Kultur

28. mai, 2020

Billie Eilish: – jeg elsker at folk ser meg

Billie Eilish, tenåringen som erobret hitlitstene og skapte en fenomen fra jenterommet, forklarer galskapen.

Billie Eilish er den yngste kvinnelige stjerna (i skrivende stund) til å toppe listene dette tiåret, og den eneste som har låtene sine plassert på 14 ulike lister samtidig.

Hun er mer enn kulturelt godt nytt; hun er antagelig den som vil redde den utdøende plateindustrien.

På besøk hos Billie Eilish

Moren til Billie Eilish beklager det rotete huset.

«Vi har akkurat kommet hjem fra en turné,» forklarer Maggie Bard i døra til den lille bungalowen i Highland Park, nordøst i Los Angeles.

Hennes datters popstjerneliv har faktisk rammet familiehjemmet som en tsunami. Kofferter og bager på dørmatta, det er noe usikkert hvorvidt bagasjen er på vei inn eller ut … Spisestua ser ut som et lagerrom – etter et innbrudd – med stabler av pappkartonger fylt av neongrønne skjorter og gensere. En enorm boks med tunge sølvsmykker står på gulvet ved siden av en bok med dikt av Rupi Kaur. Billies keyboard benyttes nå som oppbevaringsbord, og hennes bror Finneas O’Connells piano står der helt utilgjengelig og så vidt synlig midt i kaoset. Ser man nærmere etter, åpenbarer noteheftet The Green Day seg, og … Er det en seng vi ser?

Det er det. Bak pianoet står det en seng, der Maggie og mannen hennes, Patrick O’Connell, sover når de ikke er på turné sammen med Billie. Her pleide også Billie og Finneas å sove – alle fire delte senga helt til Finneas var 10 år gammel.

Etter det flytta søskenparet inn på to soverom på baksiden av huset. Og det var i disse rommene de skrev, spilte inn og produserte Billies musikk, inkludert debutalbumet When We All Fall Asleep, Where Do We Go?.

Det fikk en førsteplass etter at det ble sluppet i mars i fjor, og siden den gang har albummet toppet listene flere ganger. Men statistikker som dette er blitt standarden for den nå 18 år gamle stjerna.

Topper listene

Billies sanger og videoer har blitt streamet mer enn 15 milliarder ganger.

Hun har gjennomført ikke mindre enn fire utsolgte turneer i Nord-Amerika sammen med Finneas (22).

I juli i fjor relanserte Billie hit-låta Bad Guy med innslag av Justin Bieber, og mindre enn to uker senere ble hun nominert til ni MTV Video Music Awards. Dave Grohl fra Foo Fighters sier dette er like vanvittig som det som skjedde med hans første band: «Ja, Nirvana fikk akkurat like mange nominasjoner.» Men hennes suksess føles så ny at det nesten ikke går an å sammenligne.

Hun er den første artisten født i dette millenniet som har oppnådd listetopplassering, og hun er for ung til noen gang å ha eid en CD.

Hun er den yngste kvinnelige stjerna (i skrivende stund) til å toppe listene dette tiåret, og den eneste noensinne som har låtene sine plassert på 14 ulike lister samtidig.

Hun er mer enn kulturelt godt nytt; hun er antagelig den som vil redde den utdøende plateindustrien.

Billie kan verken sammenlignes med den kommersielle banebryteren Taylor Swift eller den viltre versjonen av Britney Spears. Hun er noe nærmest hjemmelaget.

Hun er Billie Eilish mer enn en hit eller en plate- kampanje – en person mer enn et fenomen.

Like tøff og hard som de falske neglene sine

Klokka er 11.45 på formiddagen, og Billie er på kjøkkenet og snakker med et barn med leukemi på FaceTime.

Dette er noe av alt hun gjør i regi av Make-A-Wish Foundation.

Bungalowen er nok hennes imperiums hovedkvarter, men omgivelsene bidrar til at hun fortsatt har beina godt plantet på bakken. Det eneste som minner om berømmelsen, er en plakat og en innrammet anmeldelse fra Los Angeles Times på veggen. De har begge tilknytning til filmen fra 2013, Life Inside Out, som moren Maggie, som er skuespiller, var med å skrive manus til.

Både Finneas og Maggie hadde en rolle i filmen. Billie bor fremdeles hjemme, men Finneas har nylig flytta ut – om ikke lenger enn et par kilometer unna. Det er sterke, ubrytelige bånd i denne familien.

