Journalist Kate Carraway spørsmålstegn ved våre forventninger til den moderne kvinnen.

Prisen for å være «en sterk kvinne»

Nylig, da jeg satt og lyttet til et podkast-intervju, gikk omfanget av våre selvmotsigende kultur opp for meg.

Intervjuet var med en stilig, suksessfull CEO, som også flittig frekventerer sosiale medier. Hun blir gjerne kalt «sjef-babe», «sjefdame» eller, om barna hennes nevnes i samme slengen, «mammaprenør».

Hun snakka om – ja, hva ellers – hvordan hun håndterer det hele. Mannen hennes «har én jobb», mens hun, som kvinner flest, har «45 jobber» – inkludert stillingen som gründer og CEO og daglig leder for «boligen og barna».

Programlederen repliserte med at hennes egen ektemann levde sitt liv uten større ansvar hjemme, og hun utfordra ikke akkurat gjesten sin da hun sa «men det funker fint for oss». Jeg trodde ikke mine egne ører …

Dette fungerer åpenbart ikke, men jeg skjønner hvorfor denne typen historier – sånne der en privilegert og til og med innflytelsesrik kvinnes liv innebærer å bære en uforholdsmessig stor byrde mens hun smiler fra øre til øre – er slike som kvinner lytter til og liker.

Svakhet?

Vi håndterer alt fordi det å ikke være «sterk» er det motsatte av hva en kvinne er ment å være – selv nå, eller kanskje spesielt nå. Men det er faktisk noe dritt å ha 45 jobber og å bli behandla med likegyldighet eller forakt av menn, og å jobbe hardere for mindre penger – samtidig som du skal ha ansvaret for å organisere tidenes beste julebord på jobben.

Det suger å måtte si at du ikke har det bra og er deprimert, at du er «svak», for det er det samme som å innrømme nederlag og mislykkes både som feminin og feminist – fordi svakhet blir sett ned på og styrke blir hyllet. Og ingenting av dette tjener oss kvinner.

Stressmigrene

For noen år siden, helt ut av det blå, opplevde jeg noe som antakelig var en autoimmun reaksjon (kjennetegnes ved at kroppens eget immunsystem er for aktivt, og ved en feil angriper kroppen selv), men det kan bare beskrives som en «tornado i hodet». Det starta med en lett nummen følelse i ansiktet. «Så rart,» tenkte jeg.

Noen dager senere ble jeg så svimmel at jeg ikke kunne gå uten å støtte meg til noe, og så fikk jeg hodepine – en skrekkfilmlignende versjon av migrene. Jeg kunne snakke normalt, men det var som om det var noe mellom meg og resten av verden; et lag med bomull, en tåkegrå glassrute … Noe sånt.

Synet var svekket; det var ikke mulig for meg å se noe langt foran meg lenger, jeg tålte ikke lys eller lyder og opplevde ulike typer smerter i forskjellige deler av kroppen, men aldri samtidig.

Det var ingenting galt med mine vitale organer, og resultatene på utallige tester og prøver var normale. Sistnevnte føltes både som en lettelse og en grunn til panikk – for da måtte jo legene ha oversett noe, eller så hadde ikke jeg forklart meg godt nok. Jeg er helt sikker på at alle de legene jeg konsulterte, iallfall noen av dem, trodde jeg var hysterisk og bare fant på alt sammen.

Ingen av spesialistene kunne forklare infanteriet av symptomer – de fleste av dem alvorlige – som dukka opp som perler på en snor, og ingen av dem virket som de brydde seg etter at de hadde utelukka de middels dårlige og verste scenariene.

Samfunnets krav til kvinnen

I det vanlige livet overlever kvinner grusomheter på grusomheter som munner ut i en slags banal aksept, færre muligheter i sin personlige og profesjonelle tilværelse, flere og høyere krav til disiplin og å pine kroppen til den tynneste og mest konvensjonelt attraktive versjonen av den; seksuelle overgrep og misbruk; prevensjonens bivirkninger, svangerskap og fødsler, skilsmisse og å bli forlatt; økonomisk avhengighet og ruin.

Deretter, i en viss alder, en reversering av seksuell verdi og tap av menneskeverd i en annen og mer spesifikk alder. Kvinners helse og trivsel er mindre forska på, dårligere forstått og mindre interessant for bedriftshelsetjenesten og den vestlige verdens medisinske etablissementer enn menns.

«Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere»

Selv det konseptuelt fornærmende uttrykket «det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere» er opphøyd til et eksempel på at å overleve er en styrke (når det tvert imot er et traume).

Vi kaller en alenemor, et voldtektsoffer eller en student med tre deltidsjobber (eller en som er alt dette på én gang) noe sånn som en «superkvinne» i stedet for å spørre henne om hvilken hjelp hun trenger eller hva prisen hun betaler for all styrken sin kan være.

Er det sykdom, isolasjon, utbrenthet, frustrasjon, raseri?

