Kjøp nå!

Les Meghan Markles sterke historie

Her skriver prins Harrys forlovede om hvordan det var å vokse opp som både svart og hvit i California på 80-tallet. Hennes etniske bakgrunn har vært et tema i den britiske sladrepressen helt siden forholdet til prins Harry ble kjent. - Jeg er den jeg er og det er jeg stolt av, skriver hun.

Denne teksten ble skrevet for ELLE UK i 2015. 

Hvem er du? Er et spørsmål jeg får veldig ofte, noen ganger så ofte som hver dag. Vel, sier jeg, selv om jeg vet hva de sikter til. – Jeg er skuespiller, forfatter, en ganske god kokk og en trofast forkjemper av håndskrevne notater. Så hender det at de smiler lett, nikker høflig og kanskje ler litt, før de kommer til poenget. – Men hva er du? Hvor kommer foreldrene dine fra? Jeg kunne jo lekt denne verbale ordkrigen litt lenger, istedenfor gir jeg meg og gir de det de vil høre: Pappaen min er hvit og mammaen min er afroamerikaner. Jeg er halvt sort og halvt hvit!

Å beskrive noe som sort/hvitt, gir antydninger til at du er enten eller. Men når din etniske rase er både sort og hvit, skaper det en gråsone. Å stamme fra to raser tegner et uskarpt bilde av den du er. Når jeg ble spurt av ELLE om å dele min historie, ble jeg først og fremst litt redd. Det er enkelt å snakke om hva slags sminke man bruker, hvilke scener i Suits som er mine favoritter, hvordan en vanlig dag i livet mitt ser ut og hvor mye grønn juice jeg drikker før pilatestrening. Og selv om jeg tidligere har snakket om hvordan det er å være halvt sort og halvt hvit, har jeg denne gang valgt å gå litt dypere og å vise et større bilde av hvordan det er å egentlig være meg.

– Det er jo ironisk at jeg, i en verden hvor jeg har følt at jeg aldri passer inn, skulle bli skuespiller! Foto: Getty Images.

Foreldrene mine møttes på slutten av 70-tallet, pappa var lysansvarlig i en såpeserie og mamma var sminkør. Jeg liker å tro at han ble tiltrukket av mammas vakre øyne og afrohår, samtidig som jeg vet at de hadde en felles interesse for antikke møbler. Uansett hva det var, så giftet de seg og fikk meg. De flyttet inn i et hus i The Valley i Los Angeles, i et hyggelig og familievennlig nabolag. Men mamma med sin karamellfargede hud passet ikke helt inn. Når hun var ute og trillet rundt på meg, en baby med lys hud, trodde alle hun var barnepiken og ikke mammaen min.

Les også: Fridde til Meghan hjemme på Kensington Palace over en «roasted chicken»

Jeg var for ung på den tiden til å forstå hvordan det var å være mine foreldre, men jeg kan fortelle dere hvordan det var å være meg. Og hvordan de beskyttet meg fra omverdenen og fikk meg til å føle meg spesiell. Da jeg var rundt syv år, ønsket jeg meg en Barbie-familie til jul. De ble kalt Hjertefamilien og inkluderte en mammadukke, en pappadukke og to barn. Denne perfekte lille familien ble bare solgt i sett med hvite og sorte dukker. Jeg husker ikke hvilken familie jeg foretrakk, jeg bare ønsket meg en. På julaften fant jeg min Hjertefamilie pakket inn i gullpapir: en sort mammadukke, en hvit pappadukke og to barn, en i hver farge. Pappa hadde selvfølgelig sørget for at jeg skulle få min helt egen skreddersydde familie, som var lik vår.

Da jeg gikk i syvende klasse og foreldrene mine ikke var i stand til å beskytte meg like mye lenger, hadde vi en prøve i engelsk hvor man måtte krysse av i en boks hvilken etniske rase man tilhørte. Man kunne velge mellom sort, hvit eller asiatisk. Og der satt jeg med mitt krøllete hår og fregner, lys i huden og var en miks av to raser. Jeg tittet ned på disse boksene, livredd for å gjøre feil og visste ikke hvilken boks som var riktig. Man kunne bare velge en, men hvordan skulle jeg velge den ene rasen fremfor den andre? Læreren min mente jeg burde huke av på boksen for hvit, siden det var slik jeg så ut – men jeg fikk bare ikke meg selv til å gjøre det. Jeg så for meg ansiktet til mamma dersom hun fikk vite at jeg hadde krysset av på den hvite boksen og valgt pappa fremfor henne. Jeg la ned pennen og lot identiteten min være blank, som et spørsmålstegn. Akkurat som meg.

Da jeg kom hjem den kvelden, fortalte jeg pappa hva som hadde skjedd. Han sa at om det noen gang skjedde igjen, så skulle jeg tegne min egen boks.

