisk til verks. Jeg kjøpte alle brudemagasinene jeg kom over og fikk oversikt. Så booket jeg avtaler over hele London og jakten var i gang.

Budsjett?

– Koste hva det koste ville.

Kjøpe brudekjole

Kjøpe brudekjole

Ingen tårer

Første avtale var hos den London-baserte designeren Katya Shehurina. Jeg hadde sett flere av kjolene hennes i de britiske brudemagasinene og falt helt for de bohemske, blondedrømmene av noen kjoler hun lager. Det var spesielt en jeg virkelig hadde troa på. En lang, kremhvit blondekjole med lange ermer. Det var den første brudekjolen jeg prøvde. Og jeg elsket den.

Eller gjorde jeg det?

Jeg kunne virkelig se for meg å gifte meg i den. Men jeg fikk ikke tårer i øynene, frysninger eller noen av de andre reaksjonene jeg hadde sett på «Say yes to the dress».

Og jeg var alene.

Med forloverne mine i Norge og få venninner med så fleksible torsdager som meg, dro jeg alene og prøvde brudekjoler.

Og det var litt vanskelig å ikke ha noen andre enn selgeren å sparre med. De ville jo bare selge meg kjolen uansett hvor jævlig jeg så ut i den. Det fikk jeg smertelig erfare: «This is amazing. Totally the dress for you».

Og der stod jeg i en kritthvit bløtkakekjole som så ut som noe prinsesse Diana hadde på seg da hun giftet seg med prins Charles i 1981, og som virkelig fikk den lyse huden min til å se blå ut. Det ble et «no to the ho».

Kjøpe brudekjole

God tid…

Jeg hadde jo god tid på å finne den rette kjolen. Og ingen finner den vel på første forsøk?

Så jakten fortsatte.

Først over hele London.

Korte, morsomme 50-tallskjoler fra Fur Coat No Knickers, store tunge satengkjoler med lommer og ermeløse med hjerteform fra Pronovias, fyldige tyllskjørt fra Rosa Clará, Hollywood-kjoler fra Halfpenny, glitrende kjoler fra Jenny Packham, smale blondekjoler fra Catherine Deane og Grace Kelly-kjoler fra Monique Lhuillier

Jeg prøvde alt.

fortsatte jeg i Oslo.

Kristins brudesalong, Brudekjolen, Diin brud, Sadoni

Der det var en hvit kjole å finne, der fant du meg. Stakkars venninnene mine som måtte være med. Time etter time. Kjole etter kjole. Salong etter salong.

Ingen tårer. Ingen «yes to the dress». Og nå begynte jeg å få dårlig tid.

Kjøpe brudekjole

​Ubesluttsom

Jeg har vært ubesluttsom siden jeg var født.

Det var et mareritt å få penger i bursdagsgave. Da skulle jeg selvfølgelig kjøpe en ny Barbie. Jeg klarte ikke å bestemme meg for om jeg skulle ha en med langt, blondt hår og rosa kjole, en mørk med bikini eller en som du kunne trykke på magen til og så kom sangen «Lambada».

Søstera mi rakk å spise 3 kuleis før jeg til slutt bestemte meg for «Lambada», noe jeg angret på i 3 år etterpå. Jeg skulle tatt den blonde.

Da jeg skulle kjøpe min første iPhone, brukte jeg fire timer i butikken på å bestemme om jeg skulle ha hvit eller svart.

Jeg har brukt to år på å bestemme hvilket teppe vi skal ha i stua. Vi har enda ikke det teppet.

Og jeg klarer aldri å bestemme meg for om jeg skal ha 38 eller 39 i sko. Jeg er jo 38,5 og det har de ikke alltid.

Prøvde 200 brudekjoler

Etter å ha prøvd rundt 200 kjoler, fant jeg i alle fall ut at det var blonder jeg ville ha.

Lange ermer og stil: boho-chic. Juliet cap veil à la Kate Moss da hun giftet seg med gitaristen Jamie Hince i 2011 og skoene bestilte jeg på eBay.

Gullglitrende MiuMiu Mary Janes. I størrelse 38. De satt som et skudd.

