Kultur

23. desember, 2019

Åse Kleveland: Likelønn er fremdeles et viktig tema som har engasjert meg i mange år. Vi har en lang vei igjen å gå.

Eksklusivt intervju med Åse Kleveland.

Møt artist og tidligere kulturminister Åse Kleveland, hun er en av tre sterke kvinner, som pryder coveret vårt denne måneden.

Jeg har ikke hatt så mange kvinnelige sjefer, men en av dem jeg har lært mest av og beundrer veldig, er, ikke overraskende, Gro Harlem Brundtland.

Kleveland var kulturminister i Brundtlands regjering fra 1990 til 1996.

– Av henne lærte jeg at det ikke er noen motsetning i det å være sterk utad og samtid være lyttende og åpen innad. Å evne å ta beslutninger i smått eller stort, samtidig som man har respekt og empati for andre, det tror jeg på. Det å kunne bidra til noe større, noe som angår flere enn deg selv, det gir livet mening.

Hun forteller at hun har vært så heldig å bli kjent med mange dyktige og sterke kvinner. I 1993 traff hun en av dem.

– Jeg stod på stand for Arbeiderpartiet under valgkampen, og en liten dame med hijab og et strålende smil kom bort til meg. Hun skulle stemme for første gang i Norge. Hun fikk brosjyrer av meg, og jeg ba henne ta kontakt hvis hun lurte på noe mer. Etter noen dager ringte hun, og jeg inviterte henne hjem til meg, der vi drakk te og pratet om skolepolitikk.

Det ble starten på vennskapet mellom Åse og Faridah Shakoor, som er en av kvinnene Åse beundrer.

– Å følge denne damen som etter hvert ble skilt, hadde tre barn, hvorav ett er multihandikappet, tok utdanning parallelt med jobben i barnehagen, startet en organisasjon, og kjempet for familiens og andres rettigheter uten å klage, har vært inspirerende. Sterke kvinner våger å gå sin egen vei, står for det de tror på, engasjerer seg og har selvironi og humor. Og som Pippi Langstrømpe sier det: «Den som er sterk må være ekstra snill».

Åse Kleveland gikk fra å være artist til jusstudier, men rakk aldri å fullføre. Mer praktiske oppgaver ventet, og på den lange CV-en står det at hun blant annet jobbet som fagforeningsleder, programleder i radio og TV, at hun var første direktør for Tusenfryd og Rikskonsertene og administrerende direktør for Svenska Filminstitutet.

– Hvis man har ting man vil ha gjort, så er det en fordel å sitte i en ledende stilling. Samtidig er man selvsagt mer synlig og sårbar. Går noe gærent, og det kan det gjøre, så står man der med en stor del av ansvaret. Men muligheten til å ta initiativ og gjennomføre saker man brenner for, det oppveier for lange dager, stress og press. Det er rett og slett moro!

Åse Kleveland
Foto: Desiree Mattsson. Makeup: Linda Wickmann. Hår: Nikola Grozdic.

Som leder for Likestillingsrådet på slutten av 1980-tallet, stod hun i kampen om kvinners plass i politikken – der kan vi snakke om en skikkelig revolusjon, sier Åse.

– Likelønn er fremdeles et viktig tema som har engasjert meg i mange år. Vi har en lang vei igjen å gå. Det er ikke akseptabelt at det fremdeles er menn som tjener mest på mange samfunnsområder. Da er spørsmålet: Hvem ansetter, og hvilke holdninger har de? Men mange av vår tids største problemer rammer både kvinner og menn. Først og fremst de økende forskjellene i samfunnet.

Åse begynte å jobbe som artist og tjene sine egne penger da hun var 15 år. Da var drivkraften å tjene nok penger til å kjøpe en rød Ford Mustang på 18-årsdagen. Det fikk hun til.

– Hele livet har musikken og arbeidet vært, om ikke det viktigste, det som har dominert mitt liv. Har det vært riktig? Det er lysten og engasjementet som har styrt mine valg, og jeg klager ikke på noe. For når man har hatt mulighet til å drive med det man helst vil, så er man privilegert.

Er det noe du angrer på?

– Ingen kan få alt, men sett i ryggespeilet ønsker jeg at jeg hadde dyrket og tatt vare på flere av de fine relasjonene jeg har fått gjennom jobb og privat. Barn bygger jo også vennskap og kontakter, og jeg har altså ikke barn. Men angre … Man tar sine valg, og det får man leve med. Jeg er veldig opptatt av å ikke bruke tid på å gå og gnure over ting jeg burde gjort annerledes.

Åse Kleveland er kjent for sin karakteristiske stil. Hun startet som guttejente, alltid i bukser og med kort, kort hår, men er mest kjent for 40 år i skreddersydde lange skjørt og jakker. Tenk power dressing og legg til litt bling, en strutsefjær til fest, og ett eller annet med litt «svung og sus over», som hun selv sier.

– På en eller annen måte har det blitt sånn. Vår svenske mamma var inspirasjonskilden. Klok og fin og med en sikker stilsans. Hun var aldri jålete, men elsket farger og vakre stoffer. Hun var glad i sko og vesker. Mine foreldre var ingen rike mennesker, men det man hadde, det skulle være ordentlig. Selv når hun var over 90 år og nesten blind, stod mamma opp om morgenen og skulle ha de skoene, med matchende perlekjede og øredobber. På slutten av livet var hun en liten, tynn dame, men gledet seg over å holde stilen inn i det siste.

Det har gitt Åse en tro på at i respekt for de mennesker man møter og omgås, skal man kle seg ordentlig.

– Selv om jeg strevde med mange komplekser gjennom ungdommen, har det å skape min egen stil gitt meg trygghet og glede. Gjennom alle årene med lange skjørt har jeg fått mange hyggelige hilsener fra jenter og kvinner, som synes det er morsomt at jeg kler meg på min måte. Klær er en måte å uttrykke seg på.

Hva drømmer du om nå?

– For noen år siden fikk jeg kreft. Det kom som en overraskelse på meg. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke forestilt meg at jeg skulle rammes. Jeg hadde alltid vært frisk og sterk. Men da jeg så døden i hvitøyet, innså jeg at jeg hadde brukt en større del av livet enn jeg hadde igjen. Da ble jeg gjerrig på tiden.

Gjennom kreftløpet bestemte hun seg for at «nå, Åse, må du bruke hver eneste dag for alt den er verdt».

– Så du ikke sitter der og angrer på at du har surret bort tiden. Å kaste seg ut i musikken etter 35 års fravær, er som å be om juling. Men jeg får et sånt adrenalinkick av å synge. Fordelen med å ikke være så ung lenger, er at man blir litt mer hardhudet. Jeg tør å ta ut svingene. Jeg har gjort mye rart i livet, og er oppdratt til å gjøre mitt aller beste. Det kan lett gjøre at man blir redd for å bomme, for å dumme seg ut. Men nå er det ikke så farlig. Dermed tar jeg flere sjanser, men våger også å gi mer. Jeg har vært kontrollfrik på de fleste områder, ville gjøre alt ordentlig. Det vil jeg fremdeles, men nå trenger jeg også på å glitt mer «beng».

Relatert