Livsstil

16. januar, 2020

Miljøhysteri?

Klimakrisen har delt befolkningen i to. Kanskje er det på tide å lytte til hverandre?

Empati-revolusjonen: Det er lett å tenke på jorda som et brennende søppelberg. Men nå ser vi en ny bølge av empati sveipe over samfunnet, og du kan bli med og ri bølgen.

Derfor bør du gå for naturlige og økologiske produkter.

«Det har aldri slått meg at jeg kjenner folk som tror at klimakrisen er oppspinn»

At denne i vår tid høyst reelle globale trusselen er virkelig, er noe som er allment akseptert i min verden. Nå skal det sies at min verden stort sett består av kvinner, og at vi alle får våre daglige doser med nyheter fra de samme stedene. Vi lytter til de samme podkastene, følger de samme folka på sosiale medier, drikker kaffe fra identiske økologiske gjenbrukskrus og ikke sjelden dukker vi opp i tilnærmet like antrekk.

Men på en familiefest nylig – der vi fikk servert lunsj på plasttallerkener som ble spist med plastbestikk og skylt ned med vin i plastglass – oppdaget jeg at en av mine nærmeste slektninger, en høyt elsket onkel tidlig i 70-åra, fortsatt tror at den globale oppvarmingen er en myte. Jeg endte opp med å bli sittende ved siden av ham ved bordet, og da alle tallerkenene ble samla inn og kasta i søppelposer av plast, datt det ut av meg at det var en stor skam å begå slik et fælt og helt unødvendig terrorangrep på miljøet – bare for å slippe å vaske opp.

Miljøhysteri

Jeg hadde ikke forventa meg hans påfølgende like hissige kommentar og dirrende pekefinger om min venstrevridde generasjons miljøhysteri basert på tullete forskning. Stemningen ble brått ganske dårlig, og i en nokså skarp tone sa jeg at hans generasjon har det med å lukke øynene for klimaforandringene siden de selv er skyld i dem. Mulig jeg også sa noe om at hans bruk av plastgafler bidro til å kvele en delfin, og at dette måtte være grunn god nok til å heller bruke bambusalternativer.

Flere plukka opp samtalen, og diskusjonen spredde seg i begge retninger langs bordet. Da desserten ble servert (i plastskåler for engangsbruk), var vi ikke kommet et hakk lenger. Jeg forlot festen tidlig, og var både sint og litt skamfull for at konsekvensene av mine uttalelser hadde opprørt 30 personer, inkludert døtrene mine, som hadde vært vitne til at moren deres hadde ført verbal krig mot en haug med gamle folk. Og vertinna, som også er i 70-årene, ble skjelt ut for plastskammen i alles påhør. Uansett hva som ble sagt og ikke sagt ved det bordet, var min eneste synd at oppførselen min ikke var empatisk. Selv om det ikke er noen unnskyldning, så vet jeg at jeg ikke er den eneste som sliter med å relatere meg til andre mennesker på en forståelsesfull og imøtekommende måte i sosiale, politiske og kulturelle sammenhenger, settinger som fort kan bli preget av konflikter, angst, sinne og så mye bråk.

The Empathy Effect

«Empati er evnen til å både kunne oppfatte og bearbeide andres følelser og opplevelser, på en måte som viser omtanke og typisk fører til en omsorgsfull og medfølende respons», forteller Helen Riess, professor i psykiatri ved Harvard og forfatter av boka The Empathy Effect. Og med den definisjonen er det vanskelig å påstå at majoriteten av disse dagers diskusjoner om klima, politikk, like rettigheter og innvandring kvalifiserer til å bli kalt empatiske.

Siden disse temaene er så omstridte og en rask endring er så kritisk nødvendig, er det så lett å føle at vi ikke har tid til å lytte til Riess’ ord om «å lytte og tie, og kvele trangen til å ta igjen» – slik det kreves for å framstå empatisk.

Når det gjelder all slags menneskelig interaksjon, er ikke empati bare en fin idé. «Evolusjons-biologer mener at når det dreier seg om å overleve som art, er empati en av de aller viktigste menneskelige egenskapene,» sier Riess. «Uten vår evne til å oppfatte og forstå andres behov, hadde det ikke eksistert hjelp, samarbeid eller gjensidig tillit – vitale trekk som er grunnleggende for å kunne fungere sosialt og for vår evne til å trives.»

