KARPOLOGI

Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles.

Ekslusivt på ELLE.no – Stort intervju med Chirag og Magdi AKA Omar Sheriff

Publisert Sist oppdatert

Konkret Volum 3 ble laget i samarbeid med Karpe AKA Omar Sheriff og deres dyktige og trofaste team i april i år.

Forfatter Zeshan Shakar intervjuet i den anledning Chirag og Magdi og for første gang kan du nå lese hele intervjuet eksklusivt på ELLE.no.

God lesing!

Les også: Konkret x Karpe

Bestill hele bladet her!

KARPOLOGI

AV Zeshan Shakar

Fyrtårn, diskolys, fyrtårn, diskolys.

Hodet mitt går fra side til side, som en indian headshake, tiltinga med hodet som kan bety ja, nei, kanskje, veit ikke, og alt mulig annet.

Magdi smiler.

Det er hans ord jeg prøver å tolke.

Hele opplegget til Karpe minner om kremlologi.

I Sovjettida var infor­masjonen som kom fra det yrende kommunist­-partiet så sparsommelig at det utvikla seg et eget fagområde som tolka de få signalene som kom, ordvalgene i et dokument, hvem som fikk sitte ved siden av hvem på offisielle middager eller hvilke klær Khrusjtsjov brukte.

Sånn funker også karpologien.

KANSKJE MER ENN NOEN GANG med prosjektet Omar Sheriff. På Karpes instagramkonto ga de hint og løsrivde bilder av alt fra Blue Label Whisky til apen Julius. Det ga ville spekulasjoner før noen hadde hørt en eneste låt eller sett et sekund av videoen som går i loop på omarsheriff.no. Vi fikk biter i et puslespill. Som om de har sitti der med hvert sitt flak sandpapir og pussa på brikkene. Noen brikker har de latt være i sin opprinnelige form, andre brikker har de gjort om på. Når du pusler det sammen er det fullt av hull, det danner seg bilder, men ikke helt det du trodde. Du trodde du så en hest, men du ser et esel. Hæ? Eller som en kompis skreiv i en chat vi har: pænchod, si hva det betyr da.

No more writers block

Styling: Tomas Silva. Grooming og stylingassistent: Miriam Lien.

Vi skulle møtes klokka ti. Jeg var noen minutter for sein. Magdi var noen minutter seinere enn meg. Chirag noen minutter seinere enn det. Desi-time, MENA-time, i Oslo. Vi sitter i et hjørne inne på Den Gamle Skobutikken, midt i byen. Magdi har fått for lite søvn. Han drikker kaffe. Chirag og jeg drikker te med melk. Jeg har sitti med puslespillbiter og karpologi lenge nok. Jeg spør dem om Deep, Lucid, Arts, portalen de kobler seg til i videoen på omarsheriff.no og blir til alter egoene Omar (Magdi) og Sheriff (Chirag). Gjennom portalen får de tilgang til en verden full av fantasi, fri for skrivesperre. Er det en beskrivelse av hvordan prosessen med Omar Sheriff var?

«Vi går jo vanligvis inn i en boble når vi jobber med et prosjekt», sier Magdi. «Det er alltid sånn, inn i en boble – og så ut av en boble. Det er syklusen.»

«Men ikke så boble som denne gangen», legger Chirag til.

Korona traff Magdi og Chirag også. De var i samme boble som oss andre, og inni den igjen i enda en boble, i studio i Skien.

Chirag sier at han var vant til masse mennesker rundt seg. «Det påvirker skrivinga fordi jeg har i bakhodet at det jeg skriver, det må alle folka rundt meg forstå. Men når man ikke får møtt dem, men bare en veldig liten krets, så er det utrolig hvor kjapt du kan få et ganske skrudd bilde av hva folk skjønner.»

Magdi skyter inn: «Men du vet folk som har vært med på revy, eller en måned på retreat med en liten gjeng, de får en sånn egen lingo. I vårt tilfelle varte det i tre år!»

Jeg vil vite om de har mista evnen til å oversette, eller bare gir mer faen i det.

«Kanskje både viljen og evnen», svarer Chirag.

Magdi blir sittende å tenke på det. «Vi føler jo at det vi har lagd de gangene vi slapp å oversette, det var ganske fett. Og da blir det sånn ... trenger jeg egentlig å oversette?»