Når Billie er ferdig i telefonen, smiler hun fra øre til øre. «Hallo der!» sier hun, mens hun nesten hopper av glede. Men bare nesten – for i dag er hun ikke mobil. Hun er nødt til å bruke litt tid på å la den forstuede ankelen sin få hvile. Hun var uheldig da hun hoppet rundt i en vill pogodans på scenen, men gjorde gode miner til slett spill og fullførte konserten uten at publikum merka at noe var galt. Heller ikke nå ser hun spesielt smerte-påvirka ut; hun er like tøff og hard som de falske neglene sine, som rytmisk trommer på kjøkkenbordet mens hun lener seg godt tilbake på stolen.

Neglene er fluoriserende grønne og sylskarpe. Billie sitter som en katt og drar de kvasse klørne gjennom hårmanken. Hun bruker dem til å klø seg i ørene og til diverse andre praktiske ting. Her om dagen forårsaket de et hull i venstrehånda hennes mens hun satt på hesteryggen.

«Jeg rett og slett knivstakk meg selv,» sier hun, og demonstrerer hvordan det skjedde.

«Jaja … Jeg elsker uansett disse neglene, men jeg må forandre formen. Jeg har jo ikke lyst til å komme til skade for å stikke ut hestens øyne med dem.»

Hennes meteoriske berømmelser ble for mye

Nå har Billie vært hjemme i tre dager. Da hun dro var det vår, og i skrivende stund er det sommer.

«Det er jo bare helt galskap,» sier hun, «det føles som om disse månedene har gått som en røyk. Men på den andre siden så føles det også som om jeg har holdt på i 400 år.»

Billies turné har vært som et globalt korstog, som blant mye annet bestod av to uforglemmelige opptredener på Coachella- og Glastonbury-festivalen og tre utsolgte konserter i hjembyen. På alle disse eventene har hun trollbundet fansen; det har vært like vilt som 90-tallets Spice Girls-feber – skrikene deres må ha blitt hørt langt ut i verdensrommet. Og Billies eksplosive energi overgår det meste.

På Coachella var vinden så sterk at palmene rundt scenen så ut som om de skulle ramle over ende, men hun stod på scenen som en bauta av trass: «Ha ha, det var like før jeg ble blåst bort!»

Videre innrømmer hun: «Dette var faktisk den første turneen der jeg bare koste meg. Det betyr at jeg ikke har kost meg så mye på de andre.»

De tidligere turneene har vært stressende. Hennes meteoriske berømmelse ble for mye – siden mindre scener ikke var utstyrt godt nok til at hun kunne være trygg.

Og noen ganger var det ikke så lurt å møte fansen etter konsertene.

«Når det står mer enn tusen mennesker utenfor, og ingen av dem har gått igjennom sikkerhetskontrollen, da vet jeg jo ikke om de er der på grunn av meg eller av andre årsaker. Jeg vet ikke om det er noen blant dem som ikke har gode hensikter. Da kan det lett bli en nedtur.»

Nå er hun omgitt av sikkerhetsvakter, og konsertarenaene er større. Og hun har gjerne med seg venner når hun turnerer. «Jeg trenger folk rundt meg. Jeg er en menneskeperson,» sier hun.

«Før hendte det at jeg var borte i månedsvis uten å se vennene mine. Og når jeg kom hjem, gadd de ikke være venner med meg lenger. Det er jo ikke deres feil. De glemte meg jo ikke, men det glemte hvordan det føltes å være glad i meg. Det var noe dritt.»

Pakker ut sine ærligste følelser

Billies opptredener på scenen skiller seg helt ut fra andre popstjerner vi har sett før.

Showene hennes dreier seg ikke om å få fram stemmen hennes perfekt eller å fabrikkere en fantastisk flukt fra virkeligheten. De er et sted der Billie kan pakke ut sine ærligste følelser på scenen.

Energien er mer som et hard-core show enn en pop-opptreden. På scenen bry- ter hun seg gjennom barrierer av ekstrem smerte.

«Jeg ville heller ha droppet konserten framfor å by på en middelmådig versjon. Jeg er ett tusen prosent seriøs,» advarer hun.

