– Dette viser styrken min
Karina Hollekim var toppidrettsutøver. Så traff hun bakken i 100 kilometer i timen og knuste hele underkroppen...
Karina Hollekim (42) er tidligere toppidrettsutøver, og har drevet aktivt med frikjøring og basehopp. Hun jobber i dag som foredragsholder, mentaltrener og lederutvikler.
– FOR MEG HAR KROPP først og fremst handlet om funksjonalitet. Den skal fungere og måtte håndtere de påkjenningene jeg utsatte den for da jeg var idrettsutøver. Jeg har trent mye for at kroppen skal fungere optimalt. Jeg fikk et nytt og annerledes forhold til den etter ulykken, forteller Karina.I 2006 skulle hun basehoppe i Sveits. I lufta begynner Karina å spinne ukontrollert, og farten er på 100 kilometer i timen idet Karina treffer bakken.
Knuste underkroppen
Når hun våkner, får hun beskjed om at hun aldri vil gå igjen. Underkroppen hennes er knust. Flere operasjoner og opptrening gjør at Karina går, tre år etter ulykken, og fire år senere står hun på ski igjen.– Jeg var alltid glad i å vise beina mine, og gikk ofte i korte skjørt og shorts. Plutselig syntes jeg at de var vansiret, de hadde arr og mistet formen sin. Jeg var ikke stolt av beina mine lenger, og snakket om dem i tredjeperson siden de ikke fungerte som jeg ønsket. Jeg distanserte meg for å ikke kjenne så mye på det, og opplevde at folk snudde seg etter meg på gata hvis jeg faktisk viste dem.For et par år siden kom vendepunktet.
– Det bød meg imot å være den personen jeg hadde blitt. Hvem er jeg hvis jeg ikke kan vise beina mine? Hvordan kan jeg snakke om at vi skal være stolte av oss selv hvis jeg skammer meg over en ytre skavank, når disse beina i tillegg har gjort en utrolig jobb med å reise seg og trosse alle spå- dommer? Dette viser styrken min, gjør den synlig.
Verdsett mot mer enn utseende
Karina mener det er verdt å merke seg at andre kan ha en helt annen opplevelse av det man selv føler er annerledes og stygt.– Jeg var i et basseng, og en liten gutt kom bort. Han spurte om jeg hadde blitt angrepet av hai. Jeg svarte nei, men at jeg hadde ramlet ned fra himmelen. Han sa wow, og at han syntes det var enda kulere, og han løp bort til mammaen sin for å fortelle. Jeg ble rørt av reaksjonen hans.
Karina ønsker et større mangfold i forhold til hva vi anser som attraktivt, og at vi verdsetter handlinger og mot mer enn utseende.
– Vi trenger idealer og rollemodeller som unge kan se opp til, som ikke er så stereotypiske som mange bærer preg av i dag. Kropp er så mye mer enn bare én form. Det er mange gode verdier i idretten. For meg var det viktig å ha et miljø som var der og verdsatte meg. Det å tilhøre et lag. Når jeg hadde en identitet som idrettsutøver, var det enklere å si nei til negativt press utenfra.
Slutt å sammenligne deg med andre
Hun synes det er viktig å se helheten i oss mennesker, at vi alle har positive og negative egenskaper som gjør oss komplett.– Vi jenter er altfor gode på å sammenligne oss med alle andre. Vi shopper andres beste egenskaper, setter det sammen og sammenligner oss med det. Det er jo helt urealistisk. For å bli bedre venn med oss selv, tror jeg på å endre måten vi snakker med oss selv. Hvis vi snakket til venninner slik vi ofte snakker til oss selv, hadde vi ikke hatt særlig mange venner.Karina er beviset på at det er masse kraft i måten vi tenker på, og hun er klar på hva vi bør fokusere mer på.
– Det gjør noe med oss å til stadighet minne oss selv på gangene vi mislykkes. Vi er altfor flinke til å fokusere på det vi ikke får huket av på to-do-lista vår. Vi bør vi bli mye flinkere til å fokusere på det vi mestrer og lykkes i. Det er det som bygger opp selvtillit og mestringsfølelse.
«Pretty good for 42»
Hva er det beste med kroppen din?– Styrken og formene. Former er bra, de er jeg glad i! Man må verdsette der man er i dag, det er så poengløst å bruke tid på armer som henger og en mage som er annerledes etter å ha født barn. Jeg pleier å tenke at det er «pretty good for 42».