De hadde meg ved «ethikethi»

Jeg er omtrent på samme alder som Magdi og Chirag, fra samme by, har en far fra Pakistan og er oppdratt som muslim. Når Chirag kort tid inn i åpningslåta Iboprofen rapper om at moren uttaler etikette som «ethikethi», tenker jeg på tantene mine.

Når Magdi messende gjentar «Allah, Allah» på låta PAF.no tenker jeg på strofer fra de religiøse sangene den ene fetteren min pleier å spille mens vi kjører gjennom gatene i Faisalabad på vei til KFC. Jeg trenger ikke å få alle puslespillbitene til å passe for å vite at jeg føler meg ekstremt representert av det prosjektet her.

Jeg lo høyt da jeg hørte «ethikethi». Jeg stoppa opp da jeg hørte «Allah, Allah», sa han faktisk Allah? Så lo jeg. Sånn holdt jeg på gjennom alle låtene. Det var en latter som sa: «Ok, dere tar den dit ja.» Ingen Robert-Stoltenberg-som-Ali-desi, ingen Homeland-araber. Det var desi-norsk-engelsk og arabisk som jeg kjenner det, med den største selvfølge integrert i et kunstnerisk prosjekt fra Norges kanskje største artister.

Chirag drikker av teen sin. «Den moroa har jo jeg hatt i skriveperioden også. Når jeg skriver de Iboprofen-versene, så er jo grunnen til at det kiler i magen at jeg vet at dette ikke finnes i hele verden. Denne desi-engelsken, blanda med norsk, den miksen er ikke gjort. Sånn som kombinasjonen av pepperkake og papadum, selv om den er åpenbar, så er den ikke skrevet før. Det digger jeg.»

De har kalt Omar Sheriff for «diaspora pop». «Jeg liker det», sier Magdi.

Det føles som det treffer bra, men for en som har vokst opp med den samme rap-kulturen som Magdi og Chirag starta i, er det likevel litt rart å høre rappere si «pop» med stolthet. Er det alltid sånn, at for å nå ambisjonene dine, så må du forlate det stedet du begynte?

«Det det dreier seg om», svarer Chirag, «er å kombinere ting som ikke skal kombineres, og få det til å være naturlig.»

Magdi legger til: «Det starta vi med tidlig, det at du må forlate reglene hvis du skal utvikle deg. Du skulle ikke blande sang og rap. Sånn var regelen.» Han pauser litt. «Men jeg tror, om du skal fortsette å være innafor, i en bransje eller annet sted, men likevel gjøre greia di, så må det gå gradvis. Hvis du er den ene som bare fuck alt og alle!», da må du ut.»

Chirag nikker. «Det har jeg tenkt mye på. Jeg tror det skal mye til, ass. Hvis du skal få til noe skikkelig stort, må du tørre å være alene og skille deg ut. Det går ikke helt hånd i hånd med rap-kulturen vi begynte med.» Han trekker linja videre fra rap til desi-kulturen. «For de desiene som kom hit rett ut av India handla alt om å fit in. Du må holde deg til communityen. Det er mentaliteten. Derfor vil alle ha samme Range Rover. Vi kødder med at poteter er like andre poteter, men utlendinger i Norge er poteter, de òg. De velger alltid det samme. Vi er ikke i en Paris- forstad, hvor du har en dude som har på seg en hatt med fjær fordi han liker å male og går rundt på gata som det er ingenting. Det finnes ikke så mange sånne her.» Chirag trekker på skuldra. «Det er egentlig anti-kunst, mye av den mentaliteten.»

Kunstnerne tidligere kjent som Karpe

Når jeg snakker med folk eller leser noe om Karpe, spesielt de siste åra, dukker ofte ordet kunstner opp. Karpe er kunstnere. Jeg spør om de har lagt merke til den endringa.

«Om vi har lagt merke til det, vi har snakka så mye om det der», svarer Chirag.

«Det tok litt tid, før folk gjorde det», sier Magdi. «Da skal vi først liksom ha gjort 17 musikkvideoer, sceneshow i tjue år, en film, et helt annet type show i Skien som er inspirert av teaterverden, og så det siste prosjektet som er en loop, som alle i filmbransjen nå kaller kunstfilm. Så nå skjønner jeg på en måte at det er ikke noe annet ord for det enn kunst, det vi gjør.»