Billie forstuet ankelen på den største Los Angeles-konserten sin. «Tro meg, jeg kommer aldri til å avlyse eller avbryte en konsert. Gjør jeg noensinne det, så håper jeg noen gir meg en på trynet. Og om jeg dør? Jo da … Jeg tar den! Skjerpings, Billie! Se og kom deg opp på den scenen, for svingende, og gjør det du skal!»

På Europa-turneen i februar i fjor fikk hun beinhinnebetennelse i begge leggene, og det gjør fortsatt vondt.

Hun stikker frem de arrete beina for å vise meg hvor det er mest smertefullt.

«Det er ekstremt vondt, og jo mer behandling jeg fikk for det, dess verre ble det bare. Og jeg er virkelig ikke den som beklager meg mest over smerte, og kanskje det er nettopp der- for jeg pådrar meg så mange skader,» sier hun.

«Jeg sier aldri til noen at jeg har det vondt. Jeg klager aldri, og jeg liker ikke å få behandling. Gråter gjør jeg heller ikke. Aldri! Men det er noen smerter som tar helt pusten fra deg.»

Hun holder hendene rundt halsen for å illustrere hva hun mener.

Da hun opptrådde i Manchester, var det ingen ting som hjalp, og til slutt prøvde hun akupunktur.

«Det er ikke meningen at akupunktur skal være vondt, men hver eneste nål føltes som en kniv,» sier hun.

Hun kunne ikke engang stå oppreist. Men da konserten starta på kvelden, skjedde det noe.

«Adrenalinet fosset,» sier hun. «Adrenalinet var eksplosivt, og jeg følte meg som selveste Hulken.» Musikken hennes symboliserer også dette; den myke og jazzete stemmen hennes i en lynende energisk, beat-dreven opptreden. Altså som tenåringer flest for tida; steinharde på utsiden og følsomme på innsiden. Billie romantiserer ikke tenårene. Hun synger om skogbrannene i California, og hun synger om selvhat og skadelig kjærlighet. Det er vanskelig for henne å sammenligne seg selv med andre tenåringer.

«Jeg vet ikke hvordan det føles å ikke være en tenåring,» sier hun. «Men det jeg vet er at unge mennesker ofte vet mer enn voksne.»

Vokste opp med begrensede midler

Billie forteller at hun vokste opp med begrensede midler. Hun ble født downtown Los Angeles, og hun og Finneas ble undervist hjemme og oppdratt som pragmatikere i Highland Park.

Billie jobba deltid i en stall, og denne stallen er nå hennes hellige sted, et sted hun kan trekke seg tilbake til og bare være seg selv. «Hester er de mest terapeutiske dyrene,» sier hun. «Hester og hunder. Og kyr. At folk spiser kyr er galskap.» Men hun har bestandig opptrådt. Det finnes en video av den da sju år gamle Billie som synger Happiness Is a Warm Gun på scenen. Hun surmuler seg gjennom sangen med armene hardt foldet foran seg.

Hennes musikalske oppvekst gjenspeiler seg i den allerede da voksne stemmen, som kan minne om alt fra Frank Sinatra til Peggy Lee. Da hun ble eldre, gikk hun bevisst inn for å søke etter upopulær musikk på SoundCloud. Og hun studerte rappere. «Jeg har alltid lyttet til musikk, og for meg er det temmelig sprøtt at mange bare hører på de mest populære hitsene,» sier hun. «Hva skal det være godt for, liksom?»

Hun forteller at hun foretrekker å lytte til musikk framfor å lage den. Beleilig er det jo da at broren hennes er stikk motsatt.

Gamle hjemmevideoer viser Billie som står på hendene i stua mens Finneas spiller piano. «Han har alltid hatt lyst til å lage musikk, og jeg har alltid hatt lyst til å føle musikken hans – og synge til og lytte til den.» Og opptre til den? «Absolutt,» sier hun.

Da hun var 11, begynte hun å skrive sine egne sanger. Da hun var 13, ba Finneas henne om å synge på et spor kalt Ocean Eyes, for deretter å laste opp sangen på SoundCloud. Hun signerte en avtale med plateselskapet Interscope i 2016. Da var hun 14, og Finneas stod for akkompagnementet. Den gang, som nå, var hun ikke spesielt imponert over voksne mennesker. Billie er kompromissløs, og hun har opprettholdt selvstyreretten. Hun gjør som hun vil.

«Om du er fastlåst i et mønster, så kommer det ikke til å fungere,» sier hun.