Mens alle kvinner betaler kostnaden for denne styrken, er byrden av urealistiske forventninger virkelig tyngst for fargede kvinner.

Store forskjeller

«Når vi tenker på svarte kvinner, er det gjerne som ‘Å, de er hjørnesteinene i familiene sine, de bidrar til å løfte samfunnet; de forsørger svarte barn og svarte menn og gjør en ekstra innsats for kirken’,» forklarer dr Seanna Leath, som er assisterende professor i psykologi ved universitetet i Virginia.

Hun har studert svarte jenter og kvinners utvikling i familier, skoler og lokalsamfunn. Når de ikke klarer å håndtere strukturelle problemer på egen hånd, blir de «demonisert». Leath mener at ved å holde fast ved disse bevisste eller ubevisste holdningene til styrke – som ofte inkluderer å aldri lære å be om hjelp – kan det føre til at noen svarte kvinner faktisk tror at de må marsjere framover, stå på og ikke ta tilstrekkelig hensyn til verken kroppen eller sin mentale helse.

Til tross for alle problemene denne formen for «obligatorisk» styrke fører med seg, blir den fortsatt sett på som det ideelle. Skuespilleren og stand-up-komikeren Amy Schumer sa en gang på et Oprah-event at kvinner er «krigere».

Og alle ble sååå begeistra. En fyr sa «du får til alt, du, baby», før han sank ned i sofaen for å leke med telefonen sin en times tid mens kona hans utførte en rekke oppgaver som han ikke engang visste eksisterte.

Vi er dronninger, badasses, «bossbitches». Vi er i besittelse av denne egenskapen – vi kan rekke over alt, fordi vi alltid har måttet det.

Kvinner fortsetter med å gjøre mer husarbeid og ta seg av barna mer enn menn gjør, eller – for å si det på en litt annen måte; nå i 2020 gjør menn fortsatt mindre husarbeid og følger opp ungene sjeldnere enn kvinner gjør.

Kvinner gjør mer…

I tillegg til å håndtere omsorgsoppgavene i forhold til gamle foreldre, er kvinner i økende grad hovedinntektskilden i familien. Kvinner jobber ofte i det økende og ustabile frilansmarkedet, som også er ganske uforutsigbart med tanke på pensjon og andre fordeler, som for eksempel betalt svangerskapspermisjon (i Skandinavia har vi gode permisjonsordninger, men dette er slett ikke tilfellet på verdensbasis).

Et stadig økende antall nye og kreative inntjeningsmuligheter og -ideer har oppstått, oppmuntra og inspirert av sosiale medier. Enten en arving lanserer en forretningsmodell som en veldedighetsorganisasjon, eller en hertuginne sier opp jobben i monarkiet og begynner å selge hettegensere og strømper, kan det henges på emneknaggen #riseandgrind, den monokromatiske power-dressen som kjennetegner trygghet og optimisme i det økonomiske klimaet i den vanvittige nettverks- og get-it-girl-anerkjennelsen som peker på kollektiv styrke uten å kreve noen institusjonell eller formell utdanning og kompetanse.

Å gi hverandre en high five for å være «sterk» er den sosiale navlestrengen. Dette kan være en fortjent belønning og det kan føles motiverende, men det bidrar ikke til å bevege kvinner framover.

Spille sterk eller vise sårbarhet?

Alt dette behovet for å være sterk har også ført til en bølge av nye tilbud om ulike former for å ta vare på seg selv – et korrektiv til «stå på»-mentaliteten, som insisterer på at man skal bruke svakheten sin som en styrke.

En av dem som går i bresjen her, er den amerikanske professoren og forfatteren Brené Brown. I hennes konseptualisering er det å poste sminkefrie bilder og superlange Instagram-innlegg om følelser og feiltrinn enda kulere.

I løpet av mitt medisinske helvete brukte jeg en haug med penger – som jeg ikke tjente fordi jeg var for syk til å jobbe – på å reise rundt og ta tester og prøver, oppsøke naturmedisinere og å kjøpe kosttilskudd og alternative piller når jeg ikke hadde noen svar og fortsatt var temmelig desperat.

Jeg mediterte og ba, jeg gjorde yoga og jogget. Jeg gråt masse, men jeg passa på å moderere oppførselen min når jeg var sammen med andre mennesker.

Jeg lata som om jeg håndterte det med den verdigheten og det heltemotet som er forventa av en kvinne med smerter. Jeg passa nøye på å aldri framstå hysterisk, selv om jeg absolutt var det, men dette resulterte bare i at jeg følte meg verre og mindre sett enn noen gang.

Spille sterk

Når jeg ikke spilte sterk for legen min (eller for min alltid støttende og feministiske ektemann), var jeg gal av angst og redsel. Jeg var besatt, fylt med tvangstanker og helt på bånn; jeg ble stadig mer oppløst og frynsete.