Chirag gliser. «Vi kunne bare gått til frisøren, ass, trengte ikke gjøre alt det der. Lars Vaular var jo kunstner i det han steppa inn i frisørsalongen. Mens vi ... Det tok laaang tid. Det er litt det samme med Arif. Kunstneren Arif. Jeg har ikke hørt noen si det heller.»

«Hva med Stig Brenner?», spør jeg. Stig Brenner og Arif har samarbeida mye som artister.

«Jeg tror han får mer av den omtalen, ja», svarer Chirag.

«Du skjønte hvorfor jeg stilte spørsmålet?» fortsetter jeg, og smiler.

«Hehe ...» Chirag smiler han også. «Jeg er 100 % overbevist om at jeg skjønner hvorfor.»

Magdi som har hørt på oss i taushet, setter ord på det.

«Mange prosesser er jo veldig ubevisste. Hvordan har kunstnere sett ut? Ikke hva er det kunstnere gjør, men hvordan har de pleid å se ut? Hva har de pleid å ha på seg? En som går med klær forbundet med rap, allerede der er han ikke typisk kunstner. Og så selvfølgelig color of skin, liksom. I Norge er ikke folk med mørk hud forbundet med kunstner. Mørk hud er forbundet med idrett ... og med «viktig». Hvis du gjør det bra så blir du «viktig», ikke kunstner.»

Hvem er kunsten for?

«En journalist spurte oss om ikke bruken av ord nordmenn ikke forstår i Omar Sheriff er ekskluderende», forteller Chirag. «Da jeg hørte det spørsmålet, da tenkte jeg, wow, vi er virkelig dems, på en måte. Det er nesten sånn: Jeg har rett til å vite hva Karpe sier. Dere er jo en del av min kultur, liksom, og så lager dere de greiene her?».

Jeg er ikke så overraska over spørsmålet. Det finnes segmenter av befolkninga som er godt vant med at det meste er tilpassa dem. Når ting først ikke er det, vekker det en følelse av å ha blitt utelatt.

«Det var det første jeg tenkte», sier Chirag. «At den følelsen av å være utenfor og ikke forstå, den er mer fremmed for han.» Jeg forteller dem om noe jeg opplevde for noen år sida. Rapperen Don Martin og jeg hadde en samtale på Litteraturhuset i Oslo for elever i videregående skole. Vi har begge bakgrunn fra Groruddalen i Oslo øst og på forskjellige måter – han som rapper og dramatiker, jeg som forfatter – har vi fortalt historier fra den delen av byen. Samtalen vår kretsa rundt temaer som stigma knytta til østkanten og viktigheten av å fortelle egne historier, på egne premisser. Da samtalen var ferdig sa en av arrangørene til oss: «Dette var veldig fint, altså, men kanskje dere kunne snakke mer om hele Oslo neste gang, for det er skoler fra Oslo vest i publikum. De kan føle seg ekskludert.»

Chirag himler med øya. «Jeg mentalt koker av sånt. Det som gjør meg mest irritert er at de selv ikke vet hvor tilpassa shit er. Det er sånn, skjønner du ikke hvordan alt bare er smooth linet opp for deg – hvordan statsministeren heter det samme du heter? Skjønner du ikke hva det betyr mentalt for deg opp gjennom?»

«Jeg blir ikke så sint, jeg», sier Magdi. Han smiler, unnskylder seg nesten. «Jeg tror man har vært gjennom så mye at man tåler alt. Jeg bare sitter for meg selv og smiler inni meg når sånne ting dukker opp.» Han tar en pause. «Det har jeg ikke tid til i livet å føle på, hvis du skjønner hva jeg mener? Det betyr ikke at jeg ikke har følelser på det, det har jeg, men det skal mer til før jeg blir sint nå.»

«Men det irriterer meg at det er så vanskelig for en person å forstå omfanget av tilpasningen som hele tida blir gjort for dem», fastholder Chirag. «Selvfølgelig, jeg blir som Magdi sier noen ganger jeg også. Ok, kanskje jeg bare skal drite i det. Men da føler jeg at jeg svikter. Jeg må krige for det her. Jeg kan ikke la det gå at folk er så entitled og bare har claima bandet mitt som dems og med en gang vi går litt out of line for dem, så er de sjokkert, liksom.»