Jeg tenkte fortsatt på den første kjolen jeg hadde prøvd i London, men likte også en jeg hadde prøvd i Oslo.

Til slutt stod det mellom de to.

Begge var fine. Begge hadde blonder og de kostet sirka det samme.

Jeg måtte ta et valg.

Mitt livs viktigste valg.

Kjøpe brudekjole

Ingen «yes to the dress»

Jeg fikk overtalt brudgommen to be til å bli med til London for å prøve den første kjolen en siste gang, før jeg skulle ta avgjørelsen.

Han satt på en pub ved Soho mens jeg skulle prøve kjolen. Da kom jeg til å føle hva som var det riktige valget. Det var jeg sikker på.

Men nei.

Ingen tårer.

Ingen «yes to the dress».

Jeg synes fortsatt at den var kjempefin og kunne absolutt se for meg å gifte meg i den. Men var den like fin som den i Oslo? Var den ikke litt for hvit? Litt for smal? Litt for enkel? Og kom jeg ikke til å angre litt uansett hvilken jeg gikk for? Jeg likte jo begge like godt.

Jeg sendte bilder hjem til Norge.

Mamma gikk for London, søster og forlover gikk også for London. Bestevenninna gikk for Oslo.

Jeg var usikker.

Jeg fikk ikke sove den natten og hadde vondt i magen.

«En gang i livet»

«Husk at du bare skal gifte deg en gang i livet». Det sa flere av damene i brudesalongene.

Det hjalp lite.

Ubesluttsomheten tok helt overhånd.

Vi reiste hjem uten å bestille kjole. Mamma og søster måtte komme til Oslo ens ærend for å se kjolen der en siste gang. De sa fortsatt London.

Men jeg hadde bestemt meg og gikk for kjolen i Oslo.

Kjøpt, betalt og ingen vei tilbake.

​Kjøpte feil brudekjole

Noen måneder senere hentet jeg den i butikken. Søstera mi og broren min var på besøk og jeg skulle ta den på og vise dem. Da jeg tok den på kjente jeg det.

Det var feil kjole.

Og det var to måneder til bryllupet.

Ingen tvil. Det var feil kjole.

Tårene kom endelig, men det var definitivt «no to the dress».

Søstera mi var enig, hun hadde jo sagt det hele tiden.

Jeg følte sterkt at jeg ikke kunne gifte meg i denne kjolen. Den var ikke meg og det føltes ut som jeg hadde kledd meg ut.

Jeg mailet designeren i London og spurte om det fortsatt var mulig å bestille kjolen. Det var det, men den ville koste 20 prosent mer på grunn av den korte produksjonstiden. Broren min sa go. Jeg hadde jo brukt alle pengene mine på den første kjolen. Vi var skjønt enige om å ikke fortelle dette til mamma. Hun kom til å få hjerteinfarkt.

Brudekjolen jeg allerede hadde kjøpt fikk jeg solgt uten problemer på finn.no. Hvem vil vel ikke ha en splitter ny brudekjole til nesten halve prisen? Selv om jeg hadde kjøpt feil kjole, kom alt til å ordne seg. Til slutt.

Hentet brudekjolen på Rimi

Jeg hentet brudekjolen på posten på Rimi to uker før bryllupet.

Da jeg pakket den ut av esken var jeg mildt sagt spent. Kusina mi som har fagbrev i søm hadde tatt målene, som vi sendte til designeren på mail.

Kjolen passet perfekt.

Det var ikke en millimeter å gå på. Og jeg stylet den med beltet og sløret jeg hadde kjøpt til den første kjolen. Så var det ikke helt bortkastet.

Da jeg tok på meg kjolen på bryllupsdagen, var det ikke tvil. Dette var riktig kjole, og det hadde det vært hele tiden. Jeg skulle aldri ha prøvd de 199 andre kjolene, men gått for den første. Slik som jeg faktisk har gjort med mannen jeg giftet meg med.

Det ble en dyr affære å kjøpe brudekjole, men ansiktsuttrykket til mamma da jeg gikk opp kirkegulvet i den andre kjolen gjorde det hele faktisk verdt det.

Kjøpe brudekjole

Kjøpe brudekjole

Relatert

Les også