Kultur

27. desember, 2020

Aleksandra Ørbeck-Nilssen om det vanskelige 2020 og forventningene for framtiden

– For nøyaktig ett år siden stod jeg i Paris’ gater i en Valentino-kjole på et ELLE-opptak og fortalte Petra om alt jeg gledet meg til å gjøre på nyåret. Aleksandra Ørbeck-Nilssen setter ord på fortid, framtid og nåtid.

Aleksandra Ørbeck-Nilsen (30) er modell, skuespiller, jord-aktivist og grunnlegger av organisasjonen Nanofasa Conservation Trust, som arbeider for å bevare urbefolkningen, dyrelivet og naturen i Namibia. 2020 har latt henne reflektere ekstra over fortid, framtid og nåtid.

For nøyaktig ett år siden stod jeg i Paris’ gater i en Valentino-kjole på et ELLE-opptak og fortalte Petra om alt jeg gledet meg til å gjøre på nyåret. Jeg trodde at 2020 skulle bli året jeg skulle starte en naturskole for masaiene, starte en naturvern-camp med san-folket, hoste tre dokumentarer, drive med skuespill i London, reise til Mexico for å studere med en av verdens mest kjente skuespiller-lærere og bruke mer tid med venner og familie. Jeg drømte om framtiden. Ble tatt bilder av i nåtiden. Og det er allerede fortiden.

Aleksandra Ørbeck-Nilssen Foto: Åsa Tellgård

Aleksandra Ørbeck-Nilssen på ELLE-opptaket i Paris som resulterte i én av tre cover for vår desemberutgave 2020. Foto: Åsa Tellgård.

Fortiden er grunnlaget vårt, berggrunnen som gjør at en stabil verden kan eksistere. Det er i fortiden vi kan lete fram heltene som inspirerte, de som skapte store og viktige skiftninger i holdninger og tanker som bidro til vekst.

Det er fortiden vi kan lære av og forstå hvilke feil vi ikke vil gjøre igjen. Umenneskeligheten og hvor menneskelig det er å gjøre feil når man ikke tenker lenger enn et egos levetid. Fortiden lar nåtidens og framtidens mennesker lære uten å måtte gå igjennom alt på nytt. Vi kan se tilbake på hvordan andre mennesker har overlevd vanskelige tider før oss, og på den måten kan fortiden gi oss mot og håp. Fortiden er en gave våre forfedre ga oss, en flott gave som ikke skal pakkes bort og glemmes.

2020 har vært et vanskelig år. Et år der nåtiden har føltes som en evighet, et år der fortidens feil og grådighet tok oss igjen. Et år hvor vi ble fratatt muligheten til å leve bare i framtiden. I stedet ble vi låst inne for å tenke over hvordan vi kan lære av fortiden, lytte til nåtiden og begynne å drømme om en mer bærekraftig framtid.

Det er ingen enkel jobb å integrere det som har vært med det som er, og derfra skape det som bør bli. Derfor er det noen ganger fristende å slå en strek over det som har vært, leve i nuet og blåse i framtiden. Men brannslukning er ikke så effektivt når isen smelter, temperaturene stiger, dyrene dør og menneskene gråter.

Da jeg var 18 år dro jeg til Afrika for å redde dyr og mennesker fra sult og elendighet, men da jeg traff san-folket i Namibia og ble introdusert for all deres kunnskap, som vi i vår kultur regner som fortidens kunnskap, innså jeg at den virkelige sulten er i oss som har for mange valg.

Vi, som lever i et egosystem, er mer opptatt av å forsyne oss og dekke egne behov, mer enn i et økosystem hvor det å gi tilbake er like viktig. Det de lærte meg om naturen satte meg på en kurs der hovedfokuset ble å gjenopprette naturområder med hjelp av deres eldgamle kunnskap. Men jeg hadde glemt et veldig viktig element, og det var at det ikke går an å gjøre en forskjell på utsiden hvis ting ikke er som de skal på innsiden. Det går ikke an å fikse på bladene, hvis problemet sitter i røttene. Det hjelper ikke å jobbe lokalt med å forbedre et problem hvis det lokale problemet bare er et symptom på en mye større og underliggende problemstilling. Vi må tenke større. Vi må integrere.