Jeg tenker på spørsmål jeg selv har fått fra journalister. Hvordan det ofte virker som de forutsetter at når en av karakterene mine snakker slæng eller om et tema som ikke er mainstream å drøfte i norsk litteratur, så er det et virkemiddel. Som om de tror jeg bruker det i en eller annen kalkulert plan for å vise dem noe, mens det jeg gjør er å fortelle historier basert på meg selv. Det går an å tenke på Omar Sheriff som det mest inkluderende Karpe noen gang har lagd. At de gir mer av hele seg. Kanskje tolker jeg journalisten for langt, men når han spør Magdi og Chirag om de ekskluderer «nordmenn» med Omar Sheriff, sier han ikke da at ved å være seg selv, så er de ekskluderende?

«Ja!» svarer Chirag, så sukker han. «Jeg klarer ikke å lande på en konklusjon om hvorfor han sier det. For det er ikke noe bra med vranghet heller. Å si «dere får ikke vite hva jeg sier», liksom. Det er ekskluderende. Men det er rart at han ikke tenker: Å ja, dette er en ny side av Karpe, men selvfølgelig, dere har jo et annet morsmål, nå skal jeg sette meg inn i det. Det føles som en test på hvor langt du er villig til å gå. Du må være villig til å spørre. Du må gidde å gå litt inn i ting.»

Chirag trekker fram Tante Ulrikkes vei. «Da jeg leste boka di var det jævlig stas når det dukka opp ord jeg visste at ikke alle skjønte. Ikke at de var kompliserte, de var vanlige innafor et flerkulturelt miljø. Men så, på siste side ... der var det en ordliste.»

Historien bak er at i den første utgaven av boka så var det ingen ordliste, men så kom det tilbakemeldinger fra lesere som ikke forsto hva en av karakterene sa. I dialog med forlaget lagde jeg en ordliste til de neste opplagene.

«En sånn ordliste ville aldri vært i en bok av Kåre Willoch, som bruker et vanskelig språk med mange fremmedord», fortsetter Chirag. «Eller i en bok med masse franske ord. Hvis man leser Tante Ulrikkes vei og har lyst til å finne ut hva som står der, er det bedre å finne ut av det selv enn å få servert kebabnorsk-ordliste.»

Når han sier «kebabnorsk» ser han på meg og ansiktene våre ser begge ut som vi har spist kebab fra en av vognene som sto på Egertorget back in the day. Magdi kaller kebabnorsk et «vilt uttrykk».

Vi snakker om kebabnorsk i noen minutter, før jeg går tilbake til ordlista. Tingen med den er at jeg husker at jeg tenkte som Chirag, det er bedre om folk som vil vite hva ord i boka betyr gjør en innsats for å finne det ut. Men jeg husker også veldig godt at jeg ville bli forstått, at boka skulle nå så mange som mulig. Det var den første boka mi. Jeg spør dem om det å gi faen i å oversette er en eliteting, et privilegium for de godt etablerte.

«100 %», svarer Chirag. «Da jeg fortalte vennene mine om det prosjektet her sa de at vi er i en posisjon til å gjøre det nå.»

«Vi har masse muligheter fordi vi er i den posisjonen vi er i», sier Magdi. «Samtidig kan det begrense mulighetene. Det er jo nettopp i en sånn posisjon at mange mildner og går bredere. De prøver, vil bli venn med alle. Mens hvis du er en som vet at du bare spiller for den lille gjengen din, da kan du selvfølgelig være kompromissløs på en helt annen måte. Men du har aldri muligheten til å breake.»

Chirag lener seg bakover. «Vi er på et heldig sted, men de fleste på det stedet fortsetter jo bare den heldige ruta. Det med privilegier ... Det er noen privilegier som er medfødt og noen som er earned. De fleste har elementer av begge. Jeg har gode foreldre og er norsk statsborger, det er ikke earned. Vi har lagd oss et spillerom i norsk kulturliv, det er hard work.»

På et tidspunkt i videoen på omarsheriff.no ringer Magdi kundeservice. Personen han snakker med spør om han har opplevd depresjoner etter å ha vært tilkobla maskinen som gir tilgang til Deep, Lucid, Arts. Seinere kortslutter maskinen. Det ser ut som den tar livet av nesten alle rundt seg. Det er en tydelig advarsel mot å overdrive bruken av den. «Men hva er det som er så skummelt?», spør jeg.