Empatisk samfunn?

Vi har, helt utilsiktet, skapt en verden som gjør det vanskelig å først og fremst reagere med empati. «Om det du ønsket deg var et system for å bryte ned folks empati, kunne du knapt funnet noe bedre enn det samfunnet vi selv har skapt,» sier Jamil Zaki, forfatteren av boka The War For Kindness – Building Emphaty In A Fractured World og professor i psykologi ved Stanford.

«Selv om våre individuelle og sosiale evner til å uttrykke empati ikke er noe som er målbart, finnes det målinger på dette, og linja på den grafen har pekt nedover i lengre tid nå,» sier Zaki.

Med eller uten disse målingene … Dette er noe vi selv er klar over. I et britisk forsknings- prosjekt som ble offentliggjort i fjor, var det kun 12 prosent av deltagerne som følte at samfunnet var blitt mer empatisk det siste året. Mer enn halvparten følte at vi er blitt mindre imøtekommende i forhold til andre mennesker. Og kanskje nettopp dette er grunnen til at vi er i ferd med å se de første tegnene til endring; at vi nå gjør en innsats for igjen å bry oss om hverandre.

I sin første tale til nasjonen etter massakren i Christchurch- moskeen i mars, demonstrerte New Zealands statsminister Jacinda Ardern hvordan empati radikalt kan endre fokuset i et helt land. Selv om hun tydelig fordømte terroristen, var fokuset hennes primært på ofrene og på å oppfordre det sørgende publikummet til å ta vare på det store antallet innvandrere som var rammet av tragedien.

Ardern, som i en alder av 39 er verdens yngste kvinnelige regjeringssjef, hadde like før snakka om sin forpliktelse og sitt ønske om å skape en ny lederstil. Og hun viste, i praksis, hvor kraftfull empati er når den mikses med kjapp og konkret handling. En journalist i New York Times skrev: «Dette har vist at hun er en medfølende, men tøff og beslutningsdyktig leder, og at hun har vist en utmerket evne til å tale til og lede landet i denne krisa.» Siden empati er sosialt smittsomt, er det store sjanser for at vi som individer henger oss på når det blir uttrykt medmenneskelighet i det offentlige rom.

Millenniumsgenerasjonen

Samtidig jobber selskaper som for eksempel australske Thankyou med å flytte fokuset fra å se på samfunnsansvar som en markedsføringsstrategi til å bli en kjerneverdi. Store matvarekjeder nekta lenge å ta in Thankyous produkter i hyllene sine, men valgte til slutt å slippe dem til etter mye press fra kundene. Nå har selskapet, som gir bort alt overskuddet sitt, investert mer en 6,2 millioner australske dollar i prosjekter for å redusere fattigdom i utviklingsland. Deres mektigste redskap for å fremme empati, er en kode på hvert produkt som informerer kunden om hvilket samfunn som mottar overskuddet fra varen han eller hun kjøper.

Likedan er hvordan vi velger å jobbe, selskapene vi jobber for og kontorkulturen i endring, og dette takket være millenniums-generasjonen som er kjent for sine visjoner og verdier. Ifølge en undersøkelse gjort av Deloitte, mener nesten 90 prosent i millenniumsgenerasjonen at økonomisk vinning ikke bør være det viktigste for å beskrive et selskaps suksess. Faktorer som sosialt ansvar og inkludering på arbeidsplassen betyr mer. En av grunnleggerne av Reddit (et nettsamfunn der brukerne kan poste lenker til innhold på Internett), Alexis Ohanian, sa i en uttalelse til magasinet Wired i fjor at han hadde hørt om oppstartere i Silicon Valley som hadde «forlatt møter hos investorene siden de ikke hadde en eneste kvinne i styret». Å kunne forvente empati og evne til å være inkluderende i forhold til halve befolkningen fra de folka som former framtiden vår, er vel ikke å håpe på for mye. Og tatt i betraktning at Silicon Valley i sin spede ungdom var en kjønnsdiskriminerende bastion, er vi glad for å se litt tydelig handling.