Selv om kulturen vår nå er i ferd med å bli mer overbærende i forhold til alt som har med «styrke»-paradigmet å gjøre – det er mer innafor å vise sårbarhet, gå i terapi og å gå sine egen veier i eget tempo – driver vi fremdeles og ber om tillatelse.

Formaningen fra sosiale medier er som følger: «Damer, vi har lov til å være uenig med en venn, la være å gå i det utdrikningslaget og å slå opp med den idioten.» Det er greit, men når vi må minnes på dette, indikerer det i seg selv at vi i våre sosiale liv og på hjemmebane følger det samme gamle manuset.

Ta en tur innom en av de «sterke» vennene dine, de som antagelig aldri ber om hjelp, og husk at svakhet fremdeles i stor grad blir betrakta som et ydmykende skritt på veien videre. Om den eskalerende sårbarhetstrenden vil fortsette å bevege seg bort fra skam og kjønnsroller som burde vært gått ut på dato eller ikke, og omfavne alle de andre ukomfortable vinklingene som kan forstyrre våre feministiske synspunkter, ja, det gjenstår å se.

Styrke er et relativt begrep

Selv er jeg sterk på en måte som er gjenkjennelig for andre mennesker, siden jeg kan gi uttrykk for hva jeg trenger og mener.

Jeg kan være den andre kommer til for å be om råd og hjelp, og jeg er i stand til å håndtere en krise mye bedre enn jeg kan gjøre andre ting. Men jeg har ikke noe ønske om å være sterk på måten som det nå for tiden oppfattes at kvinner generelt skal være, som er på den stille måten.

Når noe blir feil, har jeg lyst til å fortelle alle om det. Jeg vil at den smerten som vi vanligvis ikke snakker om, skal eksponeres som et blinkende blålys.

Jeg vil at vi sammen skal stille spørsmål ved det hver gang noen gjør et forsøk på å tie i hjel problemene våre og bite oss merke i når folk prøver å redusere styrken vår ved å komme med sexistiske (og rasistisk og homofobiske) uttalelser.

For å bare stå i det og «gjøre det som trengs», uten å forvente noen hjelp og ved å neglisjere mine egne følelser og ønsker og brenne meg selv ut – den slags «styrke» føles meningsløs og som en straff.

Det blir som å fyre opp under gamle traumer og kanskje til og med skape noen nye.

Stress og traumer

Marlene Duarte Giles, som jobber som sosionom på traumeprogrammet ved Women’s College Hospital i Toronto, forklarer at «alt som forårsaker stress i familielivet tidlig i livet – kjent som vonde barndomsopplevelser – kan enten føre til at folk blir traumatisert i tilsvarende situasjoner senere i livet eller gir dem en økt risiko for å pådra seg mentale og psykiske problemer.»

Stress som en styrke genererer altså mer stress, flere traumer, sykdom eller rett og slett svakhet.

Cirka tre måneder etter at symptomene mine starta, var de borte. Jeg fikk aldri noen forklaring på dette. Pussig nok, så er det slik at mange autoimmune plager – selv om jeg ennå ikke er hundre prosent sikker på at det var det de var – utløses av stress, et slikt stress som oppstår når man opprettholder «den obligatoriske styrken».

Jeg er ikke sterkere som et resultat av at vonde ting har skjedd med meg.

Jeg var – og er – traumatisert, og jeg mista kontrollen over kroppen min uten at jeg har noen åpenbare muligheter til å finne ut hvorfor det skjedde, eller – ikke minst – til å unngå at det skjer igjen.

Hvordan og hvor jeg skal få hjelp hvis det skjer, det aner jeg faktisk ikke. Det var annerledes, men beslekta med det samme som de fleste kvinner opplever daglig: Det forventes at vi lider og håndterer det – og prosesserer og fikser det – fordi vi kan.

Siden vi er så sterke…

Relatert

ELLE Wellness: 10 tips til detox og økt energi

Anniken Nayelis' beste detox-tips for å oppnå ekstra overskudd gjennom høsten.
trening høst 2021

Hold motivasjonen oppe med nytt treningsutstyr

Treningsutstyret vi vil ha nå
mammaperm

Fredagsjenta minner oss på at ingenting varer for alltid i ukens spalte

En dag i mammaperm

Les også

Slik forhandler du

Slik 
forhandler du som en proff​

En gal kollega, en håpløs beiler – eller en urettferdig sjef. Frykt ikke! Med disse smarte forhandlingsknepene – fra en av verdens beste forhandlere – garanterer vi at du går seirende ut av samtalen.
Emosjonell smitte

Å fange følelser

Vi tror gjerne at enhver følelse oppstår av en grunn, men det viser seg at mange av følelsene vi kjenner på slett ikke er våre egne. ​
Kvinners sexliv

Sannheter og løgner om kvinners sexlyst

Hva om historiene du har blitt fortalt om kvinners sexlyst er helt feil?
Mikroutroskap

Hva er egentlig mikroutroskap?

Dating-landskapet er i konstant endring, men hva er egentlig innafor?