«At det skal kortslutte, da», svarer Chirag. «At pengesystemet vårt skal kortslutte. Jeg kommer jo ikke unna at vi er avhengig av helst 10.000 mennesker som kan alt av det vi lager, som virkelig føler det vi holder på med. For da føler jeg meg som en del av noe. Det er jeg avhengig av. Når man skriver, har man lyst til å sprenge grenser. Risken man løper, er at den crowden på 10.000 halveres. Eller går ned til tre tiendeler. Det er jo ... liker de hele meg? Eller liker de Ring meg når du skal til stranda-meg?»

Å være en bro

Jeg veit at det er mange som tenker på Karpe som brobyggere. Det trenger ikke bare å være et kompliment. Selv om det skal være en hedersbetegnelse og det deles ut egne priser for det; hadde noen kalt meg brobygger hadde det gjort litt vondt.

«Alt hvor du blir kalt noe som er noe godt for samfunnet er jo litt vondt, synes jeg», sier Magdi. «Sånn som rollemodell.»

«Det er noe med du er ikke en sånn utlending som de andre, som ligger i det», sier Chirag. «Men det spørs hvem som...» Han tenker seg om. «I et møte med en annen person, hvor mye av broa bygger jeg og hva bygger den andre personen? Hvis vi faktisk bygger broa sammen, fint, men hvis det kun er jeg ... Det som er litt ekkelt med det er at de som majoritetsbefolkningen ofte kaller en brobygger er en person som har bygd en eller annen bro mot dem, som de kan gå over.»

Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva jeg mener. Jeg tror det er å bli klistra til noe du ikke vil være, å bli redusert til en funksjon. Broa har jo en viktig funksjon, men det er litt døvt å være bro òg. Du må stå stille hele tida.

«For hvem trenger broa mest?», spør Chirag. «Det er det et klinkende klart svar på. Det er ikke broa sjøl. Det er den som står og deler ut brobyggertittelen, som regel. Det er ikke masse utlendinger som står og sier: Han er så brobygger. Det har jeg aldri hørt noen si!»

«Det er sant», ler Magdi. «Man vil kanskje heller være veibygger.»

Han klarer ikke helt å la metaforen gå. «Som halvt, sånn som meg, da er man jo bokstavelig talt broa. Jeg har alltid vært alienated, fordi jeg ikke hadde noe miljø. Jeg hang jo ikke med masse arabere her. Det var vanskelig i ganske mange år at folk på begge sider tror de eier deg. Folk som har kommentarer fordi du er muslim og skal representere dem. Og det samme andre veien med etnisk norske. Men det gjør jo også at man har muligheter som ikke andre har. Hvis du er etnisk norsk, og du føler at jeg er din – og så skriver jeg, med ditt språk, om f.eks Mustafa-saken. Da starter du jo lyttende på en helt annen måte.»

«Broa ...», fortsetter han mens Chirag ser på han som det ikke er første gang han hører Magdi tøye en metafor. «Hvis man er født bro, så er det et problem når det er få broer. For da er det veldig mye vekt per bro. Men nå er det en ny generasjon på vei. Med masse små broer her og der.»

Generasjonene som var

Jeg spoler tilbake til generasjonene før oss. Først til Omar Sharif. Den egyptiske Hollywood-stjerna som på 60-tallet spilte i filmer som Dr. Zhivago og ikke minst Lawrence of Arabia, en film Magdi refererer til i det forrige prosjektet SAS Plus/SAS Pussy. Jeg har glemt å spørre dem om teorien min om hvordan skuespilleren Omar Sharif er kobla til Karpes Omar Sheriff. Jeg husker faren min viste meg Lawrence of Arabia da jeg var 13-14 år gammel. Filmen handler om briten Lawrence som samler flere arabiske klaner for å drive ut osmanerne. Den er et klassisk epos om helter og banditter og underdogens seier. Da filmen var ferdig spurte faren min om hva jeg syntes om den. Jeg svarte at jeg likte den godt. «Ja, den er fin», sa han, «men se på muslimene som ser ut som de bra folka i filmen, det er dem som gjør som britene ønsker. Alle muslimene som ikke gjør det, dem ser ut som de dårlige folka.»