Hun fryder seg over det faktum at hun har klart å bygge opp en karriere som anti-pop-pioner, men påstår at hun aldri bevisst har gått inn for å være rebelsk. «Jeg laget bare sanger sammen med broren min, og nå er det blitt litt sånn at jeg er blitt en artist som er motstander av og opponerer mot alt mulig.»

Hun løfter begge hendene for å forsvare seg. «Hvordan skjedde det? Jeg har aldri sagt at popmusikk suger – jeg bare laget det jeg selv ville …»

Familiens nærhet og sikkerhetsnett

Familiens nærhet og sikkerhetsnett er alfa og omega.

I familier er det ofte konflikter mellom foreldre og opponerende tenåringer, men slik er det ikke hos denne gjengen. Hennes familie er som drivstoff til motoren.

«Jeg er så heldig som har en familie som jeg liker, og som liker meg,» sier hun.

«Den eneste grunnen til at jeg gjør det jeg gjør, er at foreldrene mine ikke tvang meg. De sa aldri ‘her er en gitar, her er en mikrofon – syng og spill’. Da ville jeg bare ha sagt ‘ha det bra, nå stikker jeg og setter meg et skudd’.»

Maggie ler i rommet ved siden av, og Billie legger til: «Du kan ikke være sint på ungene dine. Det er dessverre mange som vokser opp i drittfamilier. Selv er jeg nokså sjokkert over at foreldrene mine fortsatt er sammen. Det er ikke for å skryte eller idealisere – jeg prøver bare rett og slett å si at jeg synes synd på folk som ikke har en familie som vil deres beste.»

Å være erklært som et bilde på en sannhetens bastion har sine ulemper, og en av dem er begrensninger.

I fjor slettet hun Twitter- kontoen sin («mitt livs beste avgjørelse»).

Nylig gikk hun ut og snakket åpent om terapien sin og om hvordan hun sliter med Tourettes syndrom. I perioder da hun var langt nede, forteller hun at Twitter ble en trigger. «Jeg var i Europa og på et fælt sted i hodet mitt. Med ett tenkte jeg ‘nå er det nok, helt nok’. Det er så mange ting jeg ikke kan stoppe, men jeg kan slette Twitter. Det er lettere å ignorere kommentarer på Instagram. Twitter er kun kommentarer, og hun satt og finleste hver eneste en.

«Jeg er altfor glad i meg selv til å skulle utsette meg for alle disse meningene. Vekk med dem!»

Alt var meningsløst

Hvordan ser det så ut på et fælt sted i Billies hode?

Er det sånn at det at fans, som også føler seg fortapte og isolerte, og som konstant deler tekstene hennes, bidrar til at hun blir værende i det negative tankespinnet? Hun tenker seg om. For noen dager siden skrev hun ned noe som hun delte med vennene sine, og dette beskrev en ny følelse. «Endelig,» sier hun. «Endelig har jeg det bra.»

Når Billie ser tilbake på intervjuer, selv fra så kort tid tilbake som i fjor, påminner det henne om hvor ille hun hadde det. «For to år siden var alt meningsløst; det var ingenting som betød noe. Ikke bare i livet mitt, men også i hele resten av verden. Jeg var alvorlig deprimert, og det er veldig sprøtt å tenke tilbake på dette nå som jeg er frisk og har det bra,» forteller hun. Enkelte kynikere har beskyldt henne for å spille deprimert. «Det sårer meg. Jeg var en 16 år gammel, virkelig ustabil jente.

Nå er jeg på det beste stedet i livet mitt, men den gang trodde jeg aldri at jeg skulle bli så gammel som jeg er nå.» Det er litt av en innrømmelse. «Pøh,» sier hun og ler. «Hvis jeg skal være ærlig …» Det blir stille rundt bordet. «… så må jeg gråte nå.» Og så begynner hun å gråte.

Lykke er en crazy følelse, sier hun.

«Jeg har ikke vært lykkelig på mange år, og jeg trodde aldri at jeg skulle bli det igjen. Og så er jeg her nå, da – og jeg har det endelig bra. Det skyldes ikke at jeg er berømt, og det er hel- ler ikke fordi jeg har litt mer penger nå. Det er satt sammen av så mange ting: å ha vokst opp, å ha fått nye folk i livet mitt, mens andre er blitt borte. Det eneste jeg kan si til andre som sliter nå, er: Det blir bedre. Ikke mist håpet! Jeg kom meg igjennom parallelt med å få berømmelsen trædd nedover skuldrene. Og jeg elsker å være berømt! Nå er det helt topp, men det har som sagt ikke alltid vært det. Nå elsker jeg det jeg gjør, og jeg er meg selv igjen. Den gode utgaven av meg selv – og jeg elsker at folk ser meg.