Selv på sosiale medier, der intoleransen lenge har blomstret, ser vi et skritt i retning mindfulness. En ny funksjon på Instagram plukker opp offensive kommentarer og spør brukeren «Er du sikker på at du ønsker å poste dette?» før kommentaren vises. Og når du skal poste noe på Reddit, får du først opp et spørsmål om hvorvidt «dette også er noe du ville ha sagt høyt i virkelighetens verden». Et av styremedlem- mene i Reddit, Sam Altman, sa en gang at «det å finne ut av hvordan teknologien kan oppmuntre til empati, er en av de mest interessante og viktigste utfordringene vi står overfor i verden nå».

Bekymret for jorda vår

Folks endrede holdning i forhold til plast er et kollektivt uttrykk for empati og bekymring for miljøet. Den enorme sorgreaksjonen på David Attenboroughs film Blue Planet II, som viste alle ødeleggelsene plasten i havet fører til, ledet til massiv handling. Vi er bekymra for jorda vår, og vi er bekymra for de menneskene – for det meste i utviklingsland – som er rammet av klimaforandringene.

Selv det å se på TV gjør oss mer empatiske. Netflix-fenomenet When They See Us forteller historien om fem fargede tenåringsgutter som ble uskyldig dømt for å ha overfalt og voldtatt en kvinne i Central Park i New York i 1989. Serien setter lys på politiets rasistiske holdninger, og tar også for seg hvordan vi ikke lenger er fullt så raske til å tro det ver- ste om folk fra en spesiell rase eller samfunnsklasse.

«Forandringer skjer ikke over natta,» sier Riess. «Alle ønsker vi oss en quick fix – bare vi blir kvitt denne politikeren eller sjefen, så blir alt bedre – men forandringer blir til som et resultat av å lytte til og forstå andres meninger, litt etter hvert.»

Selv om det i dag er sterke krefter som kjemper imot empati, er det en trøst i å vite at vi som mennesker er sosiale, uavhengige skapninger, formet av evolusjonen til å bli dem vi er. Når vi ser en annen per- son som skader seg selv, fysisk eller psykisk, reagerer en del av hjernen vår på samme måte som om det var vi selv som ble skada. Ørsmå bevegelser i ansiktet kan avsløre en persons følelser og ønsker, og uten engang å tenke over det, så gjenspeiler disse følelsene el- ler ønskene seg i oss. Vi kan sette oss inn i og forestille oss andre menneskers følelser, uten at vi sammenligner dem med våre egne, og føle med dem. Og begge parter føler umiddelbart en tilknytning, og med det vel- være. «Empati er drivstoffet vårt,» sier Riess. «Den beriker oss alle.» Uansett hvilken grad av empati vi er utstyrt med fra naturens side, kan vi tilegne oss enda mer av det ved å ville det, praktisere det – eller rett og slett ved å eksponere oss for det. Personlige forandringer begynner med å bestemme seg for prøve.

Sosiale forandringer

Sosiale forandringer, derimot, krever en del opprør. «Det begynner med vår avsky mot at folk blir dårlig behandla,» sier Riess. «Den følelsen av at dette ikke er riktig.» Men å kvittere med sinne er verken bra for samfunnet eller for oss selv. I boka Good And Mad – The Revolutionary Power Of Women’s Anger fra 2018, hevder forfatteren Rebecca Traister at «kvinners raseri stimulerer til kreativitet, og er en pådriver til nytenkning i politikken og sosiale forbedringer, og slik har det alltid vært». Journalisten Amanda Petrusich siterte henne på dette i en artikkel i New York Times, der hun skrev om #MeToo-trøtthet og hvordan hun etter så mange historier og så mye smerte var blitt helt utslitt av sitt eget raseri. «Sinne bryter ned en person,» skrev hun. «Du råtner innvendig. Du blir sur. Det er umodent, endeløst og skremmende. Det finnes ingen verdig eller produktiv måte å skrike på til øynene dine blir røde. Det eneste det sin- net gjorde for meg, var å gjøre meg enda sintere.»

Så sinnet må følges av empati – i en stille, nærende form, heller enn i en som tapper deg for krefter, og som blir så bra i praksis at den er sosialt smittsom og utvikler seg til godhet. Zaki beskriver det som «en myk ferdighet i en hard verden».

Nå har jeg en ny familielunsj på trappene, og selv om handlingen føles liten, har jeg ringt og meldt meg frivillig til å ta oppvasken. Og nå har jeg tenkt å ringe til min kjære onkel og be ham om å hjelpe meg. For, som jeg sier til døtrene mine – som også kommer til å være der: Det er fullt mulig å snakke og få ting gjort samtidig.

Relatert