Etter det, og etter å ha sett bilder av den arabiske mannen i et omtrent helhvitt Hollywood, har Omar Sharif blitt et bilde for meg på den spiselige araberen i Vesten (sorry, uncle ji). I forlengelse av det, også et bilde på den spiselige svartingen her i Norge. Ved å kalle prosjektet Omar Sheriff, er det et bilde på at Karpe vil arrestere en oppfatning av seg selv som de spiselige svartingene?

Chirag ler. «Vi har hatt en mer hjernedød vei til navnet. Det er fordi ingen klarer å si navnet mitt riktig. Det har vært Shirek, Chirakk, Sharif, Chakrik. Og så er det en fyr som er squashmester fra Stovner som bare, Sheriff, hei, Sheriff! Og Magdi heter jo faktisk Omar. Så da ble det sånn: ah, Omar og Sheriff! Vi har ikke gått så dypt inn i symbolet.»

En squashmester fra Stovner. En smash rett i kroppen min. Ikke overdriv karpologien.

«Men det er liksom verken den spiselige eller den uspiselige, bare den mangefasetterte som vi alle er. Det er det å få fram individet som alltid er utfordringa.» Magdi gir meg et halvt poeng.

«Det er liksom to måter å se det på», mener Chirag. «For du kan gå til at Omar Sharif var i Hollywood fordi han ble brukt, eller du kan gå til at det jo er jævlig fett at han faktisk var der. Det går litt på dagsformen, egentlig, hva jeg tenker om sånt.»

«Og igjen, så går det litt på det der med å gå gradvis inn i noe, skjønner du hva jeg mener?», sier Magdi. Han snakker om at folk ikke er klar for å akseptere noe som er fremmed for dem på et blunk. Det er en trapp som må gås. «Sakte, men sikkert går du den trappa og da blir rommene større», sier han. «Først til slutt kan du sprenge hele huset».

Så små de store er

Vi er ferdig med Omar Sharif, men er fortsatt i Egypt. Magdi snakker om Gamal Abdel Nasser, egyptisk president fra 1954 til 1970. «De portretterer Nasser i The Crown. Der er han bare en liten birolle av en fyr som fremstår som en hissigpropp, ikke rasjonell, bare følelsesstyrt og sint. Men han var liksom symbolet på enden av imperialismen med hvordan han opptrådte under Suez-krisa. For mange egyptere var han den råeste av alle, og er det enda.»

Det er lett å kjenne seg igjen i det Magdi forteller, i følelsen av at helter vi har ofte krymper når de møter en norsk virkelighet, som om det ikke er plass til både Suez-krisa og sabotasjeaksjonen på Rjukan her hjemme. Det er en følelse av at arven vi har med oss fra foreldre fra andre steder i verden er enorm og bitteliten på samme tid.

Historien Magdi forteller om Nasser er ingen digresjon. Mer tenker jeg på den som en kjerne i prosjektet. Etter å ha hørt gjennom mange ganger, sitter jeg igjen med at aller mest så er Omar Sheriff en historie om arv.

Det er en tung «enden av veien»-vibb over det hele (mange har spekulert i om de er ferdige nå, maktub, tida vil vise). Tankene går uansett til Karpes reise. Fra de ganske friksjonsfrie enkeltlåtene med et vers hver og koring på hooket, til politiske og komplekse flerformatprosjekter der de ser innover i seg selv og utover i samfunnet, fram i tid og tilbake. Fra ikke å vite om folk ville møte opp når de spilte, til rekka med ti utsolgte konserter i Oslo spektrum og de snart 1,5 millioner kronene til PAF, stiftelsen der inntekter fra musikken deres går til gode formål. Karpe har etterlatt et dypt fotavtrykk av fete sneakers og Bata-sandaler som kommer til å stå igjen i moderne norsk kulturhistorie. Det veit de, og de forteller oss det. Når Chirag på Iboprofen sier: «Når du sjof meg, bror, du sjof tronen», er det store ord, men han juger ikke.

Likevel er de også små. Ofte i møte med verden og foreldra sine. Som i Ibn Adam der Magdi setter opp en motsetning mellom Disneyland og deler av en historie om oljebranner i Irak og «kniv går inn i en mann». Det er lett å høre det som en beskrivelse av kontrasten mellom livet hans i Norge og faren sitt liv der ute i en annen verden.