Og det er flere av disse nå. «Ja, det er det,» nikker hun. «Det er mange flere av disse folkene nå.»

Grenser

Maggie stikker inn hodet og sier at hun må ut en tur. Billie ser litt forvirra ut. «Hvor skal du, da!?» Så snart hun har fått svaret på det, er hun alene hjemme for første gang på en stund. Liker hun å ha litt tid for seg selv? «Absolutt ikke,» sier hun. «Jeg hater fridager! Hva skal jeg finne på nå, da liksom? Jeg liker ikke å kjede meg, og jeg har ikke behov for å være lat. Selv ikke når jeg har en forstuet ankel eller når jeg er syk. Nei, fysjameg!»

Billie kan ikke gå ut og ta seg en luftetur i nabolaget. «Nei, jeg kan slett ikke gå alle steder,» sier hun. «Men det er helt greit. Hva skulle jeg gjort det for? Stukket innom butikken for å kjøpe en såpe, kanskje? Nei da, jeg har det fint her.» Noen ganger skulle hun ønske hun kunne trykket på en knapp og stoppet alt i 10 minutter. «Når jeg drar til flyplassen, skulle jeg ønske jeg kunne skrudd av. Når jeg er på flyet, og to jenter kommer og prikker meg på skulderen og tar bilder av meg mens jeg prøver å sove. Ikke misforstå – jeg elsker enhver person som bryr seg om meg. Men det går noen grenser, og folk glemmer hva respekt er.»

Seksualiserte bryster

Og mens vi snakker om respekt: Dette blir også et tema når det kommer til Billies kropp. Hun gjesper når jeg tar det opp. Stilen hennes – med oversize shorts og skjorter – blir heftig diskutert. Feministenes teori er at hun gjør det for å skjule attributtene sine; foreldre takker henne for at hun dekker seg til – for det har ført til at døtrene deres også gjør det. «Dere skjønner ikke poenget!» roper hun. «Poenget er ikke: Hei! La oss kalle alle disse jentene som ikke kler seg som Billie Eilish for luddere. Sånt gjør meg sint. Jeg er nødt til å bruke store skjorter for at dere ikke skal føle dere ukomfortable på grunn av puppene mine!». Før et show i Nashville i juni i fjor, gikk hun ut av bussen for å hilse på fansen iført en singlet. En eller annen tok et bilde av henne. «Puppene mine toppet på Twitter!! Det ble det mest sette innlegget! Hva er det som skjer? Det ble skrevet om puppene mine i alle fora. Hun var mindreårig, og selv CNN skrev en historie om Billies bryster.

«Jo da, jeg er fornøyd med dem,» sier hun og ler. «Jeg ble født med pupper, vet du. Jeg har et DNA som ga meg enorme bryster.» Hun sier at brystene hennes har vært et tema så lenge hun kan huske, og at det er derfor hun skjuler dem. «Nylig FaceTimet jeg med en nær venn av meg, en fyr, og jeg hadde på meg en singlet. Han bare … ‘Oi! Ta på deg en skjorte!’ En med mindre pupper kan bruke singlet, mens jeg kan, om jeg tar på meg akkurat det samme plagget, risikere å bli stemplet som et ludder fordi puppene mine er så svære. Det er teit. Det er det samme klesplagget!»

I skrivende stund er det to måneder til Billie fyller 18. «Da er jeg en kvinne, og jeg skal vise fram kroppen min. Hva om jeg har lyst til å lage en sexy video?» spør hun. «Jeg snakker ikke om noe pornografisk, men noe bra som blir lagt merke til. Folk kommer til å si at de har mistet all respekten for meg.» En gang var det en kommentar under en video av henne som sa: «Tomboys ender alltid opp med å bli de verste horene.» I videoen hadde hun på seg en vid shorts og en diger T-skjorte, men synden hennes var at hun ved en tilfeldighet kom til å streife det ene brystet med baksiden av hånda si. «Jeg kan aldri vinne disse slagene,» uler hun.

Og hun uler som en virkelig glad unge.

Relatert

Les også