Jeg har aldri sett pappa sint, men akkurat da kunne jeg se hvordan huden i ansiktet hans forvandlet seg fra lyserosa til mørkerød. Det gjorde at det grønne i øynene hans poppet og øyenbrynene hans skapte sinte rynker i pannen. Han skammet seg over at datteren hans var nødt til å vokse opp i en verden som var så svart/hvit. Han kom selv fra en liten stat i Pennsylvania, hvor det å gifte seg med en afroamerikansk kvinne ikke var helt akseptert. Men pappa så forbi det denne lille byen måtte tenke om han, og var fast bestemt på å gifte seg med mamma. Og han ville at jeg skulle gjøre det samme med mitt liv. Finne min egen sannhet.

Lite visste California-jenta Meghan at hun skulle falle for en ekte prins. Foto: Getty Images.

Og jeg prøvde! Med et åpent sinn startet jeg på universitet, hvor jeg første uken møtte en romkamerat som spurte meg om foreldrene mine fremdeles var sammen. -Du sa mammaen din var sort og pappaen din hvit, ikke sant? Jeg smilte. Og lurte på hva som kom nå. -Og de er skilt? Vel det er jo forståelig! Den dag idag skjønner jeg fremdeles ikke hva hun mente med å spørre meg om det. Jeg var for redd til å åpne Pandoras eske av diskriminerende påstander, så jeg bare satt der og svelget min egen stemme.

Jeg var hjemme på skoleferie og satt i bilen med mamma, da jeg for første gang hørte noen kalle henne en neger. Vi hadde vært på konsert og var i ferd med å kjøre ut av parkeringsplassen, da en mann skrek til henne. Huden min rødmet og jeg tittet opp på mamma. Øynene hennes  var fulle av tårer. Jeg klarte knapt å puste. Jeg delte mammas hjertesorg, samtidig som jeg ville at vi skulle være trygge der vi satt. Vi kjørte hjem i stillhet.

Det er jo ironisk at jeg, i en verden hvor jeg har følt at jeg aldri passer inn, skulle bli skuespiller. Du finner ikke en mer utseendefokusert bransje! Hver audition kommer med en spesifikk karakterbeskrivelse: Som f eks pen, formfull latino i tyveårene eller afroamerikansk, urban, pen kvinne i 30 årene. Hver rolle har et stempel på seg; og hver casting søker etter ett spesielt utseende. Men kanskje var det akkurat gjennom denne prosessen at jeg fant min stemme.

Det at jeg var «etnisk ambisiøs», altså både svart og hvit, gjorde at jeg kunne dra på audition til en rekke roller. Jeg kunne se latino ut hvis jeg tok på meg noe rødt og jeg kunne se afroamerikansk ut om jeg var kledd i sennepsgult. Klesskapet mitt var som en 80-talls Benetton reklame; fylt med moteriktige klær som gjorde at jeg kunne passe inn i enhver rolle. Dessverre hadde det ikke så mye å si: Jeg var ikke «mørk» nok for de afroamerikanske rollene og jeg var ikke lys nok for de «hvite» rollene, jeg følte meg som en etnisk kameleon uten sjans på noen jobber.

Men så kom Suits og stjal hjertet mitt! Endelig var jeg riktig for en rolle. De var ikke ute etter en søt blondine med et Hollywood-smil, de lette etter Rachel, og de ville ha meg. At Suits-produsentene tok et valg om at den hotte advokatsekretæren skulle være»mørk», gjorde det plutselig mulig for folk med en etnisk bakgrunn som meg å fremstå som vakre rollemodeller.

På slutten av sesong to i Suits, får man møte Rachels far. En mørkhudet afroamerikansk mann, spilt av Wendell Pierce. Jeg husker twitter-meldingene som kom etter at man første gang fikk være med hjem til familien Zane. «Hvorfor har de gjort pappaen hennes mørk?» «Hun er da ikke mørk?» «Hæ, er hun egentlig mørk? Jeg som pleide å synes hun var så pen». Reaksjonene kom helt uforventet og var veldig sjokkerende.  Men det sier litt om alle de fordommene folk sitter inne med, spesielt i USA. Jeg satt med frykt og fulgte med på hvordan dette ble diskutert i mediene. Vi har en lang vei å gå før diskriminering og ulike raser ikke er et samtaleemne lenger.

Jeg har slått meg til ro med den jeg er. Selv om min blandede bakgrunn har skapt gråsoner i livet mitt, har jeg lært meg å sette pris på den jeg er. Jeg er ikke lenger redd for å si hvem jeg, fortelle hvor jeg er fra og å snakke høyt om hvordan det er å være en kvinne med en afroamerikansk mor og en hvit far. Og om jeg hadde fått tildelt den samme prøven jeg fikk i syvende klasse idag, hadde svaret mitt vært: Jeg er den jeg er og det er jeg stolt av.

Av Nathalie Helgerud