«Det som er sprøtt», sier Chirag, «er at en norsk person kan si ting som: ja, men det er jo foreldrene deres som opplevde sånt, det er ikke dere. Den Disneyland-greia til Magdi, det er jo faren hans som har gått gjennom det, ikke han. Det blir sånn, fuck, da skjønner du det virkelig ikke, kompis. Men kanskje er det sånn det ser ut fra ståstedet til en som f.eks har vokst opp med oss og gått på skole med oss. Han tenker automatisk at vi tre har hatt samme oppvekst. Hva er det Magdi og Chirag snakker om nå liksom?»

Det Magdi og Chirag snakker om er den følelsen mange som har vokst opp med foreldre fra et annet land har. På den ene sida lever vi stort sett gode liv i Norge, på den andre sida arver vi historiene til foreldra våre. De blir portalene våre, ikke bare til sine egne historier og problemer, men til et helt lands historie og problemer. Den arven er del av samtalene ved middagsbordet, i whatsapp-gruppene med slektninger vi sjelden møter, den er del av nyhetskanalene foreldra våre ser på og telefonsamtalene der de fortsatt roper inn i mikrofonen selv om det er mange år sida dekninga ble god nok. Den er en dyp del av hvem vi er, likevel er den ikke helt vår.

Noen ganger tenker jeg at det er skjebnen vår å føle oss små overfor dem. At her kommer jeg med den dumme boka mi, liksom, det er jo ingenting, egentlig.

«Den kunnskapen og de problemene, det de er, vi kan jo ikke matche det», fastslår Chirag.

«Men det kan jo brukes, da», sier Magdi. «Det gir en styrke, fordi hver gang jeg føler jeg er litt sliten, om vi har kjørt hardt på turné eller til og med da jeg var broke på studentby, alle situasjoner hvor det er litt sånn, nå skjedde det mye drøyt samtidig her. Så er det også sånn, men det er egentlig ikke så drøyt, når jeg tenker på hva folk før meg har vært borti».

Han tar en pause. «Jeg er så norsk og privilegert i hjertet mitt, på en måte. Jeg vil ikke gi det til mine barn. Men jeg vil også gi det til mine barn. Det er en veldig rar følelse».

«Du vil gi dem presset som lager diamanten. Men du vil ikke presse dem», sier Chirag.

Magdi tenker seg om. «I Egypt, hver dag, måtte vi gå over en åttefelts motorvei. Vi hadde lært hvordan vi skulle beregne biler og når vi skulle løpe. Så sto jeg og så an og så «løp!», så løp jeg. Jeg lar ikke barna mine gjøre det. Da finner jeg den undergangen. Eller tar taxi».

«Jeg husker vi var i landsbyen i India», forteller Chirag. «Jeg syntes det var ekkelt at fluene satte seg på meg. Så jeg slo meg selv på armen hele tida for å få dem vekk. Så ser jeg bort på pappa, med de hårete armene som fluene satte seg på, og han merka det ikke engang fordi det var så tykt hår. Jeg husker jeg tenkte om han, liksom, du skal være her. Jeg har det bildet i hodet enda».

Magdi har lent seg framover. «Foreldra våre var ekte derfra. Det er ikke vi. Men vi er ikke 100 % her heller. Jeg har jobba mye med det i huet, at jeg ikke kan gi kidsa mine noe av det, jeg må gi dem noe eget. Jeg må lage min egen ting, hvor jeg bare plukker, men ikke prøver å etterlikne noe 100 %. For jeg er ikke 100 % noe».

Vi reiser oss alle tre. To tekopper og en kaffekopp står igjen med små, brune flekker nede i bunnen. Magdi og Chirag blir fort omringa av deler av crewet sitt. De står i midten for alt. Karpe er en representasjonsfabrikk. Jeg tenker på journalisten igjen, som fikk Chirag til å tenke at: wow, vi er virkelig dems. På en måte er det ikke så forskjellig fra hvordan jeg føler meg representert av dem. Også jeg gjør dem til mine. Rapperne som lager pop som kunstnere. Med Omar Sheriff har de reist lenger enn noen gang, samtidig er de enda nærmere hjemme. Vi andre får legge fra oss karpologi-ordbøkene og bli med dem ut på broa. Der er et stort skilt spikra opp:

Powered by Labrador CMS