Er skjenkestopp lik sjekkestopp?

Foto: Imaxtree

Å finne sin utkårede under koronapandemien kan være...utfordrende.

Publisert Sist oppdatert

Dating under koronapandemien har, for mange, vist seg å være utfordrende. Restriksjoner har gjort det nærmest umulig å treffes på «normal måte», og tonen på datingappene har forandret seg, på mange måter, til det verre. Men, hva skjer når du faktisk matcher med noen du liker, og bestemmer deg for å dra på en «Bent Høie-approved» date?

Jeg husker krisemøtet jeg hadde over telefonen med min medsingle venninne, da ordet skjenkestopp for første gang ble introdusert for oss den skjebnesvangre dagen i mars 2020. Sjokket over hva den nye samfunnskontrollen innebar traff oss som en iskald dusj.

Hva skulle vi gjøre nå?

Vi skal holde ut, for Norge...

Nei, det var ikke på langt nær den mest alvorlige konsekvensen av pandemirestriksjonene. Men, skal vi være helt ærlige, opplevdes det like fullt alvorlig for oss. Det var tross alt der sjenkingen fant sted at vi svinset rundt og møtte våre nye utkårede. (Man blir jo ikke akkurat sjekket opp på gaten her i Norge, selv om det faktisk har forekommet, med mer eller mindre hell…).

Å bli frarøvet denne dyrebare arenaen vi tok så for gitt, fikk oss til å innse hvor mye den betydde. Det handlet ikke om alkoholserveringen i seg selv, men om friheten, spenningen og sosialiseringen som utspilte seg der den ble servert.

Vi prøvde å la det synke inn, trøste hverandre med at det sikkert gikk fort over. Dette kunne vi holde ut, for Norge...

Ett år senere er vi numne for kalddusjer. Og jeg priser meg lykkelig over uvitenheten om at dette skulle kommer til å vare en god stund til.

Så, hva har vi gjort?

«Single skal unngå å kline»

Den konstante endringen av forbud, har kontinuerlig endret spillereglene for oss som har vært single under Covid-pandemien. «Single får møte maks to til tre personer i uken». «Single skal unngå å kline». «Single må unngå tilfeldig sex». Hadde noen sagt til meg at datinglivet vårt skulle bestemmes av en Høyre-politiker i slips i år 2020…

Datingkulturen har definitivt endret seg i løpet av dette året. Dessverre ikke på den måten at vi nå sjekker hverandre opp på gaten, hvis du trodde nøden skulle lære naken kvinne å spinne osv.

Og ja, jeg har drømt meg håpefullt bort til romantiske ferieepisoder hvor menn har nådd ut til meg både på t-baner og caféer pre Covid... Men nei, den bivirkningen av Covid har uteblitt. To meter avstand og ansiktsmasker gir ikke den beste grobunn for romantikk.

Romantikken, har som med alt annet dette året, vært pent nødt til å blomstre på god avstand bak en skjerm. Takk gud for sjekkeapper som har fylt seg opp av stadig flere single kvinner og menn. Noen fra ferske pandemibrudd, andre erfarne, digitale sjekkere – og selv de som før sverget til skjebnen, har inntatt den digitale sjekkearenaen.

Og datene har stadig blitt mer kreative ettersom reglene har endret seg.

Sporty og kul

I fjor sommer tikket det inn en melding fra en ung mann som alltid hadde drømt å ha en «kul, sporty dame å hoppe fra klipper med». Jeg «så visst ut som en sånn dame» ifølge ham, så jeg ble med!

Tinderprofilen hans viste et bilde av ham i baklengs salto flere meter over havet. Men hva som helst for litt adrenalinkick i all denne nummenheten, tenkte jeg. Ikke brøt klippehopping med Høie’s datingregime heller.

Jeg løp ut til Bygdøy «sporty og kul» som jeg var. Men også fordi det fjernet litt av nervøsiteten. Om daten skulle være helt feil, kunne jeg alltids springe ubemerket vekk fra ham bak mine store, raske briller. Jeg fant ham der ved klippene og jeg ville ikke løpe fra ham.

I det vi sa hei, begynte det lille som var igjen av sol å trues av mørke skyer, og tilføyde situasjonen ekstra dramatikk. Vi brydde oss ikke om været. Han var sjarmerende, hadde snille blå øyne og var deilig avslappet.

Vi startet fra en ni-meters klippe og fikk straks publikum. Fire små jenter så på meg med stjerner i øynene og jeg visste at jeg måtte fullføre le grand finale som var fjorten-metershoppet foran dem, men og for ham.

Klippehopper'n

Det begynte å regne da vi hadde klatret opp fjellskranten og stod og vurderte vårt nye hoppemål. Meg i en våt sports-BH og shortsen jeg løp i, han i kort, blå badeshorts og solbrun overkropp. Nå gjaldt det. Jeg koblet ut hjernen, tok løpefart og hoppet ut fra klippen.

Det smertet i siden av ryggen da jeg endelig kom opp av vannet og kavet uelegant etter pusten. Før jeg rakk å svømme videre, hadde min kavaler overmodig tatt sats og jeg fikk se ham gjøre flere feilberegnede saltoer som endte i en krasjlanding med ansiktet først ned i det nå mørket vannet.

Opp kom han blødende og en svak stemme uttrykte: «Jeg tror jeg har slått hodet, alt går rundt». Samtidig hadde en av småjentene i publikum fulgt mitt eksempel og hoppet etter.

Nå svømte jenta i full gråt mot fjellskranten. Brått visste jeg ikke hvem jeg skulle hjelpe først, og tillot egentlig Høie å bryte to-metersregelen for dette?

Jeg tok jenta i en arm og støttet han med den andre opp de glatte klippene, fra regnet som nå pøste ned som en tropedusj. Ti minutter senere satt vi søkkvåte på bussen; han på vei til legevakten og jeg på vei hjem. Det var tross alt ikke tillatt for meg å følge med (noe positivt hadde restriksjonene ved seg denne gangen).

Jeg visste at vi ikke ville se hverandre noe mer, så jeg strøk ham lett i håret, takket for meg og tenkte at nå må skjenkestoppen opphøre snart.

Powered by Labrador CMS