Foto: Aleksandra Ørbeck Nilssen

Foto: Aleksandra Ørbeck-Nilssen

Jorda har vært syk lenge, og det har også menneskene. Vi snakker ofte om et dårlig klima på planeten, men har glemt å ta opp til vurdering at dette bare er en refleksjon av det dårlige inneklimaet som lever i menneskene.

Mennesker har oppført seg som gravemaskiner på planeten vår i lang tid, og gjort friske naturområder syke, utryddet dyr og hverandre og gravd dype sår i jordas hud og i hverandre. Vi har brukt verden som en lekeplass og fylt den med stadig nye leker for å glemme hvor ensomme vi er i hver vår sandkasse.

Status, økonomi og konsum har vært en temperaturmåler på «det gode liv», men bak fasaden ser man at når livet ikke utfolder seg slik fantasien vår har forestilt seg, resulterer det i et mørkt indre liv. Antall depresjoner, selvmord, «livsstilssykdommer» og resepter cashet inn på apoteket, er bevis på at lykke ikke kommer utenfra.

Ifølge National Science Foundation tenker et menneske cirka 60 000 tanker om dagen, 80 prosent av dem er negative, og 95 prosent er akkurat de samme tankene vi hadde i går. Jeg vil tørre å påstå at dette også kan regnes som forurensning. Bare spør meg. Jeg ble syk av det, og det kostet meg nesten livet. For det meste av tiden gikk jeg rundt og var et offer av fortiden eller en fange av framtiden, men da jeg ble innlagt på sykehuset i Namibia med blodforgiftning, måtte jeg bare forholde meg til øyeblikket akkurat da, hamle opp med fortiden og ta styringen hvis jeg ønsket bli med videre inn i framtiden.

Sola kan gi varme, men mennesker er ikke krokodiller. Vi trenger nemlig å skape vår egen varme og dele den med andre.

Under lockdown måtte jeg dra fra livet mitt i Namibia og Paris, flytte inn i en liten leilighet i Oslo og prøve å skape en ny tilværelse. Jeg kjente ofte på hvor vanskelig det var å se håp når jeg ikke kunne se eller planlegge framtiden. Ingen av oss kunne lenger reise ut, så derfor bestemte jeg meg for å reise innover.
Langt der inne fant jeg en ny kurs. En kurs som ikke bare handlet om å redde naturen, men en retning som var dedikert til å skape en global oppvarming av hjerter. Jeg drodlet meg fram til et konsept som heter I AM PLANET, med en visjon om å bidra til å forbedre velvære for enkeltpersoner, dyrelivet og planeten, ved å inspirere mennesker til å få kontakt med naturen og bli kjent med jorda som en forlengelse av seg selv. Vi er ikke separert fra planeten. Vi er ikke separert fra naturen. Vi er naturen og vi er planeten. Har vi det bra, vil forlengelsen være bærekraftig.

Sammen med en venninne, Ida Nilsen, brukte jeg «innetiden» også på å skrive et filmmanus om ensomheten vi kan oppleve selv når vi er sammen, et manus som vi håper kan inspirere mennesker til å tørre å snakke om problemer og ensomhet uten tabu. I hovedsak er vi alle like, og vi deler de samme grunnleggende behovene og ønskene for våre liv. Jeg tror vi alle ønsker å ha levd, blitt elsket og hatt betydning. Vi lever ikke i fortiden, den bor i oss.

Vi lever heller ikke i framtiden, den kommer til oss. Nåtiden er den mest flyktige av alle. Imidlertid er nåtiden like viktig som fortiden eller framtiden, for uten den var fortiden ingenting, og framtiden vil aldri komme. Vår nåtid vil snart være vår fortid, og nåtiden vil avgjøre hvordan framtiden vil bli. Selvfølgelig lever vi ikke bare i nåtiden, men alle vi kjenner bor også her, og det er veldig viktig at vi prøver å gjøre nåtiden så levelig som mulig.

La oss starte med det vi kan gjøre noe med. Oss selv, det vi kan lære av fortiden, tankene vi tenker i nåtid og valgene vi tar hver dag som kan bidra til framtiden. Og for all del at vi minner oss selv på at vi har et ansvar for å vare på hverandre i stedet for å bryte hverandre ned.

La oss bruke tiden på å bygge opp inneklimaet hos oss selv og hverandre, legge fra oss telefonene og kysse bakken vi går på litt oftere. Det er på tide med en global oppvarming av hjertene, og en klimaforandring i menneskenes bevissthet.

Relatert

Les også